Zeromancer:
en industriell maskin er tilbake

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2013:

Gamle rockere dør ikke - men ofte danner de familie, lever sunnere og lager flere plater. Det er i hvert fall tilfellet med Zeromancer, landets ledende industrielle elektrorock-band.

De fleste kjenner litt til Zeromancers historie og vet at kvintetten oppsto i 1999 som en slags fugl Føniks fra det ferske liket av gigantbandet Seigmen. Men da den første plata deres kom ut i 2000 forventet nok ikke folk at bandet fortsatt skulle holde på med greia si 13 år etterpå.

Men det gjør de altså, og sjetteplata "Bye-Bye Borderline" kom nylig ut. Besetningen teller i 2013: Alex Møklebust (vokal), Kim Ljung (bass/bakgrunnsvokal), Noralf Ronthi (trommer), Lorry Kristiansen (programmering) and Dan Heide (gitar).

Vi tok en lang prat med Kim, som kan sies å være bandets tour de force. Siden sisteplata "The Death Of Romance" i 2010 har familiefaren hatt hendene fulle med sitt eget prosjekt Ljungblut, i tillegg til å være med på Seigmens reunion-turne, med etterfølgende live-CD/DVD.

PROSESSEN
Aller først, siden Kim er med i Zeromancer, Ljungblut og Seigmen, hvordan er prosessen med å lage en ny plate?
- Jeg har skrevet det meste av Zeromancer opp gjennom årene, men nå har jeg fått ganske god hjelp av både Lorry og Alex til å skrive. De sender meg ideer som jeg setter tekst til og kanskje snur litt opp/ned på. Men det er et veldig bra utgangspunkt, prosessen går mye fortere.

- Er det sant at du begynner med låttittelen først, deretter skriver du låta?
- Jepp. Jeg har et rart forhold til det å skrive tekst, jeg bruker mye tid på det. Selv om tekstene ikke er så lange er de veldig gjennomtenkte, og tittelen står veldig høyt for meg. Så jeg begynner alltid med den. Ofte finner jeg til og med tittelen på plata, da får jeg et bilde av hvordan det skal bli. Låtene går foran alt, men jeg prøver å ha et bilde av hvordan albumet skal lyde helt til slutt. Men samtidig er alle platene våre ganske forskjellige, det har å gjøre med at vi jobber konsekvent med hver enkelt låt i stedet for å tenke en helhetlig plate.

41-åringen har etter hvert vært med på å lage en imponerende mengde plater, og mye av det har å gjøre med at han har en klar filosofi bak det hele:
- Jeg har en ide om at det skal være en ordentlig utgivelse en gang i året. For det må hele tiden være fremgang, det er veldig viktig for meg. Sånn musikkmarkedet er nå blir du jo fort glemt hvis årene går. Det som er annerledes for meg er at jeg har flere band å spille i, jeg bruker alle tre for å få gjennomført den ideen med en plate i året. Og jeg er jo også heldig nok til å ha tre band jeg kan spre låter over. Jeg føler også at alle tre er forskjellige, selv om de har samme nerven.

- Kanskje den samme følelsen av melankoli eller mørke?
- Ja, den er alltid der, den har jeg bare i meg. Haha!

TING TAR TID
"Bye-Bye Borderline" ble påbegynt i 2010, med tanke på å gis ut i 2011. Det var i hvert fall planen. men så ble det ikke helt slikt.
- Jeg skrev mesteparten av materialet rett etter turneen med "The Death Of Romance", men så hadde jeg den første norskspråklige Ljungblut-utgivelsen jeg var veldig interessert i å få gitt ut, "Over Skyene Skinner Alltid Solen". Men den tok mer tid enn jeg trodde, og det ble et helt band ut av det. Vi dro i studio i Athletic Sound i Halden, og jeg fikk pusha meg selv litt. For jeg hadde egentlig ikke tenkt til å spille live med Ljungblut, men så ble plata så live-vennlig, og jeg hadde endelig et helt band på plass som jeg følte meg veldig trygg med. Så vi gjorde to konserter her i Tønsberg, jobbet mye med det.

Deretter skulle Zeromancer prioriteres - inntil Kims erkefiende dukket opp.
- Ja, jeg gikk på en veldig hard smell sommeren 2011. Jeg sliter litt med kronisk migrene og er vant til å ha flere anfall om dagen. Men det gikk litt over styr i en lang periode. så da måtte jeg bare ta det med ro. Det er første gang jeg har kansellert konserter på grunn av det, vi måtte avlyse 12 Zeromancer-konserter.

Så han lå lavt i litt over et halvt år, og hadde så flaks at han ble frisk nok til å jobbe igjen akkurat i tide for å forberede Seigmens 2012-festivalrunde, som var booket et år i forveien. Og etter DET kunne Zeromancer-plata gjøres ferdig.
- Så derfor tok det veldig lang tid å få ut "Bye-Bye Borderline". Men hvis man skal tenke på hvor mange aktive dager vi har jobba med denne plata er ikke det så veldig lang tid, tror jeg. Det har vært en veldig god periode hvor vi har gjort ting litt annerledes enn tidligere, øvd mye mer sammen som band. Så den føles mer som en sveisa bandplate, soundet sier også litt om det. De nye låtene har derfor vært veldig greie å sette sammen for å gjøre live, fordi vi ikke viker så langt fra innspillingen.

MELODISK OG LYSTIG
- Kan du si litt om soundet til den nye plata?
- Forrigealbumet var en veldig god plate, men veldig mørk og tung, aggressiv. Denne er litt annerledes, kanskje vår mest melodiske og lystigere, og låtene er kjappere. Vi har eksperimentert mye med Alex' vokal, han har nemlig et veldig fint leie når han synger høyt i registeret, så det tok vi veldig hensyn til når vi skrev låtene. Det er ikke falsett, han må bare presse seg selv helt opp i det høyeste registeret sitt.

Bandet har produsert selv, noe de startet med etter debuten "Clone Your Lover" i 2000. Dette er mulig dels fordi vokalist Alex også er produsent og mikser, og dels fordi alle i bandet har kapable hjemmestudioer.
- Vi har jo gjort plater i statene og har gått den skolen der, og Alex har fulgt veldig nøye med på hva teknikerne og produsentene har gjort. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om det tekniske, mens han er veldig opptatt av det. F.eks. trommeinnspilling er en helt egen kunst, mikrofonteknikk, hvordan det ikke skal fase, sånne ting.

Enda enklere blir det å gjøre alt selv fordi alle i bandet nå bor rundt Tønsberg. Dermed slipper de å gjøre som før, når noe ble tatt opp i USA, noe i Sverige, noe i Oslo osv.
- Nå er prosessen sånn at jeg lager demoer på alle låter først her hos meg. Og når man lager demoer vil man jo gjøre det best mulig teknisk, så mange av tingene jeg har gjort i demoene høres ganske bra ut, f.eks. gitarer gjennom Minimooger og effekter, synthlinjer, sånne ting.

- Og ofte blir jo sånt ikke like kult hvis man skal ta det opp på nytt, antar jeg?
- Nei, nettopp! Så mye av tingene helt fra startfasen og demoene blir med helt til slutt. Men av det vi tar opp på nytt begynner vi alltid med trommer, så legger vi bass og gitar rett etterpå. Alex taper vokalen sin selv helt alene, det samme gjør jeg med min vokal. Vi kjenner hverandre så utrolig godt, så vi vet nøyaktig hvordan vi skal gjøre ting, og hvordan vi skal gi feedback til hverandre uten at det blir touchy. Vi drar alle i samme retning, jeg tror det er en av grunnene til at vi har klart å gjøre seks plater sammen.

ALLTID FORBEREDT
Når Zeromancer dette året skal gjøre livejobber er de som vanlig veldig godt forberedt, perfeksjonister som de er.
- Vi øver jo alltid mye, det har vært en god gammal tradisjon helt siden vi startet Seigmen. Du vet aldri hva du kan forvente når du går på scenen, det er alltid noe som skjer, ingenting går helt som planlagt. Så vi øver til vi nærmest kan ting bakvendt. Den første konserten skal være like bra som den siste, tenker vi.

- Hvordan gjør du det i forhold til migrenen din, blir den en hindring?
- Vel, alle har jo dårlige dager på jobben, men spesielt når du driver med musikk ligger kunsten i å ikke gjøre de dagene spesielt merkbare for andre. Altså at den laveste lista ligger ganske høyt. Og du setter jo opp en fasade når du står på scenen - jeg har hatt fryktelig mye vondt i huet under konserter, men folk kan ikke se det. Og når først konserten starter setter det jo i gang adrenalinet, og da merker du det ikke på den samme måten. Så kan du heller gå i kjelleren når det er ferdig.

I Norge kjente "alle" til Seigmen, men Zeromancer (og i hvert fall Ljungblut) har aldri nådd samme suksessnivå. Er det bare på grunn av musikken eller noe annet?
- Seigmen var jo veldig populært en periode, men jeg tror vi blir nesten mer tent når vi på en måte er underdogs, når folk ikke kjenner oss. Når vi må overbevise dem og er i angrepsposisjon, det er nesten da vi er best. For da Seigmen gikk til grunne i 1999 ble jeg helt deppa, jeg trodde bandet skulle vare for alltid, jeg ville nesten ikke tolerere det.
- Men det er ekstremt morsomt å spille i Norge, og vi har en veldig bra following her. Selv om vi jo ikke blir spilt på radio eller TV, vi har plukka oss en mye smalere sjanger enn det vi har vært med på tidligere. Det går i synth og en blanding av industriell og elektronisk sound med en organisk rockebandfølelse, og det er en vanskelig sjanger. Det programmerte elementet må sitte. Det er lett å programmere trommene fra gutterommet med lyder som låter kult, men den organiske følelsen vil alltid mangle, og det jobber vi veldig med å få til. Det er en krevende jobb studiomessig.

MEST VERDSATT UTE?
- Men dere forblir større i utlandet, og blir aldri helt profeter i eget land?
- Vi er jo i en sjanger som ikke er spesielt utbredt i Norge, kanskje heller litt utskjelt... Det er jo ikke hipt eller trendy. Men jeg er veldig opptatt av gjensidig respekt for andre artister og sjangere, og det jeg mener man ikke kan ta oss på er at det vi gir ut er veldig godt håndverk. Det samme med konsertene også. det er nok noe i bånn der som gjør at vi fortsatt kan holde på med det vi gjør etter så mange år.

Når det er sagt - plateselskap, bookingagent og manager for Zeromancer er i Tyskland. Så det er der jobber ut i fra, selv om de bor i søvnige Tønsberg.
- Det er ikke mange tyske byer med over 50.000 innbyggere vi ikke har spilt i, for å si det på den måten. Vi har også fått unnagjort en skikkelig USA-turne med buss og greier, 37 jobber på 40 dager, den setter vi veldig høyt. Vi skulle gjerne gjort mer av det, for det amerikanske publikummet er som skapt for Zeromancer. Amerikanerne er veldig opptatt av å få mye energi rett i trynet, det merka vi veldig. Det er noe ekte ved det.

- Du elsker å turnere, høres det ut som?
- Ja, det er klart. Du skrur på en bryter når du drar ut på veien, det er derfor folk gjør det. Hvorfor spiller Rolling Stones, liksom? De trenger jo ikke mer penger. Når du først har vært ute på noen turneer vil du ut igjen - og så vil du hjem igjen etterpå. Det er det som er så fint, du har den sirkelen bestående av turnebiten, platebiten og hjemmebiten. Når du er lei av turnering drar du hjem til familien, når du er lei av det lager du plate, så drar du på turne igjen. Det er klart - jo mer tida går jo mer familie blir det, men du får omtrent abstinenser når du ikke har vært ute en stund.

DU MØTER FOLK TO GANGER
Og når bandet er på turne er det lite stjernenykker å finne. De er veldig opptatt av at alle skal hygge seg, at det vises gjensidig respekt. De har til og med skrevet en låt om det:
- "You Meet People Twice" på den nye plata handler om akkurat det, at du er nødt til å oppføre deg ordentlig. Du kan ikke slenge dritt, fordi du møter de samme folka seinere og alt kommer tilbake til deg. Jeg tror vi er ganske flinke til å holde oss på jorda. Det er sikkert en del band som kommer seg opp veldig fort og kanskje får en del attitude, men da blir også levetida deres kortere.

Kim lever fulltid av å jobbe med musikk, og driver kun med sine egne prosjekter.
- Det var for så vidt lettere før, men nå har jeg familie, barn, hus og bil, det er mer som skal gå rundt. Men det går greit, jeg føler meg utrolig privilegert. Siden vi starta i 1989 har jeg fått dyrka suget og jaget i meg veldig godt, men det har nok vært koblet opp med at jeg hele tiden har hatt en utgivelse foran meg, at vi har hatt noe å jobbe i mot. For med en gang du hviler kommer det heller ingen inntekter. Det er en evig prosess, men det er gøy, og skrivesperre har jeg aldri hørt om. Det er heller migrenen som har stoppa meg litt, men til og med når jeg har vært på sykehuset har jeg skrevet tekster. Og dagen jeg er ferdig med et album begynner jeg på det neste, jeg har alltid en plan klar. Det er nesten litt sykelig, men det ruller i meg, det stopper aldri.

Ellers forteller Kim at han gjerne skulle jobbet med filmmusikk, og at trendanalytikeren og forfatteren Ståle Økland (sønn av fotballegenden Arne Larsen Økland) har fulgt dem og syv andre band over noen i år på turne og i studio, og at dette blir til en bok senere denne våren. Så hvis du har lyst til å lese om bl.a. Zeromancer, Kaizers Orchestra, Katzenjammer, Honningbarna og Ole Ivars kan du glede deg.

Og hvis du er filmregissør som liker Zeromancer, Ljungblut og/eller Seigmen og vil ha den type filmmusikk - da er det sikkert bare å ta kontakt med Kim.