Vinni:
alene og dønn ærlig

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

Han har klippekort i media, og alle er interessert i det han har å si. Selv er hip hop-artisten Øyvind "Vinni" Sauvik ganske lei av sin egen person, og planlegger en god pause etter sitt nyeste album, "Oppvåkningen". Vi har pratet med ham om oppbrudd og gjenoppbygning.

De fleste husker rapduoen Paperboys, med store hits som debuten "Barcelona" i 2002 og "Lonesome Traveller", og alt i alt fire studioalbum før de ga seg i 2009. Øyvind gjorde også i 2010 sitt første soloalbum som Vinni & The Vagabonds, med diverse gjesteartister.

Han vokste opp i Tanzania og på Oppegård, men på hans sosiolekt høres det mer ut som om han har vokst opp på Romsås. Men det er kanskje sånn alle rappere øst for Akerselva høres ut?

Helt siden han begynte å rappe på begynnelsen av 90-tallet i gruppa Mindstate (de varmet faktisk opp for The Roots på Quart-festivalen i 1996) har han hele tiden holdt seg til engelsk, og tenkte aldri seriøst på å gjøre noe på norsk.

36-åringen begynte rundt 2010 allikevel å leke med tanken, og dette har blitt til albumet "Oppvåkningen", som nettopp kom ut, produsert hovedsaklig i Sverige av Astma & Rocwell og Patrik Collèn. Gjesteartistene er Timbuktu, Marit Larsen, Chords og selvsagt Madcon. (Det er nemlig forbudt ved lov å gi ut hip hop i Norge uten å ha en featuring med Madcon.)

FRA ENGELSK TIL NORSK
– Jeg hadde egentlig aldri skrevet på norsk før. Jeg gjorde en remiks med Diaz og Tommy for mange år siden, den var helt OK. Det var litt lættis å bare leke, tenkte ikke så mye mer på det. Så gjorde jeg en Jessie Jones-remiks, og den Robinson-låta "Nord eller Sør" med Tommy Tee, Lars Vaular og Joddski. Og til slutt følte jeg bare at "faen, vi kan bare lage en skive, da".

– Hvordan var det å begynne på nytt på norsk?
– Før da jeg skrev var det sånn at jeg opplevde noe, og så måtte jeg oversette det til engelsk. Så det var kanskje en del som forsvant, "Lost in translation" liksom. På norsk er det kanskje en fare der at det kan bli platt og kleint, mens på engelsk kan man komme unna med å jåle ting til med fremmedord og sånt. Den muligheten har du ikke like mye på norsk, for det er så mye lettere å gjennomskue. Det blir en distanse på engelsk, selv om det er noen folk som er jævlig flinke til å skrive og har en litterær tyngde.

– Er du så komfortabel på norsk nå at hva enn du fortsetter med musikalsk er det å foretrekke?
– Ja, det tror jeg nok, det er bare jævlig gøy å jobbe med norsk. Til å begynne med var det dritfett – jeg skalv nesten i studio, det var så unaturlig for meg. Men etter å ha jobba i nesten to år med det nå begynner det å sette seg litt i ryggmargen.

OM Å BØFFE FRA ICE CUBE
Albumet er delt inn i to sider, en mørk "prolog" og en lys "epilog". Er dette inspirert av Ice Cubes klassiske "Death Certificate" fra 1991, hvor han delte inn plata i "the death side" og "the life side"?
– Eh... det er faktisk akkurat der det er fra, min skive er en direkte konsekvens av den Ice Cube-plata. Den er en av de viktigste skivene for meg ever, så jeg ville gjøre noe lignende. For et halvt år siden virket det som om det kanskje ikke kom til å la seg gjøre, for det ble så mange dystre og mørke låter. Det var også vanskelig å tenke at "nå skal jeg lage lys låt, nå skal jeg lage mørk låt", så jeg gikk litt bort fra det konseptet og bare prøvde å gjøre ferdig hver enkelt låt, ikke tenke så mye helhet og skive. Så fant vi ut nær slutten at det funka allikevel.

– Jeg snakket faktisk med Sir Jinx en gang, som produserte mange av låtene til Ice Cube-plata. Han sa at de tenkte på den samme måten, at de bare lagde låter og plasserte dem på en mørk og en lys side.
– Mm. Jeg klarer ikke å tenke så stort underveis, det er bedre å bare la låta leve sitt eget liv. Ting begynte å falle på plass mot slutten uansett. Jeg er så prega av det som er akkurat der og da, jeg klarer ikke å tenke så mye helhet. Det er deilig å tenke at man er litt blind og bare la seg lede dit ting går.

– Det er vel ikke helt ulikt hvordan du lever livet ditt? Eller levde, kanskje.
– Ja, det må jo være litt sånn. Selvfølgelig blir man eldre og får litt mer overblikk og oversikt, men det nytter ikke å legge for mye planer og tenke at sånn skal det bli, det er en illusjon å tro at man har kontroll på så mange ting. Det er bedre å kaste seg i det og ha tillit til at det blir som det skal bli.

ANDRE TIDER NÅ
I kraft av å være et "TV-tryne" har Øyvind vært gjennom en høyst offentlig skillsmisse og også hatt et oppgjør med sin dopfortid. Med en fireåring og delt foreldreansvar, føler han at han har mer styring nå enn under det verste dopkjøret?
– Det er i hvert fall annerledes, mer stabilt. Hvis man er i bedre balanse blir det mindre overraskelser på en måte – men kontroll veit jeg ikke. Jeg er ikke så opptatt av å ha det, jeg tenker mer på å være i balanse og beholde en stabil flyt, så ordner ting seg mer enn hvis du har de dypeste dalene og de høyeste toppene, at ting blir mer lineært. Sånn må det jo være når man har barn også.

For å understreke poenget hører jeg barneprat i bakgrunnen, og Øyvind må fortelle sønnen og en lekekamerat at de må vente litt, fordi pappa er i et intervju og er snart ferdig.
– Du får unnskylde oppdragelsen, men det er litt fint også, det setter ting i perspektiv. Det er fett å lage musikk og få leke og uttrykke seg, det er jo blitt ventilen min. Men det er deilig å se at det er ikke så jævlig nøye – selv om skiva er mitt lille biprosjekt og boble er den heldigvis ikke alt her i livet. Og det blir jo tydeligere og tydeligere jo eldre man blir, ting e'kke så nøye. Går det bra er det fett, går det ikke så bra e'kke det så nøye heller.

– Det ble kanskje ekstra klart etter at du fikk barn?
– Ja, plutselig handler ikke alt om deg. De fleste jeg kjenner har jo levd litt egoistisk og introverte liv som handler om fest, morro og "instant gratification". De skal underholdes og det skal skje ting, og det er litt deilig å skjønne at "hei, det handler ikke bare om meg". Selv om det hjelper å ha levd et liv, så man ikke føler at man har gått glipp av så mye. Jeg er sånn sett glad jeg ikke fikk barn som syttenåring, det hadde ikke vært en kjempeide...

FRISTIL MED STIL
Tidligere i år var Øyvind med på National Cypher 2012-serien, med Tommy Tee på decks og fristiling av artister som bl.a. Jesse Jones, RSP, Nils m/Skils, Stella Mwangi, TP Allstars, alt presentert av Jae-R. Ga det mersmak?
– Jeg har jo drevet lite med fristiling før. Det kommer nok litt av skrivestilen sin, jeg har som oftest så jævlig mange ord på hver linje, huet mitt låser seg litt. I gamle dager var Mindstate og Valuable Scamps del av en klikk på Tut-Ankh Amon, med Warlocks og alle de folka. Men jeg har aldri vært noe god på det, jeg tenker for mye og henger meg opp i hvert enkelt ord. Du må kunne slippe det, det er en egen kunst å la det flyte, det er noe man må øve og trene mye på det. Det har jeg aldri gjort, jeg er helt ubrukelig på det.

– Problemet med gode fristilere er vel at skivene deres ikke blir så interessante?
– Det er jo ofte sånn. Supernatural og de gamle kara som er helt sinnssyke på freestyle, det er ikke alltid like interessant det de gir ut. Og det er jo to veldig forskjellige ting, det handler om å si akkurat det som kommer inn i huet og koble det sammen med en beat, hjernen går helt for jævlig fort, eller det bør den i hvert fall gjøre. Mens hvis f.eks. Nas skulle kjøre freestyle hadde det sikkert blitt vanskelig for ham, det ligger så mye tanke og konsept bak. Jeg tror ikke det går an å bare spy ut en masse random ord og få det til å henge sammen så bra som hans ting gjør.

– Eminem er kanskje en av de få som fikser begge disiplinene.
– Jeg veit ikke hvordan han er nå, men han var i hvert fall en sinnssykt freestyler, det samme med El Axel. Han har kanskje gått litt mer bort fra det, men han er dritbra til å være konseptuell og flyter bra. Så det er mulig man kan fikse begge tingene, men jeg tror det er vanskelig å være god på begge deler samtidig. Tash fra Alkaholiks sa jo også at mange av låtene hans er bare at han er i studio og freestyler, og når han stopper opp klipper de det der, så hopper'n inn etter det og fortsetter å freestyle. Men det blir som oftest ikke den dypeste shit'en, hvis du skal gå i dybden på ting tror jeg ikke fristil er veien å gå.

ALT VAR BEDRE I GAMLE DAGER?
Undertegnede fylte nettopp 39, og i likhet med mange andre rundt den alderen får man ofte følelsen av at amerikansk hip hop var bedre før, mens norsk hip hop er bedre nå. Er Øyvind enig?
– Hip hop har jo blitt så jævlig stort og populært, så folk må holde seg mye mer til formler... det blir mer matematisk; du må ha 12-takters vers, så kommer brygga, så kommer refrenget. Mens i gamle dager var rap mye mer i fokus, du kunne godt skrive et vers på 30-40 takter. Eller du hadde skiver som Ice Cubes "Amerikkka's Most Wanted", som i sin helhet er produsert av Bomb Squad, som igjen produserte Public Enemy – det er jo nesten rockemusikk, det er et helvetes trøkk der. Men for å få ting på radio, som er blitt målet til veldig mange, så må det nå være mye mer forma, du kan f.eks. ikke ha for lange vers eller for rar lyd.

– Det høres i hvert fall ut som tilstandene i statene. Men hva med Norge?
– I begynnelsen var det mye kopiering og emulering av amerikansk rap, mens nå finner flere og flere sin identitet. Nå har norsk hip hop fått en del år på beina, folk utvikler mer sin egen stil og personlighet, da blir det flere retninger. Karpe har et eget sound som er veldig preget av Astma & Rocwell-soundet, men de har funnet sitt rom, sin komfortsone. Og det samme med Lars Vaular, selv om det er en helt annen stil, og også Jaa9 og OnklP. Folk stoler mye mer på seg sjøl og sin egen personlighet, som jo er essensen i god hip hop. For det holder ikke å bare skrive fine rim og tekster. Derfor tror jeg det er en sånn sinnssykt stigningskurve på norske ting, det blir interessant og ikke låst i en stil. I amerikansk hip hop skal liksom alt låte på én måte, så da blir alt likt og alle går til de samme produsentene.

– Det kan jo hende at det finnes mye bra undergrunns hip hop man ikke vet om, da?
– Å ja, det er sikkert dødsmye fete, utfordrende og kreative greier. Men jeg er jo ikke så oppsøkende lenger, det er et eller annet som kommer med alderen. Før hvis jeg hørte en låt av en artist jeg likte sjekka jeg ut alle skivene til samme artisten, mens nå er det sånn "fet låt, greit".

– Jeg tenker at innovasjonen kanskje har blitt flyttet fra USA til andre land?
– Ja, jeg tror mye av den beste hip hop'en blir lagt av andre enn amerikanere, fordi det er så satte rammer der. Og vi kan jo ikke snakke om de samme tingene som de gjør, så det blir et breiere spekter – folk beskriver det som er virkelig for dem, ikke enda et vers om gunnere og felger, liksom.

– Tror du det noe man ikke kan snakke om rapmessig i Norge?
– Nei, jeg veit ikke... jeg venter kanskje fortsatt på den første homofile rapperen, men det er kanskje på verdensbasis også! Nå har jo Frank Ocean vært ute, og det viser bare en større åpenhet og aksept for hva som er mulig. Men jo, man kan jo skrive om alt mulig, det kommer bare an på hva folk er hypp på å høre på. Så alt kan sikkert prøves, men det er ikke sikkert folk vil knytte det til sitt bryst.

– Nei, vi trenger en lesbisk og muslimsk rapper, det hadde gjort susen...
– Hehe. Det hadde vært fett!

PRØVE NOE HELT ANNET
Fremover skal Øyvind roe ned aktiviteten, siden han har spilt et par konserter i uka de siste fem månedene med firemannsbandet sitt – inkludert tre store produksjoner i Trondheim, Bergen og Oslo, hvor han hadde gjesteartister og opptil 12 mann på scenen.
– Det var utrolig fett å få spille i Grieghallen og Sentrum Scene, sånne store konsertscener jeg har vært på siden jeg var liten. Og jeg har spilt på Sentrum før, men ikke alene. Og det er jo en av de fineste konsertsalene vi har, så det var ærefullt å få være i storstua. Selv om Spektrum kanskje er større vet jeg ikke om det er min type arena.

Og med massiv TV-eksponering på "Hver Gang Vi Møtes" (som førte til hitsingelen "Sommerfuggel i Vinterland") tror han kanskje det holder for i år.
– Det blir noen småjobber og eventer her og der, så blir det en pause. Det er måte på hvor mye mer landet tåler av Vinni, og trenger for den saks skyld. Og jeg har gått så dypt inn i materien ved å skrive denne skiva, det har vært så introvert og handler om alt som har skjedd, så jeg føler jeg har skrevet meg litt ferdig. Så nå trenger jeg litt annen input og andre interesser en stund, det blir trening og barneoppdragelse som står i fokus.

– Er du evnt. hypp på å lage annen musikk som ikke er hip hop?
– Jeg har faktisk en del andre prosjekter på gang med forskjellige folk som ikke er musikkrelaterte i det hele tatt, så får vi se hva det blir av det. Det er jo viktig med allsidighet, det nytter ikke å bare gjøre alt om til rim. Som Tommy Tee sa det så vakkert på 90-tallet, at "det er hip hop som er livet, men det finnes så mange flere ting i livet enn hip hop." Visdomsord fra en klok gammel mann...