Turboneger/Turbonegro

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2005:

Det var nære på. Punkrock-bandet vi kjenner som Turboneger og utlandet som Turbonegro, kunne rett og slett ha valgt bandnavnet Nazipenis, og da kan det godt hende vi aldri hadde fått høre om dem. Men TRBNGR ble til Stierkampf ble til Turboneger/Turbonegro, og nylig slapp seksmannsbandet plata "Party animals". I skrivende stund er de på verdensturné som varer ut året, og vi snakket med gitarist Knut Schreiner, en mann med mye på hjertet.

Under Tysklands-delen av Turbo-turnéen fikk vi tak i Schreiner, også kjent som hovedmannen bak bandet Euroboys (ex-Kåre & the Cavemen). 30-åringen er en halvstudert røver og en svært artikulert herremann, og er antageligvis en av de enkleste å intervjue i norsk musikkbransje - han har meninger om det meste, og er overhodet ikke redd for å være dønn ærlig eller kontroversiell.

Turbofans vet allerede at Schreiner har vært fast inventar i bandet siden 1996, og i løpet av disse årene har bandet splittet opp og funnet sammen igjen, gitt ut sin "sorte" trilogi, turnért verden rundt, hatt flere kjendiser backstage enn a-ha noensinne kan drømme om - og produsert tre Turbobabyer.

De siste ti årene har besetningen på seks mann vært fast, med Hans Erik "Hank von Helvete" Dyvik Husby på vokal, Thomas "Happy-Tom" Seltzer på bass, Christer "Chris Summers" Engen på trommer, og tre gitarister; Pål "Pål Pot Pamparius" Bøttger Kjærnes, Rune "Rune Rebellion" Grønn og Knut "Euroboy" Schreiner.

FOR THOSE ABOUT TO ROCK...
Schreiner kom inn i bandet gradvis som roadie og gitarist, men har fungert mer og mer som produsent og en slags kapellmester, ikke helt ulikt rollen hans i Euroboys.

– Hvordan spiller du i Turboneger i forhold til andre band?
– Turboneger er et veldig konseptuelt band, og jeg tenker også litt konseptuelt når jeg spiller. Det er derfor jeg har valgt å spille med Les Paul gjennom Marshall, for det er bare lyden av rock. Og jeg vil at når folk hører Turboneger skal det minne dem om masse bra rockeopplevelser de har hatt gjennom hele livet, enten det er Kiss, AC/CD eller Sex Pistols. Spillestilen min er at det skal låte høyt, litt sånn Pete Townsend-massivt, og det skal også låte blendende, at gitarsoloene gjør deg rockeblind.

– Nå er jo forøvrig Pete ganske rockedøv for tiden, tror jeg? Passer du på hørselen din?
– Jada, jeg har støpte ørepropper med desibelfilter.

– Gjelder den grunntanken om lyden av rock også når det gjelder Euroboys, at du bruker den comboen live og i studio?
– Nei, Euroboys er et helt annet uttrykk som har mye mer røtter i vestkyst og San Francisco-psykedelia som f.eks Grateful Dead. Der spiller vi med Fender-forsterkere, for å få en renere og mer atmosfærisk tone.

"Party animals" er Turbonegers syvende album (avhengig av hvordan man teller), og som på den forrige skiva spilte de inn i Crystal Canyon, Schreiners studio på Grünerløkka i Oslo. For første gang har bandet benyttet seg av en produsent, og fra California kom Steve McDonald på besøk. Han er kjent for å ha jobbet med både Redd Kross, The White Stripes og Beck, og tilbragte kalde vintermåneder før jul i Oslo for å feste Turbo på bånd. Med Turboneger var ikke McDonald bare produsent, men var også med på å mikse og mastre platen.

– Du er jo ganske habil produsent selv, hvordan var det å jobbe med en annen i samme rollen?
– Det var bra først og fremst fordi vi hadde veldig bra kjemi, og det var fint å få inn litt friskt blod til innspillinga. Også var det litt stas fordi det ble annerledes enn da vi spilte inn den forrige skiva. Steve er jo fra California og har selv spilt i punkband og var en del av den punkscenen som vi er veldig inspirert av. Men han er også glad i powerpop og tidlig heavy metal som f.eks Motley Crue og Van Halen, så han var et veldig bra sosiokulturelt speilbilde for alle idéene våre. Han ble liksom et slags kulhetsfilter, og det var fint å teste ut alle idéene våre på ham, siden han ga bra respons. Og resultatet ble nok en veldig internasjonal plate, rett og slett.

– Hvor mange låter spilte dere inn?
– Vi begynte med litt over tjue låter, spilte inn 15, men endte opp med 11 på plata.

– Og dere mikset alt i California?
– Ja, det var liksom en liten gulrot etter den norske vinteren, at vi skulle dra dit å mikse. Han som gjorde miksen er en up-and-coming fyr som er veldig flink til å få det til lyde som en million dollar.

SELVGJORT ER VELGJORT
Med Crystal Canyon har Schreiner, sammen med tekniker Marius Bodin Larsen og Anders Møller fra Euroboys, bygget seg en liten oase hvor de kan bruke så lang tid de vil på platene sine. Og Schreiner mener det er helt nødvendig.
– Vi bruker det først og fremst til å lage egne plater, det var det som var idéen med det. Ikke å drive butikk, men å ha et sted hvor vi kunne lage og produsere vår egen musikk.

– Det var annerledes da du holdt på med Kåre & the Cavemen på midten av 90-tallet?
– Ja, da var det definitivt en generasjonskløft mellom studioene og teknikerne der, og de nye banda. Det fungerte ikke helt, det var mye besserwisser-mentalitet blant teknikerne. Og resultatet ble ofte veldig dårlig, fordi det var dyrt og man måtte lage platene på veldig kort tid. Så vår idé var at ved å kjøpe vårt eget opptaksutstyr og heller spille inn under litt primitive omstendigheter og bruke lang tid, så kunne vi få et bedre resultat enn å bruke enn helg i et dyrt proft studio.

– Og nå er det flere andre band som tenker det samme?
– Ja, jeg føler at grunnidéen vår om å lage platene våre i vårt eget studio og eget tempo, det hjalp oss mye, men nå har det blitt veldig vanlig blant andre band. F.eks Øystein Greni har jo et sted, WE har et eget sted...de fleste rockeband har sitt eget studio. Og en litt uheldig effekt av det er at band har slutta å lage musikken på forhånd, at de ikke har øvd inn låtene på forhånd og blitt tighte, så de kan komme i studio og spille inn en ferdig skive på kort tid. I stedet for har de god tid og lager ting fra scratch. Og det...jeg vet ikke om det nødvendigvis blir bedre plater av den grunn.

– Men det gjelder jo dere også? Mener du at det blir flere "konseptalbum" av det, eller...?
– De fleste mener jo at debutalbumet til rockeband er de beste. Det som kjennetegner debuter er at bandet ofte har spilt låtene live i mange år, og det er veldig mye oppspart materiale etter flere års jobbing. Og når de da går inn i studio og spiller inn en plate på kort tid blir det selvfølgelig veldig tøft. Mens nå kommer band mye mer uferdig i studio og er ikke stressa over at taksameteret går. Før var det veldig dyrt å dra i studio, da måtte man vite hva man skulle gjøre og gjøre det på kort tid. Kåre & the Cavemens "Jet age" var litt sånn.

– Kanskje andre band får samme "taksameter"-følelsen når du produserer dem i Crystal Canyon?
– Problemet er at jeg må også jobbe med en tekniker, og da blir det jo fort litt dyrere for bandet. Og dessverre er det sånn at folk...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.