Sondre Lerche:
Svigermors drøm snakker musikk

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2004:

Tabloidene har prøvd, men få har klart å få et vondt ord ut av den fortsatt purunge kosegutten og bergenseren Sondre Lerche, som nylig kom med sin plate nummer to, "Two way monologue". Er han bare en simpel 60-talls kopist og Elvis Costello-kopi uten briller, eller er musikken hans så bra som alle vil ha det til? Vi tok fatt i jyplingen og snakket om ny plate og hvordan han skriver og lager musikken sin.

21-åringen har vært i medienes søkelys siden debutalbumet "The faces down" fra 2001, og mye av tiden siden da har gått med til turnéring. Blant annet veldig mye i de nordlige delene av Amerika, som har gitt ham en solid base der borte, mye takket være et iherdig amerikansk plateselskap og "co-management". Og i motsetning til de fleste andre artister holder han seg fortsatt unna røyk og alkohol og lever antageligvis sunnere på turné enn det mest prektige kristne pikekor, kanskje skuffende for potensielle ungpike-groupies.

Siden forrige plate har han skiftet fra morsmålet til engelsk på websiden sin (er jo ikke SÅ mange som forstår norsk), fått seg fast band (kjedelig og kledelig nok kalt "The Faces Down") og skrevet en masse låter. Etterhvert så mange at han tok opp 30 av dem i hjemmestudioet sitt, bare han og gitaren, og innkalte litt ute i 2002 til lyttemøte med bandet sitt og produsentene fra forrige album, gæmlisen Hans Petter "overalt" Gundersen og unge Jørgen "profesjonell lydføkker" Træen.
- Selv om jeg var veldig bevisst på at jeg ville jobbe med HP og Jørgen igjen, tror jeg ikke de med en gang skjønte helt hva jeg prøvde på med disse låtene. For det skal godt gjøres å skille sanger fra hverandre når du hører 30 akustiske sololåter etter hverandre, to fulle CD'er med ny musikk. Låtene på "Faces down" er veldig ryddige, men også med mye arrangementer, men med denne platen ville jeg gjøre omvendt, jeg ville rote til i strukturen og samtidig gjøre arrangementene litt ryddigere og basere dem rundt et band. Kato Ådland, gitaristen i bandet mitt, ble veldig viktig for denne platen. Bandet og jeg øvde låtene frem, og han og jeg satt mye utover kveldene og gjorde skissearrangementer i Gjøa Studio, før vi senere jobbet videre med dem i Duper Studio med Jørgen og HP.

- Hva har det hatt å si for musikken at du nå har et band?
- Bandet er faktisk noe av det jeg er mest fornøyd med på denne nye platen, kompet de spiller, at det er så homogent i forhold til den forrige plata. Da satt jeg med HP og Jørgen og jobbet mye med arrangementene, og tok heller inn musikere etter behov. Men her er bandet basisen, og prestasjonene deres i hver eneste låt er verdt en gullmedalje i seg selv.

DEN SOM SKRIKER HØYEST
Hver for seg har produsentene HP Gundersen og Jørgen Træen jobbet med omtrent alle pop/rock-artistene i Bergen og omegn, og også artister som Jaga Jazzist. Men de jobber aldri sammen, bortsett fra når gledessprederen Sondre spør pent. Han mener det er litt bevisst fra deres side å bare jobbe sammen på hans plater, og anser seg selv som veldig heldig.

- Og selv om du hadde med begge to denne gangen også, var det noe forskjellig å spille inn nå i forhold til den første?
- Ja, den nye plata er nok mye mer selvstendig for meg, jeg har tatt mye mer initiativ selv, mens forrige gangen skjedde ting bare av seg selv. Jeg kom med sangene og vi spilte dem inn...det var mye mer ubevisst enn nå, og også mye et resultat av at jeg oppdaget en del ting for første gang. Jeg skrev låtene for første gang, og plutselig løsnet ting som jeg hadde prøvd på i flere år. Det var liksom "Faces down" i et nøtteskall.

- 12 spor og 11 låter er med på "Two way monologue". Hvor mange låter spilte dere inn?
- Jeg tror vi begynte på 17 låter. Jeg hadde lyst til å spille inn et stort utvalg, så vi lettere kunne sette sammen platen etterpå med riktig balanse mellom krevende og mer utadvendt lytting. Jeg hadde ikke lyst til å bare bikke innover, jeg ville åpne platen for all slags folk. Men det er et par låter som ikke passet inn på platen, som ikke er noe dårlige av den grunn, men som vil komme på en på EP senere.

- Var det mye diskusjon da dere var i opptaksprosessen, eller gikk det mykt som en barnerumpe?
- Nei...det er jo alltid en eller annen spenning og små uenigheter tilstede, men det er ikke noe dramatisk. Vi er jo rolige folk med veldig stor respekt for hverandre, og veldig ofte viser det seg at vi er ganske samstemte. Og spesielt Jørgen er en fyr med en helt fantastisk kapasitet når det gjelder lyddesign. Men det folk sikkert ikke vet eller forbinder med ham, er at han også har en helt unik og intuitiv sans for harmoni. Jeg er jo veldig opptatt av akkorder og toner og alt det der, og han har en utrolig nese for å balansere alt det der med det lydbildet vi prøver å få til. På denne platen var jeg veldig opptatt av å lage noe veldig intimt og nærere enn forrige gang, at vi kunne samle alle instrumentene i ett rom. Og det har Jørgen fanget opp helt perfekt.

Som vanlig er på plater, går sanger gjennom en masse transformasjoner før de blir utgitt. På Sondres andreplate var det faktisk to demoinnspillinger før man tok opp låtene for tredje og siste gang i Duper Studio - Sondres hjemmeinnspillinger fra soverommet med gitar og vokal, deretter ble det gjort rå-opptak av bandet som produsentene HP og Jørgen hørte igjennom for å skjønne hva Sondre ville få til.
- Så vi holdt på i tre uker med banddemoene, og deretter seks uker tilsammen i Duper Studio. Men så skjer det jo ting underveis. Noen av banddemoene og ting jeg hadde spilt inn hjemme på soverommet var umulig å toppe, så da brukte vi bare de og baserte ting på dem. F.eks på "Wet ground" har jeg spilt inn alt sammen hjemme, med litt gitar, keyboard og kor og egentlig bare litt leking. Men så ble det ganske fint, og Jørgen insisterte på at...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.