Skunk Anansie:
hardere enn noensinne

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

Det er lenge siden storhetstiden på 90-tallet og hits som "Hedonism" og "Weak", men rockerne i Skunk Anansie er slett ikke klare for å legge opp. Vi tok en prat med vokalist Skin om plata "Black Traffic" og 18 år i "clitrock"-bransjen.

Nylig ga engelskmennene ut sitt femte album, "Black Traffic". Det er rocka og ganske intenst, og mottok stort sett gode kritikker – bortsett fra f.eks. NMEs Pete Cashmore, som ga plata 1 av 10 og skrev, "Menneskene som lagde dette albumet har en gjennomsnittsalder på 46 år. De må pensjonere seg. NÅ."

Bandet ble i 2001 oppløst, men Skin ga ut to soloalbum etter det, og i 2010 kom bandet sammen for fjerdealbumet "Wonderlustre". Og nå er kvartetten altså i full gang igjen med turnering, albumutgivelser og en masse andre aktiviteter.

Besetningen er forøvrig Deborah "Skin" Dyer (vokal), Richard Keith "Cass" Lewis (bass), Martin Ivor "Ace" Kent (gitar) og Mark Richardson (trommer). I begynnelsen var trommisen Robbie France med på å starte bandet, men forlot truppen i 1995 for å bli med i Alphaville og hadde deretter et rikt kulturliv før han døde altfor ung i januar år, kun 52 år gammel.

SLITEN, MEN PLIKTOPPFYLLENDE
Midt under promotering rundt om i Europa får vi på telefonen tak i Deborah. De er i Tyskland, og hun høres litt sliten ut, som om hun har snakket med litt for mange journalister i det siste og bare vil hjem til landsbygda utenfor London.

Men hun puts on a brave face (får man anta gjennom telefonen) for å snakke litt om plata og hvordan bandet fungerer etter 18 år sammen, av og på.
– På denne plata ønsket vi å gjøre ting litt forskjellig. Opp til nå har vi tatt opp platene våre live, og den innspillingsmåten hadde blitt til et slags handikapp for den kreative prosessen. Så i utgangspunktet konstruerte vi albumet, sydde det sammen. Vi har nesten ikke tatt opp noe live, vi bare la ned et "guidespor", og etter det lekte med masse forskjellige ideer før vi fant en vibb som fungerte. Vi har også jobbet med mange ulike låter på samme tid, noe som er svært befriende. "Sad Sad Sad" var det første sporet vi gjorde på denne måten, og den satt tonen for albumet og det nye Skunk Anansie.

– Hvor lang tid tok den prosessen?
– Omtrent åtte uker. Men da hadde vi skrevet låter sammen over et helt år før det.

Jeg nevner for henne at jeg intervjuet Steve Marker fra Garbage, som fortalte meg at bandet skriver alle låtene sammen, og alle blir kreditert. Hvordan er det i Deborahs band?
– Det samme, antar jeg. Vi er tilstede alle sammen og kommer opp med ideer, fordi jeg tror det er måten man får det beste ut av kreativiteten din på, alle prøver å hjelpe til. Flere folk genererer flere ideer!

MANGE INFLUENSER
Når man hører på plata har den både retro– og moderne elementer i seg, og for undertegnede også litt preg av skandinavisk rock?
– Nei... jeg tror ikke noen i bandet hører på det. Vi lyttet til en rekke ting, inkludert drum'n'bass og dubstep. Jeg DJ'er mye housemusikk og hører på mye av det, Ace produserer og mastrer mange forskjellige band, Cass har eget studio i samme bygning som et dubstep-plateselskap, så han har alltid har disse guttene i studio og gjør også produksjoner for dem. Så vi influeres av en hel haug med ting, og jeg tror det fungerer mye bedre på den måten. Vi vil ikke at influensene våre skal være for opplagte, det er ikke sånn Skunk funker. Vi liker å suge til oss alle disse påvirkningene og deretter gjøre våre egne ting med det. F.eks. hørte jeg under innspillingen for første gang masse på Rush – de er et bra band, men vår plate høres ikke ut som dem.

– Jeg fikk også assosiasjoner til et raskere og hardere Curve?
– De kjenner jeg godt til fra back in the day, men jeg vet ikke hva de har gjort i det siste. Men våre innflytelser er mye mer moderne enn det. Vi hører lite på ting fra 90-tallet, vi har egentlig lagt alt det bak oss. Jeg tror vi lytter til band som Band of Skulls, Bon Iver... når du har vært i gamet en stund er det en viss fare for at du går tilbake til det folk holdt på med da du først startet bandet ditt, så man må passe seg for det.

Plata er forøvrig produsert av Chris Sheldon (som også har gjort band som Foo Fighters, Pixies og Biffy Clyro) og mikset av Jeremy Wheatley og Adrian Bushby, så det er kompetente navn som har vært med på å forme resultatet.

YNGRE FANS
Deborah forteller at hun på scenen ofte ber publikum om å rekke opp hånden om de har sett Skunk Anansie live før, og som regel er det kanskje bare 10% som gjør det.
– Og disse fansene er ofte litt eldre og står for det meste lenger bak, hehe. Så jo, vi har fans som har fulgt oss fra 90-tallet, men også jeg tror de fleste av fansen er nye og ganske unge – folk som har sett oss på YouTube eller hørt om oss fra et annet sted, på mange måter har vi jo en slags legendarisk status. Og musikken er svært moderne, det er ikke 90-talls rock, spesielt ikke det nye albumet. Det er bare gode låter som tiltrekker et nytt publikum.

– Er det en undervurdert låt i katalogen som dere elsker å spille, men ikke får sjansen til å dra frem så ofte live?
– Hm... kanskje "Squander"?

– Og mesteparten av pengene ligger fortsatt i turnering?
– Ja, sånn var det som regel for oss uansett. Jeg mener, vi får fortsatt inntekter fra royalties og PRS [den engelske motsatsen til TONO, journ. komm.] og sånt, men vi har alltid vært et veldig veldig bra liveband, og det holder oss i gang på mange måter. Jeg tror også det er bra å gjøre andre ting i tillegg, fordi bare å være i et band ofte ikke er nok til å fylle alle lommer. Men samtidig elsker vi det vi gjør, og heldigvis er vi store nok til å leve av det.

GJØR DET MESTE SELV
"Black Traffic" kommer ut på Skunk Anansies eget plateselskap, og det er en god stund de forlot de store plateselskapene – hvordan har ting endret seg for bandet i løpet av denne perioden?
– Jeg tror forskjellen er at vi gjør masse ting selv nå, og på den måten sparer kostnader – f.eks. merchandise, art direction, musikkvideoer, co-produksjon av albumene. Ace har tatt utdannelse i grad i bandmanagement, så han hjelper til med det. Vi gjør preproduksjon i Cass' studio, og jeg har også et studio hvor vi bl.a. gjør remikser og sånn.

– Så dere ønsker den teknologiske utviklingen velkommen, inkludert overgangen fra CD'er til streaming?
– Personlig savner jeg ikke CD'er i det hele tatt, jeg foretrekker mye heller å laste ned ting. Og jeg er vinyl-junkie og elsker å gå på plateshopping. CD'er var alltid for dyre uansett – fantastisk lyd, men nå kan du jo laste ned lydfiler med høy kvalitet uten å forlate huset. Så jeg ønsker utvikling velkommen, jeg er ikke redd i det hele tatt. Som band er vi alle veldig vant til teknologi og utnytter den maksimalt, det er sånn vi kan ha eget plateselskap og gjøre masse ting selv uten å måtte ansette masse folk. Jeg ser ikke tilbake til 90-tallet og tenker "Åh, det var tider det", det interesserer meg ikke. Jeg er en gadget-person og liker alltid nye ideer og ny teknologi.

Deborah har lenge vært DJ, og når hun spiller musikk for folk er det stort sett house og variasjoner det går i, som kanskje er litt overraskende for Skunk Anansie-fans. Og hun er en "ekte" DJ, i motsetning til kjendiser som f.eks. Paris Hilton som jukser og får andre for å mikse for seg.
– Jeg spiller mp3-filer fra USB-kort, og jeg mikser alt live, ja. Jeg bruker ikke datamaskin til å DJ'e med, men jeg kommer nok til å begynne med det. For når du faktisk har lært deg å mikse tror jeg det kan være bra for DJ'er å bruke f.eks. programmer som Traktor eller Serato, fordi du kan gjøre mye mer med det og f.eks. legge til flere elementer og loops.

IKKE 24/96 ENNÅ
– Har dere tenkt på å gjøre albumet tilgjengelig i høyere oppløsning enn bare CD-kvalitet, for hi-fi entusiaster som vil ha mer dynamikk?
– Nei, ikke for øyeblikket. Og jeg liker egentlig ikke ideen om at å lytte til musikk skal være noe komplisert, eller at du skal trenge fem høyttalere. Vi har eksperimentert med sånt før, og problemet er at surroundlyd kun høres bra ut i én posisjon i rommet, hvis du går ut av that sweet spot mister du hele effekten.

– Men dere kan gjøre det i 24 bits/96 kHz for DVD-Audio, SACD eller nedlasting, og bare i stereo, ikke surround?
– Det er sant. Og jeg er interessert i det, men realiteten er at svært få mennesker har den slags avspillingssystemer. Personlig har jeg et utrolig bra musikkanlegg hjemme; ATC-høyttalere, Pioneer CDJ 900 Nexus CD-spillere og mikser for DJ'ing, Mark Levinson-forsterkere... det høres fantastisk ut, virkelig varmt. Jeg liker ikke når ting er for rent, perfekt og kaldt.

LESBE OG STOLT
Som åpen lesbisk (og også sort) har Deborah sett og opplevd mye diskriminering, og har også gjort en del arbeid for grupper som jobber for LGBT-rettigheter.
– Ja, jeg har alltid støttet folk hvis de har bedt meg om det, men jeg kan ikke si at jeg aktivt jobber med sånne problemene hver eneste dag.

– Homofobi ser ut til å være økende i en del grupper?
– Noen steder er det stigende og på andre måter forsvinner det mer og mer. Jeg synes det er veldig trist at folk i 2012 beveger seg mer og mer mot den religiøse høyresiden, med all kunnskapen vi har nå. Jeg tror det kommer av frykt, og det er alltid lettere å stigmatisere folk som ikke har så mye makt som en selv. Det er typisk menneskelig, vi prøver alltid å legge skylden på folk som virker annerledes fra oss selv. Det pleide å være svarte, nå er det homofile. Så det er veldig trist, men forhåpentligvis vil folk fortsette å kjempe mot den slags uvitenhet.

– Hvordan tror du man kan motvirke rasisme og uvitenhet i slike grupper?
– Jeg tror lover må opprettholdes og fremheves, det finnes jo allerede lover som er laget for å bekjempe nettopp slike fenomener. På noen nivåer kan man vel ikke endre holdninger, så folk må i hvert fall bli advart om at de faktisk bryter loven når de gjør slike ting. Jeg tror det trengs generelt mye mer utdanning. og også at politikere som David Cameron slutter med å please sine konservative backbenchers. Men jeg tror også at ting endrer gradvis til det bedre. Vi har jo kommet mye lenger i bare de siste 10 eller 20 årene.

På dette punktet bryter promoselskapets mann inn i samtalen og informerer om at neste journalist må ta over, og at vi har tid til ett siste spørsmål.
– Kan jeg spørre deg om barn, å slå seg ned og sånne ting?
– Åhh! Nei, det kan du ikke spørre om. Men jeg er gift og veldig etablert, takk.

Og dermed sier det "klikk", og jeg får ikke en gang avsluttet med å si "I hope you get to meet your hero" – som altså er tittelen på deres nyeste singel. Vel vel.