Nick Sillitoe
og Anne Marie Almedal

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2007:

Nick Sillitoe er en ofte brukt filmkomponist og musikkprodusent med en spennende fortid i klassisk musikk, elektronika og chillout. Nå har han bosatt seg rett utenfor Kristiansand og har med sin kone Anne Marie Almedal (eks-Velvet Belly) nettopp laget platen "The Siren and the Sage". Vi besøkte ekteparet og deres to barn og snakket i timevis om både film- og popmusikk.

Den 36-årige briten forlot England og flyttet til Oslo i 1994. Selvsagt var det en kvinne med i bildet, men utsikten til å fortsette å gjøre musikken han elsket var nok også ganske viktig. Fra barndommen hadde han sunget opera i kor på et meget høyt nasjonalt nivå og lært klassisk piano i mange år, men også rukket å interessere seg for helt andre musikkgenre, etterhvert også tidlig house og techno.

Den samme interessen for elektronisk danse- og lyttemusikk hadde Tromsøværingen Per "Mental Overdrive" Martinsen, og prosjektet Illumination ble dannet da Nick og Per fant hverandre i Oslo. Sammen gjorde de atmosfærisk techno og house, men også rolig elektronisk lyttemusikk. De gjorde også andre prosjekter på siden av Illumination.

Etter en del tolvtommere (= maxisingler) fikk jazz-Norge øynene opp for duoen, som gjorde en rekke "Chilluminati"-remikser for artister som Eivind Aarset, Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, Mari Boine og Frost. To av disse remiksene ble med på to av samle-CDene i lounge/chillout-serien "Cafe del Mar", og førte til en del internasjonale blikk fra den musikkscenen.

Rundt det andre Illumination-albumet i 2004 var Nick ganske lei hele musikkbransjen og med sin kone Anne Marie Almedal (kjent som den fløyelsmyke stemmen fra avant-garde popgruppen Velvet Belly) flyttet han til rolige Vågsbygd rett utenfor Kristiansand. Her begynte han for alvor å lage musikk til TV og film.
 
Anne Marie gjorde sin foreløpig siste plate med Velvet Belly i 2003, og året etter ga hun, Nick og Ken Theodorsen ut det selvfinansierte albumet "Candy Thunder" under navnet AM and the UV. Skiva inneholdt intelligent og sval popmusikk med store innslag av elektronikk, men det ble dessverre lite oppmerksomhet rundt om prosjektet. Ekteparet var allikevel ikke tapt bak en vogn, og Anne Marie fortsatte å skrive nye låter som skulle vise seg å få en helt annen lyddrakt.

I nærheten ligger nemlig Lydbølgen Studio, i et fabrikklokale som pleide å huse Høie Fabrikker, ærverdig produsent av bl.a. dyner og puter, før de flyttet produksjonen ut av landet. I fabrikklokalet holdt nå lydteknikeren Øystein Aamodt til i et velutstyrt studio med et særegent fortrinn – en stor og tom fabrikkhall. Nick og Anne Marie fikk raskt en god kjemi med Øystein, og Nick bestemte seg for å gjøre dette til sitt nye hovedstudio.

Deretter begynte arbeidet med "The Siren and the Sage", også dette albumet selvfinansiert. Pengene til studioleie og betaling av musikere osv. kom stort sett fra Nicks film- og TV-musikk, og også Anne Maries forskjellige jobber. Paret gjorde det ikke billig for seg heller, og brukte lang tid med sterkt fokus på detaljene. Resultatet er en gjennomarbeidet plate hvor rettighetene tilhører Anne Marie og Nick, og deretter er lisensiert ut til plateselskapet.

– Fortell om studioprosessen?
– Øystein er veldig grundig og veldig "old school" skolert lydtekniker med god peiling på Pro Tools, og de første dagene gjorde vi opptakene på vanlig måte, altså at Anne Marie satt i en lydtett vokalboks. Men en eller annen gang da vi gikk i gjennom fabrikkhallen, slo det oss at vi kunne benytte oss av rommets naturlige lyd. For det er en fantastisk etterklang der, og det pleier jeg jo vanligvis å bruke en masse tid og utstyr på å få til uansett i studio. Og her fikk vi plutselig all denne klangen helt gratis, som lyder veldig bra på stemmer og... egentlig alle akustiske instrumenter. Også lyder det litt ensomt også. Folk sier at omgivelsene alltid påvirker deg, og rommet hadde en slags effekt sånn sett. Det ble liksom et stille og ambient medlem av bandet, og veldig viktig for den kreative siden.

– Hvordan fikk dere tatt opp klangen i rommet?
– Jeg hadde lest om en metode som Joe Boyd brukte rundt 1970, han var jo lydtekniker og produsent for bl.a. Nick Drake, Fairport Convention og Pink Floyd. Han hadde satt opp flere stereosett med mikrofoner f.eks. 5, 10 og 15 meter fra lydkilden, og tok altså opp klangen fra forskjellig avstand. Så hadde han forskjellige typer klang å velge mellom og kunne mikse mellom dem. Så det samme gjorde vi på denne plata, og det fungerte helt fantastisk. Det blir en slags unaturlig vakker klang. Man aner at det ikke er helt naturlig og statisk etterklang, men det er umulig å peke på hva som lyder annerledes.

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.