Shining:
rock/metall/jazz/whatever til folket

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2013:

Det forrige albumet til Shining het "Blackjazz", som også er det hovedmann Jørgen Munkeby kaller musikken bandet spiller, en blanding av progrock, metall og jazz. "One One One" er ute nå, mer tilgjengelig enn forgjengeren, og vi har tatt en lang prat med vår venn om den nye plata.

Jørgen Munkeby er livstidsdiktator i Shining, og behersker ikke bare saksofon, men også en mengde andre instrumenter. Tenk på multiinstrumentalisten som en norsk Lenny Kravitz - bare litt tynnere, mer anemisk og muligens bittelitt mindre sexappell. Men det er selvsagt opp til Desibels kvinnelige (og mannlige homo/bifile) lesere å avgjøre, selvsagt.

32-åringen og resten av bandet har hittil fått to millionstipender, noe Jørgen sikkert ikke ventet seg da han grunnla truppen i 1999 som et mer eksperimentelt jazzband. Og i hvert fall ikke da han var med på å starte opp Jaga Jazzist som purung 16-åring.

I 2013 består kvintetten av Jørgen på vokal/gitar/saksofon, Torstein Lofthus på trommer, Tor Egil Kreken på bass, Håkon Sagen på gitarer og Knut Løchsen på keyboards. Som de aller fleste andre musikere i lille Norge har de gjennom sine respektive karrierer bidratt til diverse prosjekter og artister i mange forskjellige sjangere, og har således stor samlet musikalsk erfaring.

Deres forrige album "Blackjazz" var hardtslående og relativt kompromissløs metalljazz, men "One One One" smaker litt mer av prog- og annen rock, som har gitt det en litt bredere appell. Men det er fortsatt langt unna kosejazz á la D'Sound, og musikalsk sett driver bandet med komposisjoner, lydlandskaper og riff som aldri ville blitt spilt på f.eks. P4. Det får man anta, i hvert fall - kanskje P4 leser dette og vil spille Shining bare på pur faan!

På årets by:Larm urfremførte de hele det nyeste albumet, førstesingelen "I Won't Forget" ble spillelistet på P3, og av tidligere bedrifter kan deres to Alarmpriser og Spellemannprisen 2011 i Spotify-klassen "Årets innovatør" nevnes.

NÅ OGSÅ MED FLERE LYTTERE
Vi åpner samtalen med å gratulere Jørgen for å ha blitt spilt på - av alle steder - Nitimen, og fått mye mer profilering enn før. Tror han dette ville ha skjedd hvis de ikke hadde byttet plateselskap til den effektive giganten Universal?
- Jeg tror det er en kombinasjon av alt, egentlig. Vi har holdt på lenge og vært forbundet med kvalitet en lang stund, medier er kanskje tryggere på å ha oss med på sånne ting enn de ellers ville vært. Og den nye plata og singelen er også hakket mer umiddelbar og tilgjengelig.

- Men fortsatt ikke for tilgjengelig.
- Nei, jeg liker veldig godt at vi holder på i skjæringspunktet mellom litt sære kunstting og det kommersielle. Lydmessig i form av at vi bruker litt dyre og kommerse krefter til å være med på produksjon, miks og mastring. og visuelt at vi har et uttrykk som ser litt dyrt og gjennomarbeidet ut, det er på en måte mer kommersielt enn å gjøre det sært og skittent. Og det hjelper selvsagt å være på et stort selskap, som også har bidratt. men vi var jo på et lite selskap i 2010 da vi spilte på NRK Topp 20-showet. Så det har vært sånne drypp innimellom, som bekrefter for meg at dette funker for et bredere publikum. Jeg blir faktisk litt sur når jeg hører folk omtale oss som noe sært, jeg selv oppfatter det ikke på samme måte. Nine Inch Nails ble jo oppfattet som sært, beinhardt og utilgjengelig i starten, men så tok det jo ikke så mange år før de ble absorbert av mainstream-kulturen. Så det er den veien det går, tenker jeg. Det er som det skal være.

- Jeg føler for å stille klisjespørsmålet som alle jazzmusikere får på et eller annet tidspunkt - "men er det jazz?!"
- Altså, vi er jo jazzmusikere og har en bakgrunn, utdanning og kunnskapsmengde som kommer fra jazzverdenen. Og det spiller direkte inn på hvordan låtene blir skrevet, hva slags utgangspunkt vi har for akkordprogresjoner og harmoniske løsninger som ikke ville ha kommet uten vår bakgrunn. og også forholdet til groove og hvordan vi får ting til å svinge på en måte som metallband veldig sjelden får til. Alle i bandet har jo også bakgrunn fra pop og rock også, det er ikke bare jazz som influerer oss. Men jazzbakgrunnen er essensiell som en kjerne i midten av musikken, selv om den ikke ligger helt i overflaten. Og jeg bruker også saxen min helt bevisst som en av flere ting som gir oss særpreg og lenker til jazz.

- Men er det ekstremmetall?!
- Øh... Ekstremmetallen har vel kanskje blitt litt byttet ut med mer rockeriffing denne gangen, må jeg nok innrømme.

SKRIVER LÅTENE SELV
Som hovedmann i Shining er det Jørgen som skriver låtene, forteller han.
- Bandet skriver ikke noe av det som er utgangspunktet for ting, men de blir jo involvert etter det. Jeg spør hva de synes, vi øver og kommer frem i fellesskap at noe skal bort, noe annet funker bra osv., så tar jeg det tilbake til skrivebordet. Så de skriver ikke, men er involvert som sparringspartnere. Men denne gangen har det vært viktigere for meg at ting føles naturlig for dem å spille. Tidligere har det aspektet brydd meg midt bak, men nå var jeg mer åpen for å forenkle eller endre på ting, Jeg tenkte vel at da spiller man jo også ofte bedre, hvis noe føles naturlig.

- Før var dere et instrumentalt jazzband, men nå har dere inkorporert vokal og tekster?
- Hver eneste låt på plata har mye vokalfokus, ja. Denne gangen har tekstene blitt skrevet litt samtidig som musikken, enten at jeg har en tittel eller ide først, eller at etter en viss mengde instrumentale partier kommer jeg til et punkt hvor jeg føler at her trengs en konseptuell ide og en retning, altså at jeg savner noe slikt for å kunne gjøre de siste musikalske valgene. Du kommer til et punkt i låtprosessen hvor du har mange forskjellige retninger du kan velge å forfølge, og da er det veldig hjelpsomt å ha tekst for å kunne ta de avgjørelsene, at man lager en større sammenheng hvor tekst og musikk lager en større mening enn hver for seg. Og ofte kan teksten ha rytmiske funksjoner også, spesielt i refrenger. Vokalen blir et musikalsk element og instrument i seg selv.

- Hvordan har tekstprosessen vært?
- Denne gangen har det føltes naturlig å skrive én og én låt, altså at jeg har gjort en låt helt ferdig med både musikk og tekst før jeg har gått videre til neste. På forrige plate var det slik også på de låtene hvor tekst og vokal var essensiell, men på andre låter som "Exit Sun" ble tekst og vokal laget veldig etterpå. Og det er jo også mindre tekst på hele den skiva.

MER OG MER AV ALT
I februar publiserte Jørgen et interessant essay på TheMonolith.com som het "Less is bore; The ever upward spiral in intensity". I teksten argumenterer han for at musikkens utvikling er uunngåelig, og sammenligner Paris-publikummets sjokkerte reaksjon på Stravinskys "The Rite of Spring" i 1913 med den naturlige aksepten hans eget ekstremmetall-band får live nesten 100 år senere.

Budskapet er at alt blir mer intenst og mer dissonant, og at dette nærmest ligger i menneskets natur:
"Over generations, humans have constantly been craving a higher and higher degree of dissonance in order to experience the same effect of pleasure and interest, and this gradual development will continue to move in the same direction in the future."

Jeg forteller vår mann om en undersøkelse jeg leste om, som påviste at populærmusikken har blitt raskere i tempo, høyere i volum og mer monoton musikalsk sett.
- Det høres ut som det stemmer overens med det jeg skriver, i hvert fall at den har blitt raskere og mer energisk, og at alt høyere enn før, lydene er generelt drøyere og mer overstyrte, og alt mikses og mastres med høyere nivåer.

- Og hva med at ting blir mer monotont og at det er færre musikalske toner og akkorder som benyttes?
- Det er jo egentlig ikke en positiv utvikling... men det tror jeg kan ha noe med at verktøyene vi bruker blir mer og mer like, og relativt bra utstyr blir billigere. Man kunne tro at fordi flere lager musikk burde det blitt mer variasjon, men det virker som den mest kommersielle musikken går motsatt vei. Det legges mer til rette nå for å lage helt lik lyd som alle andre, og det gjør folk. Det kan ha noe med at kommunikasjonen er så kjapp at alle ser hva andre holder på med, alle vil kaste seg på den siste greia uansett hva det er, enten det er Lady Gaga eller Skrillex eller Rihanna. Men så blir jo også alle fort lei, så selv om det er mer synkronisert får man feid over flere ting og fenomener på kortere tid. Jeg tror sjangrene utvikles fortere nå enn før.

- At ting lyder likt kan kanskje også ha litt med studioenes død å gjøre.
- Ja, før kunne jo ikke alle være i f.eks. Abbey Road, og man brukte mer romlyd, så hvert studio hadde jo sitt eget sound sånn sett. Mens nå bruker alle kanskje de samme type klangene. Og de samme mastringsfolka også, jeg tror det har noe å si også.

SPENN TIL JAZZMASKINERIET
Som nevnt har Shining mottatt en million kroner hele to ganger, først fra a-ha i 2010 og deretter fra Statoil i 2013. Hvor tror Jørgen at bandet ville vært uten disse spenna?
- Vi ville nok fortsatt prøvd å jobbe like mye med musikken, selv om det nok ville tatt mye lenger tid. Men live/DVD-utgivelsen ville ikke vært mulig å få til, det er rett og slett så dyrt å produsere video. Så vi har definitivt fått gjort mer og på kortere tid med de pengene, de har gjort oss i stand til å opprettholde et kvalitetsnivå som jeg har lyst til å holde meg på. Og jeg synes det er synd å se at mange musikere ikke har penger til det de vil gjøre - jeg hører om platebudsjetter som brukes på indieutgivelser, og det er så lite penger at du kan ikke jobbe med de flinkeste i verden og du kan ikke bruke lang tid i studio. Og da må det nesten gå på bekostning av kvaliteten.

- Jeg har inntrykket av at du er en arbeidsnarkoman, så det har vel uansett ikke vært noen dans på roser å lage den nye plata, selv med penger i bakhånd?
- Å nei, det koster tid og penger. Jeg har brukt hver eneste dag - og da mener jeg enormt lange dager - i over et år på denne plata. Nå har jo ikke jeg brukt noen av de stipendpengene direkte til innspillingen, men de har jo gått til bl.a. å finansiere forskjellige turneer, og jeg har jo tatt fri fra andre oppdrag for å jobbe bare med denne plata.

Han forteller om hvor privilegerte nordmenn er, som et av få land i verden som ikke har vært direkte påvirket av de økonomiske nedgangstidene i Europa og USA.
- Så vi har det veldig bra. Vi har mye penger, men også enormt høye lønninger. Da mener jeg altså at å betale norske musikere, som jeg gjør, medfører høye utgifter, fordi de selv har høye utgifter. Det gjør at som eksportvare, som vi og andre band er, er det veldig vanskelig å forholde seg til gapet mellom norske lønnsutgifter og betalingsevnen til utlandet. Så mye støttepenger går jo til å motvirke det gapet der.

- Alternativet er kanskje å flagge ut Shining til Øst-Europa eller Asia?
- Hehe. Eller å bruke utenlandsk crew når vi er på turne, eller evnt. bruke utenlandske musikere... Men det tror jeg er noe av grunnen til at den norske staten velger å støtte eksportvirksomhet, at de skjønner dette gapet. I Norge sliter jo all eksportvirksomhet bortsett fra oljen, enn så lenge. Og før vi vet ordet av det får vi en smell også, da blir det spennende å se hvordan vi takler det.

SMARTASS TITTEL
Tittelen "One One One" kommer forøvrig av flere ting. Først og fremst fordi Jørgen har skrevet låter direkte påvirket av hvordan han hører på musikk, nå for tiden fra streamingtjenester som WiMP, Spotify og YouTube.
- Og da hører man jo oftest på én og én og én låt, ikke hele plater. Jeg tror faktisk det er lenge siden jeg hørte på et helt album fra start til slutt.

- Til og med de favorittskivene du hørte på hele av før?
- Ja. for jeg har jo favorittlåter på de også. En annen grunn til tittelen var at forrigeplata var mer improvisert, et symfonisk verk med lange overganger og sånt, så denne gangen hadde jeg kanskje et behov for å gå den andre veien. Så hver låt er skrevet for å stå best mulig alene, på egne ben. Og alle låtene er effektivisert mer enn før, de er alle rundt fire minutter og kortere enn før. Så "One One One" er en serie av enere, slik låtene på plata er. Den tredje grunnen er at dette er den tredje plata i "Blackjazz"-uttrykket, hvis man teller med liveplata, som jeg gjør. Og en siste grunn er en litt "smartass"-greie som noen på Facebook fortalte oss om, at tallet 111 er tallet 7 i det binære tallsystemet, og dette er vår syvende utgivelse...

HØYOPPLØSELIG IKKE DET VIKTIGSTE
Som studioband bruker Jørgen og Shining svært lang tid på å jobbe med hver minste detalj av produksjonen [se teknisk intervju i Musikkpraksis 2/2013], og det faller seg derfor naturlig å spørre om plata vil bli sluppet i høyoppløselig format for hardcore-fansen?
- Jeg er ikke så opptatt av det i forhold til mye annet jeg bruker tid på. F.eks. er forskjellen på en god og en dårlig låt større enn forskjellen på 16/44 og 24/96. Og den digitale verdenen er veldig kaotisk, folk har ikke orden på konverteringer og bits, til og med i lydbransjen er det mye rot i det tekniske rundt omkring. For meg er det f.eks. viktigere at vi får levert til lytteren en høykvalitets MP3-fil som er konvertert fra en WAV-fil og ikke en annen MP3, eller at det er riktig bilde på WiMP-bioen vår, eller at vår Shining-katalog er separert fra andre band som også heter Shining, eller at vi får turneer til å funke, eller at coveret blir fint... Det er en del ting som er høyere prioritert.

- Og det kan kanskje bli litt hysteri om høyoppløselig lyd, det er jo mange andre ting som spiller inn også.
- Ja, for vi tar jo ikke opp i 24/96 heller, vi tar opp og mikser ned i 24/44. Men vinylen og iTunes er mastret fra 24-bit, mens per i dag har WiMP og Spotify bare et 16-bit DDP-image, mens jeg vil ha dem også over på 24-bit. Og uansett er det ikke nok med høykvalitets lyd fra oss til tjenestene, for hvis folk streamer i lav kvalitet er vi fortsatt et stykke fra målet...

- Pluss at folk jo har gått vekk fra stereoanlegg og faktisk har blitt vant til å høre på musikk med enkle multimedia-høyttalere uten noe særlig bass eller frekvensrespons.
- Ja, det er et godt poeng. Og da er du tilbake til hva som er det viktigste - at det er bra låter som er bra spilt. Det er jo det folk flest får med seg, ikke forskjellen på 16-bit og 24-bit lyd.

STREAMING = SVARTEDAUEN?
Inntekter fra streamingtjenester er og blir en het potet, og noe man er programforpliktet til å spørre alle musikere om. Så hva synes Jørgen om situasjonen slik den er i dag?
- Nå er jo det markedet i rivende utvikling, men jeg kan med en gang si at for oss er det ikke sånn det skal være. Det har vært forsvinnende lite penger, jeg har ikke en gang giddet å regne på det, det er så og si ingenting. På "Blackjazz" var streaminginntekter kanskje mindre enn én prosent av hva vi tjente på salg av plata. Men samtidig er dette gamle tall, og jeg er veldig positiv.

- Hva tror du må gjøres for å bedre situasjonen for alle de involverte, spesielt musikere?
- Det første som må skje er at det må komme mer penger inn til streamingselskapene. Det andre er at det må komme mer penger ut av dem. Det tredje er at det må fordeles mer rettferdig mellom plateselskapene, fordi de uavhengige selskapene ofte har dårligere avtaler med streamingselskapene enn de store plateselskapene. Det fjerde er at plateselskapene må fordele inntekter mer rettferdig til artistene. Så det er mange ting som skal skje, men det går samtidig den veien. Så det er bare å være positiv, og samtidig jobbe for at det skal gå bra.

- Kanskje det er litt sånn "survival of the fittest", at hvis du nå klarer å overleve med musikk gjør du noe som er mer riktig enn de som ikke klarer det?
- Enten det, eller det er mer som Svartedauen. For nå er det mange som går dukken.

"One One One" har forøvrig blitt produsert av Jørgen og Sean Beavan (som også mikset den forrige plata), og er innspilt i Jørgens eget studio, i Øystein Grenis studio Echo Park i Los Angeles, i Beavans studio i Hollywood, i Propeller Studio i Oslo - og et hotellrom. Miksen er gjort av Beavan, og mastringen av Tom Baker.

Og så får man håpe at Shining lager en "Blackjazz"-coverplate, hvor de harver over standarder og jazzklassikere. Det hadde vært noe!