Satyricon

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2002:

Det er lenge siden Nesodden Lensmannskontor lurte på om den unge "satanisten" Sigurd Wongraven gikk rundt og brant kirker. Som Satyr, hovedmann og den ene halvparten av black metal-bandet Satyricon nyter han nå respekt fra såvel musikkritikere som lensmenn for sitt musikalske liv, og har til og med havnet på A-lista på NRK Petre og VG-lista med sitt nye album "Volcano".

Ting har forandret seg siden Wongravens første fullengder som Satyricon fra 1993, "Dark medieval times", som var den første plata på Moonfog, hans eget selskap. Den gang assosierte de fleste nordmenn fortsatt "black metal" med "kirkebrenning", "liksminke", "overdreven nasjonalisme" og senere på året "mord" og "Greven". Nesten ti år senere fokuseres det på andre ting, og de to siste albumene til Satyricon, som nå teller trommis Frost i tillegg til Wongraven, har revitalisert en sjanger som lenge sto i fare for å sakte tone ut i mørket, bokstavelig talt.

Dette kunne vært en artikkel om flere andre av de norske black metal-bandene som har gjort internasjonal suksess, men Wongraven stiller i særklasse, siden han i tillegg til å ha bandet Satyricon også er med på å drive plateselskapet Moonfog, som har gitt ut mange av norsk black metals suksesser siden det ble startet i 1993. Og selv om han i likhet med mange andre i miljøet tilsynelatende har leflet ideologisk med både det ene og andre opp i gjennom årene, fremstår han nå som en stueren og nesten hipp ung mann man gjerne ber på både Natt & Dag-fester og NRK-talkshow.

Så vi møtte Sigurd "Satyr" Wongraven til en samtale om karriere, det nye albumet - og senebetennelse. Aller først: hva slags metal er det nye albumet "Volcano"?
- Jeg synes det er black metal, for all del. Forskjellen er at det er en mørkere, tyngre og mer autoritær plate enn før. Alle skivene har forsåvidt vært ganske mørke, men her har vi fokusert på at dét skal være det bindende elementet. Noen av de som likte den forrige skiva, som jo var jævlig nyskapende, har sagt at denne skiva ikke er like innovativ som den forrige. Men det var ikke poenget heller, her skulle vi ta alt det mørke og purifisere det, og jeg ser hva musikkanmeldere skriver om den, de refererer jo til den som en jævlig tung og stram plate.

SELVGJORT ER VELGJORT
Selv om Kjetil "Frost" Haraldstad spiller trommer i bandet, er det Wongraven som synger, spiller alle gitarer og gjør mesteparten av elektronikken, i tillegg til å produsere selv. Hvordan tenker han når han produserer nå i forhold til i 1993?
- Nå kan jeg jo det, ikke sant? Da vi starta med dette, hadde vi et forhold til hva slags lyd vi ville ha, men vi hadde ikke så mange forutsetninger for å få det til, så vi satsa på å gå i studio og bare spille inn låtene, og når vi skulle mikse ned måtte vi bare forklare teknikeren etter beste evne hvordan det skulle låte. Etterpå har vi i stor grad erfart at produksjonsprosessen begynner lenge før man går i studio, og jeg er jo ekstremt møysommelig....

- Når du hører på de første platene i dag...
- ...det er ikke det ofte jeg gjør.

- OK, men når du gjør det, hvordan høres de ut i dine ører?
- Nja...produksjonsmessig synes jeg det den første plata er veldig dårlig, da. Men det er en bra plate i forhold til hvor uerfarne vi var, og den var banebrytende i forhold til hvordan black metal var den gangen. Selv om produksjonen var ganske svak, var det låtmessig noe helt annet enn hva de andre drev med.

Mange som faktisk har hørt black metal assosierer sjangeren ofte med en "kassett"-lignende lyd, med en vegg av innestengt gitarstøy stengt inne i en ullen miks nær sagt uten topp og bånn. Hva kom det av at så mange plater låt slik så lenge?
- Jeg synes kanskje en av de sterkeste produksjonene i black metal er "Under a funeral moon" (1993) med Darkthrone. Alt er spilt inn på første take, det er bare én gitar, altså...det er ingen kraft i den, og lyden er tynn og pinglete. Men hvis den plata hadde hatt en Metallica-produksjon ville hele stemningen vært ruinert.

- Hvorfor skulle det være sånn lyd, uten bass og trøkk?
- Det er vel ikke sånn at ting skulle låte på den måten eller andre måter, alt til sin tid liksom. Men det er en diskusjon Frost og jeg har hatt innad i bandet, han liker sånn Darkthrone-lyd veldig godt, og det gjør jo jeg også, men det er ingen universell formel som kler alle band. Produksjonen må være med å underbygge stemningen i musikken, og når det gjelder akkurat Darkthrone er lyden helt riktig, for måten de komponerer på legger ikke opp til aggresjon, trykk og blast, men en slags naken, kald, mørk stemning. Og hvis det hadde vært mye mer...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.