Pogo Pop:
pogete pop?

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

Pogo Pops er tilbake med sitt sjette album og feirer at det er 25 år siden de begynte å spille sammen. Og produsent for "Darling Emm, Northern Girl" er den gamle ringreven Yngve L. Sætre.

Hvis du var mellom 15 og 40 år på 90-tallet er sjansen stor for at du husker Pogo Pops. Primus motor i Bergensbandet var Frank Hammersland, og trioen hadde relativt stor suksess med fire album mellom 1992 og 1996, alle fylt med melodiøs poprock av det intelligente slaget.

Deretter tok bandet seg i 1996 en ganske lang pause, før Pogo Pops ble brakt tilbake fra det døde i 2006, med en serie konserter og samlealbum. De spilte også på åpningen for Rockheim, nasjonalmuseet for pop– og rockemusikk.

25 ÅR SIDEN STARTEN
I år feirer Frank Hammersland (låtskriver, sang, bass), Viggo Krüger (gitar) og Nicolai Hamre (trommer) på en måte 25-års jubileum – det er så lenge siden de begynte å spille sammen, først under navnet Doomsville Boys. På en måte kan man kanskje kalle det 15-års jubileum, hvis man trekker fra de 10 pauseårene mellom 1996 og 2006. Men hvem gidder å være SÅ anal, liksom?!

Uansett er trioen tilbake med sitt sjette album, og "Darling Emm, Northern Girl" er ikke så ulikt forrigeskiva fra 2009, i den forstand at det fortsatt er Hammerslands harmonier og popteft som dominerer lydbildet.

Først og fremst – hva slags musikk holder Pogo Pops på med i 2012? Frank forteller på telefon fra Bergen.
– Musikken har jo beveget seg med alderen vår. Man kan nok kanskje kalle det voksenpop, i hvert fall en moden form for popmusikk. Jeg tror vel ikke at vi akkurat kommer til å treffe ungdommen, men det er også et ganske stort segment som er på vår alder og følger med oss, vi håper jo å fange de inn igjen.

– Har teksttematikken forandret seg siden 20-årene dine?
– Nja... den er vel ikke så forskjellig, det er fortsatt mye hverdagsobservasjoner og kjærlighet det går i. Man legger jo alltid en bit av seg selv i låtene, selv om de ikke direkte handler om meg. Det er jo forhåpentligvis litt mer tenksomt og modent, kontra det jeg drev med i begynnelsen. Jeg håper jo at det skinner gjennom at det er en 43-åring som skriver, og ikke en 19-åring.

FORANDRINGER I HVERDAGEN
Mens de to andre har dagtidsjobber er Frank den eneste heltidsmusikeren i bandet. Men selv om han lever av musikken er ting situasjonen litt forskjellig fra tidligere i karrieren.
– Jeg reiser f.eks. ikke så mye som jeg gjorde før i tiden. På 90-tallet var vi ofte ute på turne i ett år i slengen, så i studio for å og lage ny plate, så ut på veien igjen. Sånn er det ikke lenger. Nå er livejobbene sentrert veldig rundt helgene, eller festivaler om sommeren.

– Hvordan er dagene dine nå for tiden?
– Tja... for min del pleier jeg å sto opp og ta en lengre frokost, og så sette med seg ned for å skrive, forhåpentligvis kommer det noe. Det går jo selvfølgelig i perioder når man er inspirert og ikke, men stort sett bruker jeg tiden min til å komponere musikk, og dokumentere det så best man kan med plateutgivelser og slike ting.

– Du må vel ha skrevet et uhorvelig antall låter etter så mange år i gamet?
– Hehe! Vel, hos TONO ligger det kanskje 180 låter eller noe sånt. Jeg har jo skrevet mer, kanskje rundt 300, men det er ikke alt som har vært verdt å få ut på plate.

– Noe må vel bare skrives for å få det ut, for å komme videre.
– Ja, helt riktig. Man må bli ferdig med prosessen – skrive det ferdig og kaste det i søpla, rett og slett. Jeg er sånn som ikke klarer å skrive på kommando, jeg tar ikke i gitaren hvis ikke jeg kjenner at det er noe der. Det jeg gjør er at jeg går og sykler veldig mye, og jeg har aldri musikk på øret fordi det bare forstyrrer. Så hvis det dukker opp melodier går jeg hjem og kordsetter det, og jobber videre. Evnt. tar jeg det opp på diktafonen min i mellomtiden, for det er lett for at det forsvinner igjen.

PRATER SKIT OG ARRANGERER
Etter å ha klar en del låter begynner bandet som regel å finne formen på dem på øvingslokalet, eller som Frank sier:
– Ja, vi drikker kaffe og preiker skit, og arrangerer. Vi øver inn det nye stoffet sånn halvveis, slik at vi står fritt til å finne den ultimate versjonen av hver enkelt låt i samarbeid med produsenten når vi går i studio. Og i studio spiller vi inn live; trommer, bass og gitar, uten noe clicktrack. Vi synes det er viktig at musikken får lov til å leve, der bandet både forter og sakker etter låtens svingninger. Når vi er fornøyd med kompet legger jeg ned vokalen, og vi tilsetter krydder i form av perk, akustiske gitarer, tangentinstrumenter og andre ting.

Denne gangen har bandet brukt bergenseren Yngve L. Sætre som produsent, i det legendariske og allestedsnærværende Duper Studio.
– Det var et naturlig valg, for på 80-tallet begynte vi å spille samtidig som Yngve startet i Sigma Studio, og vi har på en måte vokst opp sammen i musikken. Han produserte vår første EP og de tre første albumene, så nå er sirkelen på en måte sluttet. Og å jobbe med ham igjen nå er noe av det gøyeste jeg har vært med på – han er fryktelig flink, og like sta som vi er, det er veldig bra.

– Litt kreativ uenighet i studio kan jo ofte være bra for resultatet?
– Ja, det kan jeg skrive under på, den filosofien har vi alltid hatt i bandet. F.eks. er Viggo og jeg som oftest veldig uenige helt til vi klarer å enes, og det gagner absolutt låten. Grunntanken er at den som har det beste argumentet vinner. Så en dag vinner jeg, en annen dag vinner Yngve.

Det er mulig det kan ha vært småampert i studio til tider, men fans vil antageligvis sette pris på resultatet. Og nytt av året er at bandet fant en gammel string-synth som ble flittig brukt, såpass mye at de må hyre inn keyboardist til jobbene fremover. Frank husker ikke helt navnet på den, men mener den kan ha vært italiensk, som tyder på at det var en god gammel Solina.

VI GJØR DET SELV
Den nye platen kommer – i likhet med forrigeskiva – ut på bandets eget selskap, og hele studioprosessen er betalt av gutta selv. Ingen store plateselskaper har vært involvert, og Frank har ikke noe behov for å signere noen platekontrakt igjen, som Pogo Pops hadde med Norsk Plateproduksjon på 90-tallet.
– Vi kalte oss jo først Doomsville Boys og ga ut en selvfinansiert EP da på vårt eget selskap, som vi kalte for Doomsville Records, hehe. Så fra 2009 er vi tilbake på den modellen igjen, med distributører for å hjelpe til.

For i 2009 ga bandet ut et litt spesielt album. "Where the Action Is" kom bare i 777 fysiske eksemplarer, men på nettet kunne du laste den ned, og selv velge hvor mye du ville betale. Noen betalte ingenting, mens mange betalte maksprisen og fikk med bonuser som EPen fra 1990 og også outtakes-platen "Lost And Found", med uutgitte låter fra bandets karriere.

Den sistnevnte platen ble forøvrig bare solgt over nett, og flyttet ca. 7000 digitale kopier. Frank selv mener det var veldig bra for å være Pogo Pops, og ikke minst kun en digital utgivelse.
– Vi hadde ganske mye ekstrastoff i forbindelse med "Where The Action Is", så vi tok ut de 11 beste, de vi kunne stå for. Det var en del arbeid med det, fordi en del av masterne er rett og slett borte, og vi måtte digitalisere noen låter direkte fra kassett.

– Det samme måtte Bel Canto gjøre på "Retrospect"-samleskiva, der er det flere kassettopptak på CD2.
– Aha, det visste jeg ikke. Våre opptak hadde ofte ikke tålt tidens tann så bra, litt av diskanten hadde forsvunnet, sånne ting. Men samtidig syntes vi det var litt morsomt, så vi bare gjorde det slik.

VINYLELSKER
I 2012 kan man stort sett glemme å tjene inn penger på CD-salg, men for første gang kommer et Pogo Pops-album på vinyl, noe man faktisk kan få inn litt kronasjer på. Og uansett gleder vinylfreaken Frank seg stort, fordi rett etter at vi er ferdig med intervjuet skal han hente LPen, fersktrykket i Tyskland.
– Jeg hører egentlig nesten bare på vinyl, faktisk. Og heldigvis har salget tatt seg opp nå, inkludert salget av platespillere. Jeg har en kjempestor samling, fra jeg begynte å kjøpe plater på slutten av 70-tallet frem til nå. Jeg har veldig mange CDer også, men det er vinylen jeg er mest glad i og spiller mest.

– Det gjør det vel ikke enkelt å flytte?
– Nei, det er jævlig tungt!

Og hva med streaming? Det er kanskje ikke så sexy, i hvert fall ikke ennå, men kan et band som Pogo Pops cashe inn noe særlig på WiMP og/eller Spotify?
– Hm... vi merker jo at ting blir streamet, men fremdeles har de ikke kommet frem til en god nok nøkkel i forhold prosenten artisten får, det er veldig lite vi snakker om. Så jeg håper at det blir bedre fremover. Ellers blir det jo enormt vanskelig å leve som musikant, spesielt når veldig mange folk tenker at "musikk er gratis", det må en holdningsendring til. Ingen ville forvente å få en rørlegger til å skifte ut et rør gratis, liksom.

– Har dere vurdert å trekke platene deres fra streaming og bare ha det for salg, evnt. for en gunstig pris?
– Nei, for så vidt ikke. Jeg synes jo at musikken skal være tilgjengelig for folk.

AV LUFT OG KJÆRLIGHET?
Musikanten er forøvrig samboer og har en datter på 17 år, og lever en relativt stabil tilværelse. Det som derimot ikke er stabilt er økonomien, det går veldig opp og ned, som Frank sier.
– Spesielt i skriveperioder tjener man jo ikke penger. Pengene kommer på en måte hele tiden på etterskudd. du må skrive, lage plate, og så kommer pengene. Men nå er det jo konserter som stort sett er inntektskilden.

– Hva med deres musikalske arv fra 90-tallet – kan dere f.eks. fortsatt turnere England og Tyskland og slikt? Dere var jo litt store?
– Faktisk spilte vi aldri noe annet sted enn i Norge og Japan. Men her til lands solgte vi rundt 25.000 av hver av de første platene og turnerte hele tiden, masse TV-opptredener og slikt. Og vi var så heldig at vi fikk gjort tre turneer i Japan, på konsertscener som tok mellom 500-1000. Vi dro dit den første gangen på begynnelsen av 90-tallet, og fikk sjokk – fordi vi ble møtt av en delegasjon av FANKLUBBEN vår på flyplassen. Og vi visste ikke at vi hadde fanklubb engang! Men de møtte opp med masse gaver og slikt, og fulgte oss inn til Tokyo.

– Tror du den fanklubben fortsatt eksisterer?
– Nja, si det... men jeg vet at det er litt interesse for oss igjen nå som vi kommer med ny plate.

Mens Pogo Pops lå på is fra 1996 til 2006 ga Frank ut et soloalbum, og startet også "superbandet" Popium, som besto av medlemmer fra (den gang) store band som Barbie Bones og Chocolate Overdose. De ga ut fire plater mellom 2001 og 2006.
– Det var helt nødvendig med en Pogo Pops-pause i 1996, men vi hadde ikke tenkt at den skulle være så lang. Jeg måtte uansett ha noe å gjøre på i mellomtiden, så jeg ga ut en soloplate og deretter ville jeg spille i band igjen, så jeg dannet Popium.

– Hva var grunnen til at det bandet ga seg?
– Da vi kom ut med vår fjerde plate følte vi at det var ferdig, rett og slett. Vi hadde gjort vårt, på en måte. Det var helt naturlig å gå hver til vårt, ingen hadde lyst til å presse dette videre. Og nå er vi bare kompiser igjen.

GODE LÅTER VINNER ALLTID
Som anmeldere har påpekt er Pogo Pops et utpreget låtband, og det er helt logisk at Frank er inspirert av store og klassiske låtskrivere. Når jeg spør ham om hva han aldri har sluttet å høre på, lister han opp navn som The Beatles, Jackson Browne, E.L.O. ("jeg er veldig fan av Jeff Lynne og er veldig spent på hva den nye plata han kommer med er for noe") og Joni Mitchell.
– Jeg hører på mye forskjellig, men f.eks. rap er noe jeg aldri hører på. Men gjerne jazz, klassisk, gammel hardrock som AC/DC, Thin Lizzy og sånt.

– Og datteren din, føler du at hun har plukket opp musikkfanatiker-genene dine?
– Hehe! Ja, jeg håper jo det. Jeg tror det er for sent å influere henne noe særlig, men da hun var yngre tror jeg at jeg påvirket henne i positiv grad. Og selv de gangene hun spiller noe jeg ikke skjønner hvordan noen kan høre på – jeg kan jo ikke si noe, for i vår tid var det også sånn at hvis foreldrene våre likte det vi hørte på, da var det jo noe galt!