Ole Paus gir seg:
en æra er over

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2013:

En av våre få nasjonalskalder gir ut sin siste plate, og en æra er definitivt over. På trippelplaten "Avslutningen" gir Ole Paus alt han har kreativt, og vi tok en lang dybdeprat med den musikalske pensjonisten om hans liv og hvordan samfunnet har utviklet seg på godt - og ikke minst vondt.

Forfatteren, trubaduren, samfunnskritikeren, underholderen og altmuligmannen Ole Paus takker altså for seg som plateartist med trippelalbumet "Avslutningen", delt opp i tre deler; "Oppgjøret", "Omfavnelsen" og "Avslutningen". Noen anmeldere har uttrykt et ønske om at Ole kunne droppet "Oppgjøret" (hvor han bl.a. langer ut mot makteliten og rikinger) - men siden det er 2013 kan de vel bare lage seg sin egen dobbel-CD?

Helt siden debuten "Der Ute - Der Inne" i 1970 har Ole drevet med sin underfundige blanding av samfunnskritikk og betraktninger om mennesker og hva de gjør og tenker. Han fortsatte spesielt samfunnskritikken på sitt eget plateselskap Zarepta og LPer i en serie kalt "Paus-posten", og derfor ville vi snakke med ham litt ekstra om dette. Vi velger å gjengi dette som en fullstendig samtale, så og si uredigert.

FRA EN SVUNNEN TID
- Du kommer litt fra en svunnen tid, har du noen tanker om din rolle før og nå?
- Jeg tenker ikke så mye det, serru. Jeg reiser fortsatt masse rundt og spiller, og det er nokså uendret gjennom alle disse årene. men jeg ser at musikkbransjen har blitt en annen enn da jeg begynte, og det er jo en av grunnene til at dette er den siste innspillingen jeg gir ut. Jeg ser at vi har vokst fra hverandre, vi har ikke samme forhold til musikk.

- Når du refser rikinger på nå tar de seg ikke nær av det, de synes bare det er stas eller morsomt. Er det et symptom på noe?
- Haha! Nei... da jeg drev med "Paus-posten" på 70-tallet ble mange av sangene nesten automatisk forbudt spilt i NRK. Men det var jo en annen tid, i dag vet jeg ikke hva som skal til for å bli forbudt der? Det er jo skrevet for at det skal være morsomt. Det var litt dumt at ikke Dagbladet fikk med seg sisteverset da de først skulle sette teksten på trykk, for der sier jeg jo at det største fjolset er jo meg. Men hvis rikingene synes den er morsom er det bra, for det er morsomt ment.

- Nettopp. Du legger ikke all din energi i én sang.
- Å nei, det gjør jeg ikke. "Oppgjøret", som denne sangen er på, er en voksenutgave av "Paus-posten". Og det er en del der som er rent rabalder, men den er også et forsøk på sivilisasjonskritikk, uten at jeg prøver å være veldig innbilsk eller stor på egne vegne. Men den er et forsøk på å beskrive ting i et land som jeg ikke er på linje med. Det kan være rabalder som i milliardærsangen og en del andre, men også andre siden, f.eks. "Nathan, Velkommen Hjem", som handler om den syvårige gutten som fikk lov til å bli værende i Norge.

- Du startet jo i sin tid plateselskapet Zarepta, og det var jo et viktig samfunnsbidrag da. Hva vil du sa om samfunnsengasjementet hos vanlige borgere i dag, i forhold til før? Er ting for komplekst nå, var alt enklere da?
- På mange måter var det i hvert fall mer oversiktlig. Noe jeg ergret meg veldig over den gangen var alle disse autoritetene som var så virksomme omkring i det norske samfunnet. Og det er ikke så mange som har gjort mer enn meg for å rive ned disse autoritetene eller mobbe og hetse dem. Men nå som jeg er blitt en eldre mann og har fått viljen min ser jeg at... hehe, nå SAVNER jeg autoritetene! Det er min egen skyld at jeg har vært med på å rive dem ned, men... det er rart med det. Man trenger fastpunkter, og jeg har inntrykk av at vi har et samfunn og en samtid nå i dag hvor fastpunktene er borte. Og det er ikke sikkert at det er et lykkeligere samfunn av den grunn.

- At kommersialismen har fått råde mer, mener du?
- Hvis du parer kommersialisme og forfengelighet er det svært mange av barna som får ensomhet som mellomnavn. Og det er et ganske følelseskaldt samfunn vi har laget oss. Heldigvis har vi unntak, det er folk som virkelig går ut og gjør noe for sine medmennesker, men det er blitt veldig lett å snu blikket bort. Og det rekker ikke.

NORGE FØR OG NÅ
- Vil du si at kapitalismen påvirker politikere mer i dag enn den gjorde før? At politikere i dag er av et annet kaliber enn de dere hadde?
- Det er jo en vanvittig forskjell mellom Norge før oljekrisen og nå, det er to forskjellige nasjoner. I dag er Norge i særstilling fordi vi er et av verdens rikeste land. Jeg er sikker på at våre politikere er flinke til å styre oljeformuen, men jeg er ikke like sikker på om de er i stand til å forvalte den andre siden av rikdommen som burde vært der, det burde vært en nestekjærlighet forbundet med det. For rikdommen er ikke bare vår. Og jeg synes det er en skam at vi ikke kan møte innvandrerne på en mer grasiøs måte. Nathan-historien er en beskjemmelse i utgangspunktet. Når du sender barn "hjem" til en usikker fremtid i et land de aldri har vært i og ikke har noe forhold til, da legger du opp til noe du kommer til å få fryktelig samvittighetskvaler for senere. Håper jeg da. Vi er veldig veldig rike, men jeg tror ikke vi har blitt så veldig mye annet enn det. Det var en del verdier som ble holdt ganske høyt den tiden da Norge var blant de fattigste i Europa. Og jeg skulle ønske det var mulig å bli rik og bevare disse verdiene allikevel.

- Den virkeligheten du vokste opp i har på mange måter smuldret bort - og ikke bare musikkbransjen?
- Ja, det er ikke mye igjen av den. det er ikke sikkert at alt var like verneverdig, men noe av det hadde vært ganske fint å ha med seg. Jeg begynner jo å bli en gammel mann, og min virkelighet er ikke noen referanse for noen andre enn meg selv, men jeg er veldig glad for at jeg har de opplevelsene som har gjort meg til den jeg er, og mine tanker og følelser om det jeg ser rundt meg. Jeg tror veien er lengre i dag enn den var da jeg vokste opp.

- Lørdag 25/5 marsjerte to millioner mennesker over hele verden mot bioteknologigiganten Monsanto. Er det et symptom på at feil interesser råder når dette skjedde så og si uten noen form for medieoppmerksomhet i Norge?
- Det er klart det forteller en ganske trist historie om hvor fokus ligger. Men det er så lett å sitte og tro man har svaret for andre mennesker, men man har ikke svar for andre enn seg selv, når alt kommer til alt.

FORGLEMTE OG FANTASTISKE JUDEE
- Du synger om Judee Sill, som også er en av mine heltinner. Hun fikk bare gitt ut to plater, mens du har gitt ut over 30. kan du si litt om ditt forhold til henne?
- Jeg ble kjent med henne gjennom Ketil Bjørnstad, det var han som spilte henne for meg første gangen og ga meg den store a-ha-opplevelsen. Hun har så ufattelig vakre sanger! Jeg tenker på det livet hun levde, hvem hun var og hvordan det gikk med henne - det er ganske hjerteskjærende. Men det som står igjen er noe av det fineste jeg vet av sanglitteratur. Graham Nash er visstnok en av de som virkelig har kjempet for henne og for å få henne frem. Han sier at det var hun som lærte ham og de andre i Crosby, Stills & Nash alt de kunne om harmonisering. Så hun var sjelden... og så er hun fullstendig glemt.

- Ja. Det er mulig å få tak i henne, man da må du vite om henne.
- Jeg skriver litt på coveret mitt om mitt forhold til henne, og det er i håp om at noen da prøver å få hørt låtene hennes. Det har både hun og vi godt av.

- Du har valgt ut en del av favorittartistene som du har spesialskrevet låter for, bl.a. Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Ketil Bjørnstad, Anita Skorgan, Lene Marlin - og Bjøro Håland. Kan du si litt om motivasjonen bak det, og var det noen du måtte velge bort til slutt?
- Felles for dem jeg spurte er at det er folk jeg er glad i og som jeg beundrer og har respekt for. Det er mye voksne folk der, da. Ingen kan beskylde meg for at jeg flørter med ungdommen, heh. Men det er et eller annet med tyngden og troverdigheten i uttrykket og egenarten deres, som jeg var på jakt etter. Og jeg er veldig takknemlig for at alle sammen har svart ja, den eneste som måtte takke nei var Odd Nordstoga som jobbet med et annet prosjekt og ikke hadde tid. Men han er også en jeg har veldig respekt og beundring for.

- Var det melankolsk å være i Rainbow Studio nå med produsent Håkon Iversen og tekniker Jan Erik Kongshaug, siden det var din siste plate?
- Å nei, ikke i det hele tatt, jeg vil heller si euforisk. Det var så intenst og innmari levende, det fantes ikke melankoli. De som er med meg av musikere også, og Håkon som produsent, det er jo et utrolig nivå på det de gjør. Dyktige folk som har full kontroll på det de driver med og alle uttrykkene. Så tvert i mot, jo nærmere jeg kom målet med tre album, jo mer lettet og glad ble jeg, og jeg ser tilbake på dette bare med en veldig takknemlighet. Det er bedre å sette strek selv og ta regi på avslutningen. For det jeg verste jeg kunne tenke meg måtte være år for år å komme med ny plate, den ene mindre interessant enn den andre, hvor det til slutt bare er forfengeligheten og repetisjonsøvelser som rår. Det ville jeg synes var trist. Mye bedre da å være fullt potent på en trippel-CD.

- Og kreativiteten i deg dør jo ikke. Vil du fortsette som f.eks. forfatter?
- Jeg vil fortsette som før, jeg. Det kommer ikke noen flere plater, men det å skrive er en drift i meg. Men jeg trenger ikke ha noe behov for å gi det ut. Jeg kan skrive for andre, jeg kan legge det til side... Og konserter kommer jeg til å fortsette med til jeg blir båret vekk. Så livet går veldig fint videre, det.

I TOLERANSENS ARBEID
- "Mitt Lille Land" er gjennom flere år blitt din "signaturlåt" - er det fint at det er den folk husker deg for og ikke f.eks. "Mæsjen Og Påsjen"? Fin låt den også, men det er liksom toleransevisen som har blitt stående?
- Det er jo en sang jeg har et veldig tvetydig forhold til, fordi grunnen til at den ble... ja, allemannseie, omstendighetene var så fryktelige. Jeg har ikke noen følelse av at det er min sang, den er ikke skrevet til den anledningen, det er folk selv som fant den frem. Jeg holder meg veldig langt unna den biten. Situasjonen var så forferdelig, og jeg har ikke noen lyst til å sole meg i glansen på den måten. Men hvis jeg har kunnet være til nytte eller gjort noe som folk kunne søke til i en ond tid, da er jeg bare takknemlig for det.

- Nå tenkte jeg faktisk ikke på 22/7, jeg tenkte mer generelt. Er det fint for deg hvis den blir det musikalske testamentet folk husker deg for?
- Ja, det synes jeg. Det er absolutt ikke noe jeg skammer meg over. Det hadde vært verre om det var "I En Sofa Fra IKEA" eller "Mæsjen Og Påsjen".

- "Mitt Lille Land" er jo brukt mye i arbeid for toleranse. Vil du si at man kan være FOR tolerant, så mye at man tolererer intoleranse? Da tenker jeg spesielt på kvinnediskriminerende tradisjoner og skrifter i f.eks. islam og andre religiøse grupper, og en del av romfolkets tradisjoner som hindrer dem i å integrere seg i samfunnet.
- Tja... jeg synes at vestens måte å håndtere resten av verden på, den er ikke alltid preget av forstand, omtanke eller langsiktighet, altså. Jeg synes vi har vært ganske flinke til å gjøre ganske ufyselige ting fordi vi på den måten skal oppdra folk til å være demokrater. Vi har ikke noe særlig å skryte av vis-a-vis muslimene, egentlig. Og hvis du velger de gale stedene i Bibelen er vi fullt på høyde med Koranen når det gjelder overgrep. Og når det gjelder hvordan vi har brukt Bibelen sammenlignet med hvordan muslimene har brukt Koranen - jeg er ikke sikker på om kristendommen tåler nærmere bokettersyn i forhold til hva vi har gjort mot våre neste, og ikke nødvendigvis i den gode saks hensikt. Vi har et uoppgjort regnskap med Sør-Amerika og Afrika. Vi har vært ganske flittige på et ganske råttent marked gjennom hundrevis av år.

- Det er vel en grunn til at uttrykket "white man's guilt" har oppstått.
- Ja, jeg kjøper ikke at muslimene er dårligere stelt hverken moralsk eller på noen som helst annen måte enn kristne. Jeg er kristen selv, men jeg har bare respekt og hengivenhet ovenfor muslimene og islam. Etter 22/7 var det et utrolig fint bilde fra Nesodden fra begravelsen av to barn fra Utøya, en imam og en prest som gikk ved siden av hverandre foran kistene. Jeg skulle ønske at det var bildet på den norske virkeligheten. For det er så mange sterke krefter som forsøker å lage en konfrontasjon mellom to religioner her i dette landet, og det er sjofelt gjort, for det eksisterer ikke noe grunnlag for det.

- Det jeg personlig har tenkt er at vi har mistet en del tradisjoner og nesten all religion, mens en del av de som kommer til Norge er religiøse, og kanskje føler mer for sine tradisjoner og sin religion. Så vi "står" på en måte ikke for noe lenger, mens de kanskje står for mer, og der kan det bli en konflikt.
- Det du sier har du helt rett i, jeg er helt enig med deg. Ja... hva svarer man på det, da? Det er vi som har gitt fra oss noe vi ikke ante verdien av.

- Som gammel refser, vil du si at vesten ikke har turt å refse visse grupper, at noen har blitt litt fredet?
- Nja... jeg tror ikke jeg er særlig refser, for en refser er en som har svaret på alt, og det har ikke jeg.

VI HAR INGENTING Å VÆRE STOLTE AV
- Men tror du vesten ikke våger å kritisere fremmed kultur eller religion, fordi man ikke vil støte noen?
- Jeg tror ikke problemet ligger der, egentlig. Jeg tror vi er veldig flinke til å kritisere muslimer og islam, vi kritiserer av alle krefter og latterliggjør dem, fornekter dem. Vi sparker ut romfolket og vil stenge alle grenser, vi er ganske flinke til å være drittsekker. Norge har en slags stygg tradisjon for å være aktive når det gjelder å stenge folk ute fra landet og forfølge dem som er her. Tenk på Wergeland og "Jøden" og "Jødinden", det var han som sørget for at jøder hadde adgang til riket, de hadde ikke det i utgangspunktet. Under krigen var også norsk politi veldig flittige hjelpere i å spore opp og sende norske jøder til gasskamrene. Og vi har en ganske barsk historie når det gjelder behandlingen av norske tatere, og krigsseilere, ikke minst. Og nå er det romfolket og mindreårige foreldreløse asylsøkere... altså, vi har ingenting å være stolte av. Men vi har et veldig forbedringspotensiale. Hvis vi kunne begynne å snakke om en innvandringspolitikk og ikke bare en avvisningsrutine i forhold til de som kommer fra andre deler av verden, så ville vi gjort livet mye mye bedre også for oss selv. Det er ikke siste gang vi ser dem som kommer, de kommer tilbake i stadig større tall.

- Kan du trekke noen parallell til hva dere gjorde for før å fremme samhold og få folk på lik linje og like verdier, i forhold til det vi ser nå når det gjelder innvandring og demografisk utvikling?
- Jeg tror ikke det er mulig, fordi Norge på 70-tallet og 30-40 år senere er to helt forskjellige planeter. Enkelte grunnverdier som velferdsstaten og slike ting er intakt, men... Jeg kommer jo fra hippietiden, før den store politiseringen kom. Det var kanskje den siste perioden man virkelig hadde uskyld her i landet. Og den type uskyld kan man bare miste én gang. I dag har både Norge og verden helt andre begreper enn da jeg vokste opp. Og det preger jo alt, også musikkbransjen. Det er jo bare naturlig at ting forandrer seg i løpet av en mannsalder, det skulle bare mangle. Det å skulle komme fra en annen planet og en annen tid og tro at du skal kunne gi gode råd til en verden du selv ikke skjønner noe av, da er du i ferd med å dumme deg ut, hehe. Jeg kan snakke om grunnbegrepene mine og om ting som bryter med mitt barmhjertighetsbegrep, men det å trekke de store linjene, det er ikke jeg rette mann til å gjøre.

- Du har hatt sterke kvinner i livet ditt, i hvert fall så vidt jeg kan se av forholdene dine. Nå er det mange kvinner som kommer til Norge som holdes nede av enten kultur eller religion, eller begge deler. Og barn i disse gruppene vokser kanskje ikke opp med slike sterke kvinner som vi har hatt i vår norske oppvekst. Hva tenker du om det?
- Så vidt jeg kan skjønne og har lest om i avisa er det jo en del norske historier om hvordan kvinner blir behandlet som ikke er så veldig mye å skryte av de heller. Og så tror jeg kanskje at det finnes andre måter å vise styrke på enn å gjøre karriere i arbeidslivet. Det er ganske mange sterke kvinner som er i hjemmet og ikke i arbeidslivet. Dette vet jeg ikke noe om, men det hadde vært spennende om det hadde vært laget en ordentlig undersøkelse om akkurat disse tingene. For å oppnå noe må du gi fra deg noe annet. Jeg aner ikke noe om dagliglivet i en islamsk familie til å kunne si noe vettugt om dette, men det er ikke helt sikkert at alle de kvinnene føler seg svakere enn det vestlige kvinner føler seg.

VET IKKE NOK
- Jeg er selv feminist, og synes det er litt underlig hvordan de mest innvandringstolerante ofte er de som minst kritiserer de patriarkalske strukturene i kulturene til de som kommer. Det var det jeg mente tidligere med "toleranse for intoleranse".
- Nei, men det er veldig interessant. Og du har rett i det du sier, man vet jo ikke hvilken infrastruktur som kommer med de man ønsker å være åpne og sjenerøse ovenfor. Men det har vi kanskje ikke så veldig mye med, i utgangspunktet? Og vi vet ikke nok om det, eller i hvert fall ikke jeg. Jeg har bare fordommene som er bragt til meg fra f.eks. Dagbladet og VG. Når jeg ikke stoler på annet de skriver, hvorfor skal jeg stole på det her? Vi er jo prisgitt budbringerne hele tiden, vet du.

- Jeg antar man må stole på budskapet til og bekjennelser fra de som har forlatt kulturer og religioner, ikke de som er midt oppe i dem. For da kan man skjønne hvorfor folk har valgt vekk noe.
- Jeg har tenkt på det, at når jeg får tid skal jeg sette meg ned og lese koranen. Men jeg har lyst til å lese den positive versjonen av den. Det er greit å ha motforestillinger, men jeg vil først vite hva motforestillingene handler om. Så jeg skal lese den fra perm til perm. Jeg gleder meg faktisk, jeg er veldig spent.

- Ville du helst hatt en verden hvor folk ikke tror på gamle tradisjoner som legger føringer på hvordan man skal leve livet nå? Enten det er organisert religion eller andre ting.
- Nei, jeg vil gjerne ha en verden hvor man er bevisst sine tradisjoner, jeg. Gjerne bryte dem, bearbeide dem, forandre dem og utvikle dem for seg selv, men å ha dem som et fastpunkt i ryggmarksrefleksene, det er ikke dumt.

- Nå tenkte jeg mer på i de tilfellene hvor tradisjonene legger negative føringer som hindrer folk i å gjøre det de vil, enten det er f.eks. å ta utdanning eller å ha mye sex, hvis det ikke verdsettes der de kommer fra.
- Det avhenger jo veldig mye av hvor man kommer fra også... Det å ha mye sex er en god ting, uavhengig av tradisjon. Hvis man definerer tradisjonene som noe negativt, da er det jo bare å kvitte seg med det. Men for meg er tradisjon noe annet, noe som gir deg trygghet i ditt eget liv. Trygghet, ikke fengsel. Du skal ikke sperres inne av tradisjonene, men det er en trygghet i ditt eget. Se på Odd Nordstoga, hans tradisjonstrohet når det gjelder folkemusikken og hvilken enorm styrke han har i den når det gjelder å gå helt egne veier. Han har et fastpunkt i sin lokalitet. En klok mann sa en gang at "det som ikke er tradisjon er plagiat".

- Alt er sagt og gjort før?
- Ja, men ikke på samme måte.

STØTTER KONGEHUSET FULLT OG HELT
- Har du noensinne hatt en ide om å avskaffe monarkiet, men ikke erstatte det med republikk? Altså at man bare kvitter seg med kongehuset, men beholder resten av strukturen, inkludert statsminister.
- Nei, det har jeg ikke. Det ville jeg ikke vært trygg på heller, gitt. Hehe! Altså, det er ikke mange som har vært mer infernalske mot kongehuset enn meg her i landet, det må jeg si. Jeg sier det ikke med stolthet, men sånn var det. Så kommer da 22/7, og jeg ser at jeg har tatt feil, rett og slett. I den tiden hvor alle er i sorg, alt er i oppløsning og det bare er rotløshet, da er det kongen som står frem og samler folk til ett rike igjen. Så jeg har tatt feil hele tiden, og heldigvis fikk jeg anledning til å si unnskyld. Jeg er glad for både at jeg fikk bedt om unnskyldning, og glad for at folk tok den i mot. Og det ville en statsminister aldri kunnet gjort på samme måte. Vi hadde også en statsminister 22/7, og han sa vakre ord, men levde ikke opp til noen av dem etterpå. Men kongen har gjort det, han har kunnet leve opp til det han sa. Så jeg er helt for kongehuset nå. Og det var jeg i grunnen da også, da jeg skrev de verste tingene, jeg var kanskje mer monarkistisk enn kongen selv.

- Overraskende å høre fra deg?
- Ja, men det er sant. Jeg juger ikke.

- Så nå er du helt på slutten av platekarrieren din. For å parafrasere en av tekstene på platen - og nå glemmes også du?
- Ja. Ja, det kan vel være en del av det hele. Det er ikke så verst? Hehe! Det er ikke så mange som huskes. Så lenge en huskes av de som var glad i en er det evig liv nok for meg.