Motorpsycho

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2002:

Motorpsycho. Kanskje Norges største og mest konsistente rockeband. Et band som de aller fleste musikkinteresserte har et forhold til, enten de irriterer seg over alle rockenerdene som går rundt med T-skjorte av trønderbandet, eller om de er fanatiske fans og har alle utgivelsene både på vinyl og CD. Vi har tatt en prat med "Snah" om den nye platen og et halvt liv på veien.

Visse sannheter er ufravikelige - ingen kan hevde at Motorpsycho ikke leverer sitt årlige album. Og ekte kvalitet fra Trøndelag er sårt tiltrengt i tider da distriktets sorte får som f.eks Åge Aleksandersen slipper ny plate med rapinnslag, D.D.E. fyller Oslo Spektrum og Tande-P gjør suksess med restaurantkjeden sin.

Bandet har gjort stor nok suksess til å fortsatt kunne holde på, nær 13 år etter at de fant sammen i slutten av 1989. Og besetningen er den samme som fra 1991: Bent Sæther på bass og vokal, Hans Magnus "Snah" Ryan på gitar og Håkon Gebhardt på trommer, selv om alle i bandet kan traktere fler enn sine respektive instrumenter. Trioen har spilt inn totalt 14 plater og turnert Europa så mange ganger at de ikke lenger har oversikten selv engang.

Interessant nok kommer bandnavnet fra en film av Russ Meyer ("Motor Psycho" fra 1965). Den brystfikserte regissøren kan vel sies å være verdens minst subtile kunster, og sånn sett er det ironisk at bandet har tatt dette navnet på sin blanding av pop, rock og lydkunst. Men en ting har både musikantene og filmmakeren til felles; fansen består stort sett av halvfanatiske og nerdete studentgutter med kviser. Sier myten, i hvert fall!

BEGRENSNINGENS EDLE KUNST
Man kan ramse opp Motorpsychos talløse plateutgivelser i det vide og brede, men la oss først nevne en utgivelse du nok aldri kommer til å få tak i; demotapen "Maiden Voyage", historiens aller første Motorpsycho-produkt. Firespors-kassetten fra 1990 med Kjell Runar "Killer" Jenssen på trommer er i dag kanskje et av Norges mest ettertraktede samleobjekter blant rocksamlere, muligens etterfulgt av bandets debutalbum "Lobotomizer" som kom ut kun på vinyl høsten 1991 på det relativt nystartede plateselskapet Voices Of Wonder. Plata ble kåret til "beste norske debutalbum i 1991" i den dengang viktige musikkavisen Puls, og kom senere ut også på CD.

Etter en mini-LP og en singel kom dobbelt-LPen og CDen "Demon box" i 1993 på Voices of Wonder, som må sies å være gruppas kommersielle gjennombrudd, med gjennomgående gode kritikker og gode salgstall over hele verden. Dette var også det første albumet produsent og "audio virus" Helge Sten var med, og trioen var blitt en kvartett. Og etter ekstensiv turnering slapp bandet dobbel-CDen og trippel-LPen "Timothy's monster" på Harvest i 1994, som gjorde at Sony Music ikke lenger turde å la disse psychorockerne få løpe fritt lenger, og signet dem. Deretter har alle Motorpsycho-albumene kommet ut på Columbia/Sony, senest "It's a love cult", som ble sluppet tidligere i høst.

Så langt utgivelser. Motorpsycho dreier seg minst like mye om livespilling, og er på veien store deler av året. Dette genererer mer platesalg, som genererer flere livejobber, som genererer mer platesalg...osv. Og i tråd med denne mer eller mindre bevisste filosofien er selvsagt bandet på Europa-turné også denne høsten, og spiller 36 jobber i land som Italia, England, Tyskland, Holland, Belgia og Østerrike. Og Norge.

KLOKKA ER FEM OG JEG ER PÅ JOBB
Når jeg ringer Hans Magnus "Snah" Ryan er bandet i Hamar og skal spille på Hydranten, et sted hvor man kan "skvise inn 250 mennesker hvis man er heldig". Hvordan legger et band opp livesettet på så små steder i forhold til f.eks Rockefeller?
- Tja, vi tar det jo litt på gefuehlen, som du sikkert har forstått. Det går mye på dagsfølelsen. Hvis man har hatt en mystisk og litt slitsom tur til lokalet, en litt dårlig middag og litt lite søvn...så kan man formulere en settliste utifra den stemningen. Men det er heller ingen som helst garanti å spille på en stor fin scene med masse fett utstyr. Man vet aldri. Vi spiller jo forskjellige sett hver kveld.

- Dere begynner vel å få en aldri så liten katalog av låter å ta av?
- Ja, men fremdeles ender man opp med å synes det er for lite. Det er mystisk det der, etter femten plater så har man bestandig den følelsen av at man mangler en tre-fire låter. Det er liitt vanskelig å sette fingeren på det.

- Er det sånn at låtene ikke eksisterer ennå eller at dere ikke husker å ta dem frem?
- Litt begge deler, men det er kanskje de låtene som ikke er skrevet ennå som gjør av man blir veldig rastløs. Man vil ha tid til å forske mer på musikk enn man bruker på å være på turne. Men det går jo an å kombinere ting, F.eks er det enkelte låter vi spiller som hviler på improvisasjon, og da går det jo an å gjøre nye oppdagelser der og da, f.eks på "My best friend" fra "Let them eat cake". Eller "Tristano", en helt ny låt.

Bandet har ennå ikke vært i land som Ungarn, Tsjekkia og Romania ennå, men kanskje en gang?
- De ligger og vaker. Vi har litt kryptisk distribusjon der nede, så det er ikke så enkelt. Men det hadde vært superbra å dra til østblokken og spilt, oppleve litt andre ting enn vi normalt gjør når vi spiller på velsmurte klubbmaskinerier.

- Hva med statene?
- Vi var faktisk i Boston i forrige uke og gjorde tre jobber, bl.a. på en festival som heter Terrastock. Vi spilte sammen med Sonic Youth, Acid Mothers Temple, The Bevis Frond og masse psykedeliaband. Det var artig å komme dit til likesinnede band, og slippe å spille for ølen i et eller annet dårlig høl i veggen. Og så gjorde vi et par gig'er i New York, på Knitting Factory og CBGB, som er et sånt legendarisk lite sted.

- Et bra høl i veggen.
- Hehe. Og det er fint å bare dra dit og spille uten å ha noen slags "nå skal man kuppe statene"-plan.

EUROPA MON AMOUR
Men de har kuppet Europa, og har faktisk turnert kontinentet hvert år siden begynnelsen på 90-tallet.
- Og det har jo gitt resultater, først og fremst musikalsk. Pluss at det kommer mer og mer folk.

- Er dere veldig involvert i turnéplanleggingen selv?
- Vi synser jo litt, kanskje hvis det gjelder et sted hvor vi har blitt dårlig behandlet, da er det ikke sikkert vi er spesielt hypp på å komme tilbake. Også har vi jo våre favorittsteder også, f.eks FNR i Eindhoven hvor vi har spilt tolv ganger, et godt eksempel på et sted vi kommer hjem til og hvor vi kjenner mange folk. Da kan vi sitte backstage og ta opp samtalen fra i fjor med de samme folka.

- Jeg antar både backstage-folka og hovedpublikummet er litt annerledes nedover i Europa?
- Ja, det gjelder spesielt i Tyskland og Holland, hvor det er en litt annen kultur og du har scener hvor folk går for primært å sjekke ut musikk. I Norge har du jo ofte studentsteder, og der skal det være studentmoro og alt som følger med, på godt og vondt. Vi har jo ofte havna opp i problemer i så måte, det blir mye røl og fyll og toill. Og så står du der som en eller annen nisse som like godt kunne spilt i et danseband.

- Når dere spiller på sånne steder, hvor dere på forhånd kanskje forventer litt mer bråk fra publikum enn f.eks i Hamburg, legger dere opp til et litt mer rocka livesett da?
- Kanskje man gjør det underbevisst? Men nei, egentlig ikke, vi krever det at folk står og hører på, at de kommer for å høre på oss uansett hvor dritings de er. Så vi må jo prøve å oppdra folk litt...nei, ikke at det er så jævlig viktig, men vi blir jo skuffa hvis det er for mye bråk. Dog har vi hatt noen fine opplevelser med unge konsertpublikum, f.eks konsertene på Rockefeller hvor det er åpent for de under 18 også. Der har det vært en veldig konsentrert og tyst forsamling. Og det er klart at når publikummet er veldig lyttende smitter det over på scena.

På scenen er Motorpsycho ikke lenger en trio, men en kvartett. Bård Slagsvoll heter mannen som ikke bare hjulpet bandet med diverse partiturhjelp i forbindelse med plateinnspillinger og innleide musikere, han er også med live og spiller tangenter.
- Vi har en del samplet Mellotron og annet fiksfakseri. Før hadde vi med clavinet, Rhodes og Wurlitzer, men nå bruker vi en Clavia Nord Electro 2, som har alt i ett. Så han tar seg av alle de arrangementsmessige krumspringene vi har på plate, for vi har jo etterhvert fått et litt mer detaljert lydbilde som er litt vanskelig å gjenskape som trio. Men samtidig er jo kjernen av låtene sånn at de kan spilles på en kassegitar, at det er en enkel låt der.

- Som dere kanskje kan bygge opp igjen på en annen måte?
- Ja, og det har vi jo gjort også. Mange forskjellige versjoner av de samme låtene.

Ryan har med seg fem-seks gitarer på veien, men favoritten hans er allikevel en svenske, Hagström Superswede, gitarer han omtaler som "det beste av mange verdener, nydelige og lyriske instrumenter." Gitaren er forøvrig fabrikantens siste modell noensinne, men det er en helt annen artikkel.
- Ellers går det mye i rørforsterkere for oss. Vi har en veldig fin Ampeg SVT bassamp, som jeg tror ble bygd som gitaramp for Rolling Stones på 70-tallet. Ellers går det litt i Vox, Fender og Orange. Uff, det høres kanskje ut som vi gjør et poeng av å være retro eller vintage, men vi har bare ikke kommet over noe transistorutstyr som lyder like fett og lækkert.

LA OSS SPELLE ROCK'N'ROLL
Og lækker lyd er noe bandet alltid er på jakt etter. Kjennere vil høre en klar kronologisk utvikling i både arrangementene og lyden på platene - i hvert fall helt opp til årets album, som kan høres røffere og enklere i formen enn "Phanerothyme" fra fjoråret.
- Vi opplever "It's a love cult" som mye mindre arrangert fordi det var mindre sekretærvirksomhet og mer spilling, mer som å sette fingeren i stikkontakten. Men man har jo lært mye av å gjøre de foregående platene også, så hvis man er ute etter arrangementsmessige løsninger går det mye kjappere å komme frem til det, vi bruker ikke så mye tid på å tulle rundt med penn og papir. Så ting som kan høres veldig forseggjort ut er likevel tatt på sparket, og føles for oss som en mye mer spontan affære.

- Det var Helge Sten som produserte denne gangen også?
- Ja, det er vi og Helge. Og både innspilling og miks er gjort med Ulf Holand i Lydlab, det tok vel ca. seks uker alt i alt, tror jeg. Vi var der i hele februar, og mikset ned i mai. Riktignok hadde vi en pause innimellom, men da dro vi på en slags Europa-vårturné.

- Hvordan utvikler samarbeidet med Helge seg?
- Han er jo som et fjerde medlem når vi er i studio, en mann som hele tiden sitter og lytter og kommer med korreksjoner og tanker om ting. Det er veldig viktig for oss å ha en som kan formulere sånt ovenfor Ulf og andre teknikere, å få formidlet de meta-tingene inn i faktiske opplysninger. "Ikke sånn, men sånn."

- Har han mye meninger om lyden?
- Å ja, det har han alltid. Han har en evne til å skjønne den metafysikken, det usagte i hva man vil med en låt. Han fersker sånne ting tidlig, hva man vil trekke frem og hva som er poenget. Og hvis man er på et blindspor sonisk sett, f.eks hvis man legger på en altfor klabbete overdub, da er han der og sier krystallklart hva alle prøvde å si men ikke fant ord for. Mystisk fyr, og jævlig musikalsk.

- Er han av den type produsenter som også involverer seg med hvilket låter man spiller inn og hva man tar med på plata?
- Han har faktisk ikke vært så involvert i låtutvalget på denne skiva, for det var så mye som ikke var ferdig i det hele tatt, mange låter det ikke engang eksisterte demoer av før vi dro i studio. Pluss at vi gjorde en del ting som ikke ble ferdig til siste plate, som vi ikke hadde tid eller kapasitet til å gjøre ferdig da vi var i studio i fjor.

Som gitarist i et rockeband med masse skiver under beltet, burde man tro at Ryan har klare ønsker om hva slags gitarlyd han er ute etter på plate.
 - Nei, ofte er det veldig tilfeldig, rett og slett. Myten sier at Keith Richards kjørte gitaren sin gjennom syv-åtte ledd da han lette etter bra gitarlyd på riffa sine, gjennom masse forskjellige amp'er, transistorradioer og det var ikke måte på. For meg er det mer at man i studio til enhver tid har ti gitarer å velge mellom, og så sier det seg sjøl hvilken plass gitaren skal ha i lydbildet. Og så velger man kanskje en fet humbucker som lager mye lyd, eller kanskje en annen som ikke tar så mye plass. Men vi ender ofte opp med å bruke mindre amp'er på det vi spiller inn. Vi har jo et arsenal med stadionamp'er, gamle hi-watt'er som låter ekstremt fett når man spiller høyt, men det er ikke dermed sagt at man får fanga inn det kicket gjennom en mikrofon og ned på tape, der er det litt andre lover som gjelder! Så vi ender opp med å bruke litt mindre forsterkere, og den som høres sværest ut er en liten Fender Champ. Så der er det litt motsetninger!

- På sisteskiva, hva slags gitarlyd var du ute etter da?
- Tja, jeg digger jo at man hører treet i gitaren. Jeg vil ikke ha den kalde, digitale prosessorlyden som man kan få, spesielt sånn pitchting, det hører man helt tydelig, det blir en sånn "terminator"-lyd. Og det hører man jo mye på radioen, hvor mye tv-spill det er bak radiohittene. Men nå skal det jo også sies at jeg sikkert går rett i baret ved en eventuell blindtest mellom en Gibson kjørt gjennom f.eks AmpFarm i ProTools og en gammal Fender-forsterker. Jeg er ikke så sikker på om jeg hører forskjellen lenger, rett og slett. Uansett har jeg falt av lasset fullstendig hva ny teknologi angår, og jeg er totalt utdatert på nye hjelpemidler og vil helst ha en ikke altfor komplisert signalgang. Jeg mener, da jeg begynte å spille gitar så gikk det jo i heavy metal, Black Sabbath og Deep Purple og sånt. Så en gitar rett i en rørforsterker, det kommer man langt med, hehe.

HER KASTER VI INGENTING
De fleste innspillingsprosesser består av mange sideveier på vei mot på målet og forskjellige versjoner av låter, og dette gjelder også Motorpsycho, spesielt på den seneste platen, hvor mange av låtene ikke var klare da de gikk i studio.

- Når dere er i studio, sitter dere ofte og leker, og kanskje kommer opp med ting som er veldig bra, men ikke passer inn i et Motorpsycho-format?
- Vi har jo aldri definert hva vi holder på med...det meste brukes i forskjellige former, det er noe av det som er så bra med det. Vi kan holde på med miniatyrer, og male på store lerreter...vi kan male tegneseriestriper og seriøse dypsindige kunstverk om hverandre. Nå har jo jeg og Bent laga musikk for Trøndelag Teater, bare for å nevne et eksempel på at alt kan brukes. Men de siste albumene har vært litt formaliserte forsøk på å lage pop/rock-låter, da.

- Så har dere spart det mest eksperimentelle til andre ting?
- Ja, nei, det viser seg jo alltid at vi til enhver tid har materiale til det meste. Vi får alltid bruk for de merkeligste ting.

- Hvilke andre sideprosjekter har dere?
- Nå holdt vi på med teatermusikken hele sist vinter og vår, og stykket ble oppført fra februar til og med mai. Og det var jo innimellom studioprosjektering og sånt. Så vi har ikke hatt tid til å gjøre så mye annet enn å turnere. Men Håkon spiller jo i HGH, og de skal jo ut med ny plate nå og ny turné i februar. For min del vet jeg hva som skjer frem til jul, så er det ingenting som er klart etter nyttår. Det er på sett og vis sånn som vi alltid har fungert ôg, vi har hatt seks-måneders planer, og tatt det på gefuehlen etter det. Det er jo ikke som om vi planla å drive med dette i tjue år, eller tolv eller hvor lenge det er vi har holdt på. Vi tar det som det kommer.

Og det å ta det som det kommer betyr som regel å ta det nesten hele tiden. Når jeg spør om Ryan har hatt noen lang ferie i det siste blir det nesten komisk:
- Hæ? Hva mener du?

- Nei...ferie? F.eks hvor du har vært et eller annet sted i tre uker og ikke jobbet med musikk?
- Åh, sånn å forstå. Tja, det har vel vært noen uker der og en måned der. Men det blir liksom aldri noen "sommerferie" av den grunn, for man bærer jo med seg planen uansett hvor man befinner seg hen.

- Planen?
- Ja, og så trenger man også litt ro for å kjenne at noe rører seg innabords. Man må liksom kjede seg litt for å få ut fingeren. Og når man kjenner at man virkelig er på gyngende grunn og at man totalt mister fotfestet, da begynner det å skje noe.

- Skjer det ofte?
- Ja....i hvert fall i disse pausene mellom slagene. Det er på en måte i den usikkerheten av man blir mest kreativ, at man får en slags friksjonsenergi. Da kaster man seg inn i nye prosjekter, nye låter.

EN LITEN TRALL HER, EN LITEN TRALL DER
Nye låter kommer mest fra Sæther, som har gjort de fleste sangene for bandet så langt. I tillegg er Gebhardt en profilert låtskriver, kanskje mest for sideprosjektet HGH. Men Ryan er ikke tapt bak en vogn, og har skrevet mer og mer de seneste årene.
- Det er er klart at det blir masse låter. Man blir aldri ferdig, men oppdager noe nytt rundt hvert hjørne.

- Når det gjelder låtene dine, hvordan kommer de til deg?
- Det er problematisk det der, for jeg skriver mye på gitar. Så jeg ender med helt jævlige melodilinjer som er helt ille å synge! Men så må man bare kaste seg på det man har. Det dukker opp når man minst venter det, så man må jo bare håpe at det er en mikro-kassettspiller for hånden.

- Er det det?
- Nå for tida er det en sånn med meg, ja. Med utrolig artig lyd, hehe. Det er jo et lydverktøy i seg selv.

- Så låtskriveren i deg har kommet mer og mer frem de siste årene?
- Jeg har vel alltid hatt låter innabords, men ikke gjort så mye med dem før. Jeg har alltid laget og spilt mye musikk, men ikke vært så nitidig på å komponere, min innfallsvinkel har vel vært litt mer tilfeldig. Men vi jobber jo sammen om idéene og kaster frem de forslagene vi har.

På Lademoen - som bandet var sterkt involvert i å redde fra stor og stygg utbygging for noen år siden - har Motorpsycho sin hovedbase. I "bunkersen".

- Dere har deres eget krypinn? Dere er ikke på "NM i rock"-stadiet og deler rom med masse andre band?
- Jada, vi har en liten fuglekasse på veggen inne i en stor ubåtbunker fra annen verdenskrig, hvor vi har kontorer og øvingslokalet. Så det er der det skjer. Kaffe, røyk og noen halve låter, og så baller det på seg.

- Mesteparten av "pre-arrangeringen" skjer der også?
- Ja, vi har jo en liten digital åttespors og noen morsomme bokser. Så vi får lagt ned en del grunnarbeid.

- Men dere bor ikke på Lademoen selv lenger?
- Nei. Men det er jo fremdeles er et veldig vitalt og viktig miljø i Trondheim. Og det er artig å se generasjonsskiftet nå hvor folk begynner å komme opp i 35-40-åra og plutselig har det blitt en skokk med unger der nede. Sånn var det ikke for 10-15 år siden, så tidene forandrer seg.

- For dere selv også, eller hva? Familiemenn hele gjengen?
- Joda, vi er going steady alle mann, og jeg har jo en sønn på fem år. Fryd og gammen. Bandet er jo tolv år, så tida går ekstremt fort når man har det artig. Og stadig flere gjør oss oppmerksomme på at "hei, dere begynner å bli middelaldrende", ikke sant. Ja vel, greit, men jeg føler meg like dust som jeg alltid har gjort. Så i forhold til musikken...det er så mye som er ugjort. Man leter etter den gode følelsen, eller følelse i det hele tatt. Musikken og inspirasjonen slutter jo aldri. Det som tar slutt er musikerens egen vilje eller interesse for å forandre seg. Det er jo noen som finner en formel som funker optimalt i forhold til husbanken og andre kreditorer, og så holder man seg til det. Men da utelater man det meste, spør du meg.

Ryan har etterhvert tilstede og deltatt under en del plateinnspillinger og kan sikkert en hel masse om det ene og andre i studio, men når jeg spør ham om han med all sin musikalske erfaring kunne gjort noe soloarbeid, blir han ettertenksom.
- Tja...joda, helt klart, men det er jo et tidsspørsmål. Med en gang man setter seg ned og etablerer et lite studio så er man tvert ut på turné eller i studio igjen, så det tror jeg er en sånn ting som bare kommer etterhvert når man har tid. Men jeg har forsåvidt prøvd å gjøre noe med det, jeg har en sånn liten firespors-dings. Også har jeg en Korg-dings som ikke går an å bruke til noe, men som er helt grei til skissemaskin, med sånne Ronnie le Tekrø-effekter. Det er liksom "10.000 lovers" i en boks. Men jeg har ikke fått brukt den skikkelig ennå, selv om jeg har den med meg ut.

- Hva slags musikk har dere med ut og hører på i turnébussen?
- Gebhardt er jo veldig på bluegrass-bølgen. Bent er et vandrende rockleksikon og en stor jazzkjenner med en vanvittig platesamling. For meg er det litt tilfeldig hva jeg hører på...jeg har spilt en del Biosphere, faktisk.

- Er det noen artister du automatisk kjøper når de kommer ut med nye skiver?
- Jeg er veldig glad i Spiritualized, som jeg har fulgt med i alle år siden Spacemen 3. Hver gang de kommer ut med ny plate blir jeg veldig glad, hehe. Men det er jo sånn når man lager mye musikk at det er problematisk å få tid, og for den saks skyld lyst, til å sette seg ned og lytte til musikk. Man mister litt av oversikten og er aldri helt oppdatert på hva som foregår.

- Helt til slutt, kan du trekke frem noen andre personer som har med bandet å gjøre og som fortjener å nevnes?
- Vi hadde jo vårt første møte med Ulf Holand og Lydlab i fjor da vi spilte inn "Phanerothyme". Og fra før har vi vært mye hos Kai Andersen i Athletic Sound, og dit kommer vi nok tilbake dit en gang. Han har jo kjøpt seg et sånt fint Neve-bord og gjort noen oppjusteringer, så det kan bli spennende å se hva som har skjedd der nede. Jeg må også trekke frem Bård Slagsvoll som har vært behjelpelig med å skrive partiturer og gjøre det forståelig ovenfor innleide musikere. For der kan det jo ofte oppstå ganske svette og dyre situasjoner dersom du ikke er krystallklar i formularene. Da er det bedre å bruke tid på å inspirere musikerne til å spille i forskjellige stemninger.

- Jeg har hørt rykter om at det står en kvinne bak ethvert suksessfylt gutteband?
- Ja, i vårt tilfelle er det helt klart Cecilie Lykke, som har holdt sammen det organisatoriske i all sin tid. Det hender hun blir med på strekninger av turnéene, men ellers sitter hun på kontoret og holder alt på plass i forhold til kemner og arrangører. Og så må jeg nevne lydmannen vår, Peter Close, fra Eindhoven. Vi møtte han tidlig på 90-tallet, og han har turnert med oss siden det. Han er ellers studiosjef, og har produsert mangt et stonerrock-band fra Holland og Tyskland, men også en del dub og reggae og div div. Han har forresten nettopp kjøpt seg et Studermaskineri, både mikser og opptakere, som han har fått kjøpt latterlig billig fra et Philips-testlaboratorium i Holland. Så han er helt i syvende himmel for tiden. Og aller sist må jeg nevne at det hadde vært gøy å spille med Helge på turné igjen. Steingøy, faktisk!

-*-*-*-*-*-*-

deathprod.

Motorpsycho deler produsentstolen med Helge Sten (dybdeintervjuet her i bladet for noen utgaver siden), alias deathprod. og medlem i supergruppa Supersilent. I tillegg er han produsent på en lang rekke andre utgivelser, mange av dem innen elektronisk eller "ny" musikk.

For Sten dreier mye av samarbeidet med Motorpsycho seg om å bistå dem og dra det beste ut av dem i studio.
- Å transformere det de tenker og ønsker i en studiosituasjon, det er mye av det jeg gjør. For det å være i studio er noe helt annet enn å spille konserter eller å øve. Jeg er en sparringpartner som kan ta med andre ting inn enn det de har tenkt selv, og samtidig når det gjelder lydestetikk har vi veldig kompatible tanker, som kanskje går litt utenfor generell studiovirksomhet i dag.

- F.eks?
- Det kan være mange ting. Vi tenker litt tegneserie-aktig på hvordan vi skal løse ting, veldig billedlig. Vi tar ofte i bruk gammelt utstyr, ikke fordi det er vintage, men fordi det er en nærhet til den lydestetikken vi prøver å få til. Vi vil bruke lyd som et organisk element, og veldig ofte må man gå tilbake i tid for å finne utstyr som kan gjengi den type lyd vi skal ha.

Sten begynte formelt å jobbe med bandet i 1992, da han gjorde noen opptak til en singel, pluss noen låter som senere viste seg å fungere som demoer til "Demon box" (1993), som han senere på året produserte.
- Det var vel det første albumet hvor jeg hadde den rollen jeg har hatt siden. Men det er viktig å nevne at alt vi gjør er samproduksjoner mellom meg og bandet. Det er ikke sånn at jeg kommer inn og er enerådende produsent, og det at vi har samarbeidet så tett tror jeg har vært veldig viktig for alt vi har gjort sammen.

- Når dere er i studio, hvordan er prosessen?
- Det kan være veldig forskjellig. Det blir en rolle som innebærer mange ting, fra helt lydtekniske spesifikke problemer til lydestetiske betrakninger. Og det kan være helt forskjellig fra låt til låt eller fra album til album. Når de har gjort en plate vil neste plate være noe annet, både låter og hvordan vi løser det i studio. En felles tanke om å bringe det videre, så å si.

- En musikkjournalist sa at hver plate er en reaksjon til den forrige?
- Det tror jeg kan være helt riktig, for det er en veldig konsentrert periode når vi er i studio. Masse jobb og veldig uttømmende. Så da legger du alt du har inn i det der og da. Så da når man kommer inn i studio til neste plate må du rett og slett gå videre.

- Er det noe du prøver å få til, den intense følelsen i en studiosituasjon?
- Det er ikke noe å prøve på, det skjer av seg selv. Jeg har vel aldri jobba med noe annet band som har en såpass arbeidsmoral og innsats i studio, altså. Og det er ikke for å si noe negativt om alle andre jeg har jobba med, for det er som regel en veldig høy drive i studio, men Motorpsycho føler jeg ligger et plan over de fleste, og det gjør at de er ekstremt inspirerende å jobbe med. Vi har jo gjort veldig mange plater sammen, og det trenger ikke nødvendigvis være en bra ting, men så lenge det er så utrolig mye energi for å få til ting er det fortsatt inspirerende.

IKKE UTEN MIN ECHOPLEX
Sten og Motorpsycho har ingen faste arbeidsmetoder, men vil gjerne ha tilgang til visse typer utstyr når de går i studio.
- Det er klart at de har sine egne preferanser i forhold til f.eks forsterkere og sitt eget utstyr, og det er jo gamle Fender- og Ampeg-amp'er og effekter som f.eks [Roland] SpaceEcho, som har vært med i alle år. Og jeg bruker jo Echoplex, en amerikansk ekkomaskin som ble produsert på 60- og 70-tallet, og kanskje inn på 80-tallet også. Så de bringer inn mye utstyr, og jeg gjør det samme fra mitt studio, og så prøver vi å finne et studio å jobbe i som kan komplimentere det vi har. På den produksjonen her hyrte vi inn en del eksterne Neve mic-preamp'er som vi brukte på nær sagt alt.

- Hvorfor har dere skiftet studio på de siste innspillingene?
- Motorpsycho har jo jobba mye i Athletic Sound før, og grunnen til at vi har vært i Lydlab nå en periode er at vi har behov for å forandre på ting, at vi ikke blir låst i mønstre. Og det kan man fort bli hvis man jobber i samme studio eller bruker samme slags rutiner. Så sånn sett var det veldig bra å jobbe med Ulf i Lydlab, for han har sine egne metoder, så da får vi snudd på ting.

- Kunne dere ha jobbet i noen andre studioer?
- Det er masse flotte steder, men i Norge er det kanskje litt begrenset. Men det må uansett være et studio vi trives veldig godt i og har det utstyret vi føler vi må ha, og ikke minst har en tekniker som på et intuitivt plan kan forstå det vi driver med, så vi ikke må bruke tid på å forklare. Og sånn sett har det vært utrolig bra å jobbe med Ulf og Kai, som begge er dyktige håndverkere med en genuin musikkinteresse.

Sten er enig i at "It's a love cult" har et røffere sound enn den forrige plata, "Phanerothyme".
- Men den var jo også utrolig utstudert til oss å være...der var det låter som inviterte veldig til arrangement, og da vi gikk i studio hadde vi veldig tydelige arbeidsoppgaver. Så "Phanerothyme" er en veldig stram plate, mens "It's a love cult" er mye friere. Det var ingenting som var definert da vi gikk til opptak. Men noen av låtene på den nye plata er fra opptakene til den forrige, og det er vel faktisk de som har de få arrangementene som er på skiva.

- Hvordan er det med deg og elektronikk i forhold til Motorpsycho, siden du bruker det nokså heftig i deathprod-rollen?
- Tja. Det varierer veldig, utifra hvor mye hver låt vil trenge. Hvis en låt er optimal med kassegitar og vokal har jeg absolutt ikke noe behov for å inkorporere mine egne ting i deres musikk, med mindre det kan gjøre låtene sterkere. Og det er ikke noe problem, for bandet er veldig åpent for nye elementer og alle har bra gangsyn på hva som passer. Men underveis er det mye som blir prøvd ut av ting som vi selv tenker kan være helt usannsynlige eller usaklige. F.eks riffet på "Überwagner" som er en slags trompet-mellotron, den lyden er i seg selv ganske dustete, rett og slett, den høres helt far out ut. Men den dukket opp som en idé, og så tenkte vi at vi skulle prøve det for moro skyld. Og så ble det ekstremt bra.

STUDIOROTTE?
Sten kunne "absolutt ikke" vært med live og spilt keyboards som Bård Slagsvoll gjør det, men ser for seg at han kunne fylt opp rollen som et audio virus som lagde støy og lyd, trigget samples og lignende. Men uansett ser det ikke ut som han blir med veien med det første.
- Per i dag er ikke det noe diskusjonstema, egentlig. Hvis det dukker opp en eller anledning hvor det naturlig kan skje, hadde det vært veldig fint. Men de jobber jo konstant og turnerer et par ganger i året og spiller en plate i mellom, så det har jeg rett og slett ikke tid til nå. Uansett føler jeg at det studiosamarbeidet vi har nå er veldig bra, vi får tatt ut det mest kreative når vi møtes i studio.