Monica Heldal:
debutanten hylles av musikkelskere

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2013:

I en alder av bare 22 år har sangeren og låtskriveren Monica Heldal mottatt Bendiksenprisen, signert med Warner Music, spilt i India, og delt festivalscene med legendene Tom Petty, Gilberto Gil og Al Di Meola. Nylig kom debutalbumet "Boy From The North" ut, og vi har snakket med Arna-jenta.

Monica Heldal er bosatt i Bergen og blir ofte forbundet mest med blues. Men hun har også mye mer å by på, noe festivaler skjønte før hun i det hele tatt ga ut debutalbumet sitt. Hun har bl.a. gjort Norwegian Wood, by:Larm, Øyafestivalen, Spellemannsprisen - og, OK da, Notodden Blues Festival.

Et nær sagt samlet anmelderkorps fremhever hennes åpne lydbilde, sofistikerte og unike akustisk gitarspill, vakre stemme og sterke låter, og refererer til både britisk folkrock, amerikansk blues, dyp country-americana og norsk folkemusikk, og navn som Fairport Convention, Nick Drake, Rory Gallagher, Emmylou Harris, Sandy Denny - pluss selvsagt (akustisk) Led Zeppelin, Monicas store helter.

Nylig gjorde hun noen konserter med melankolikeren Thomas Dybdahl, og i desember 2012 varmet hun for Ben Howard på 10 konserter rundt om i Europa, etter å ha spilt før engelskmannen og bandet hans i Oslo og følgelig blitt invitert videre. Der møtte hun forøvrig produsenten sin Chris Bond, som spiller trommer og produserer i Howards band.

IKKE BARE BLUES
I samtale med Desibel Musikkmagasin forteller den sjarmerende musikeren - for alle liker da vel søte jenter med bergensdialekt? - at hun ikke helt skjønner de stadige blues-assosiasjonene.
- Nei, den der blues-tingen... [Med hardt Bergens-trykk på "blues", journ. anm.] Jeg har fått et sånt stempel, det er litt rart? For det jeg egentlig holder på med er jo å mikse inn blues-elementer inn i tingene mine, og det jeg gjør er så mye mer, føler jeg. Litt singer/songwriter-stil med blues og litt rocka av og til, folk-elementer, og pop også.

- Og du tyvlåner fra de mest grasiøse kopistene gjennom alle tider - Led Zeppelin.
- Å ja, jeg har hørt veldig mye på dem, de er definitivt mitt favorittband. Så det er veldig gøy at folk sier de kan høre noe Zeppelin-ish i musikken min. Andre jeg liker veldig godt er Nick Drake, Jackson Browne, Dolly Parton, Bruce Springsteen og Thin Lizzy. Og Neil Young også, han hørte jeg første gang da jeg var ni år.

I rettferdighetens navn skal det sies at Monica ikke bare hører på gamle ting, men får med seg mye nytt også. Bl.a. er hun veldig glad i Jonathan Wilson og Rival Sons. Og for den saks skyld litt Daft Punk.
- Jeg synes det er så mye fin musikk for tiden, og prøver å være åpen for mye forskjellig. Jeg hører ikke så mye på topplistene, men synes mye elektronisk musikk er kult, og føler jeg er veldig allsidig der for tiden.

GITARIST I UNG ALDER
"Den skal tidlig innvies som god gitarist skal bli" tenkte sikkert foreldrene til Monica, og ga henne en gitar i julegave da hun var 12 år. Den lekte hun seg mye med og fant tidlig sitt eget unike fingerspill-uttrykk gjennom mye covring. Selve låtskrivingen kom hun i gang med noen år senere, da bodde 16-åringen i Bergen og meldte seg på en singer/songwriter-kveld. Hun kom følgelig opp med "Silly Willy", en låt som også er med på plata.
- Jeg hadde vært veldig interessert i gitarspillingen og synes det var veldig gøy å stemme om gitaren. Så jeg hadde begynt å lage mye gitargreier som syntes var ganske kule, og jeg tenkte jeg kunne skrive noen låter for å få brukt dem til noe. Og nå for tiden skriver jeg flest låter på min favorittgitar, Gibson Blues King.

Etter videregående skole flyttet hun til Dunhalk i Irland i 2011, for å studere musikkteori på en høyskole der. Hun hadde alltid likt Irland og har også en søster som bor der, og i løpet av det første året lærte hun mye om irsk tradisjonell folkemusikk. Hun gjorde sågar konserter rundt omkring hvor hun spilte låter av den nasjonale gitarhelten Rory Gallagher.

Men hun skjønte i løpet av året at hun lærte mye mer teori og musikkhistorie - og var egentlig på vei til å bli musikklærer. Hun syntes ikke det var nok utøving av musikk på selve skolen, selv om hun spilte egen musikk ved siden. Så hun sluttet etter et år, dro tilbake til Bergen og begynte å jobbe fulltid med sine egne låter og uttrykk.
- Jeg føler jeg lærte mye der, og jeg prøver av og til å ta noe av det inn i min egen musikk. Men jeg fikk flere sjanser her i Norge og kom i kontakt med bra folk som kunne tenke seg å jobbe med meg, så det ble viktigere å ta sjansen her.

FØRST SPILLING, SÅ PLATE
- Du har bygd deg opp som artist før du i det hele tatt prøvde å få platekontrakt?
- Ja, jo... Helt siden jeg begynte å lage musikk har jeg jo hatt lyst til å lage en plate, men jeg har ikke hatt noe hastverk med det. Jeg ville spille så mye som mulig og jobbe med litt forskjellige folk, og jeg har ikke funnet de helt rette folka for meg før det siste halvannet året. Så det var ikke så aktuelt å gi ut noen plate før, men nå har jeg fått spilt mye og tilegnet meg mye liveerfaring, og tiden var inne. Jeg hadde låtene jeg ville spille inn, og folka som jeg føler skjønner veldig godt hvor jeg vil og hva slags uttrykk jeg vil ha.

Og folka hun snakker om er gitarist Cato Thomassen (Cato Salsa Experience), gitarist/bassist Øyvind Blomstrøm (El Cuero) og perkusjonist/tangentist Børge Fjordheim (bl.a. Cloroform og Morten Abel). Og produsent og Ben Howard-trommis Chris Bond er multiinstrumentalist og bidrar også med diverse ting.

I tillegg dukker den ærverdige britiske kontrabassisten Danny Thompson opp, som har spilt i bl.a. legendariske Pentangle og med f.eks. Nick Drake og John Martyn. Sist vi hørte om 73-åringen i norsk sammenheng var forøvrig på Velvet Belly-vokalist Anne Marie Almedals nydelige tredjeplate "Memory Lane" fra tidligere i år.

Det er altså litt av et musikalsk lag Monica har samlet - og er det ikke sånn at når man først er klar skal det egentlig ikke så mye til før man møter noen som kan hjelpe en videre?
- Ja, det er veldig sant. Og vi er jo veldig fan av Ben Howard, så vi tenkte Chris kunne være rett mann for å finne rett uttrykk. Vi har jobbet skikkelig fint sammen hele gjengen, i studioet hans Deep Litter som ligger i Devon i England. Vi brukte to uker i januar i en iskald låve hvor han har studio, og så har vi gjort ferdig resten av plata i et par studioer i Oslo, Amper Tone og Oslo Rytme & Tone.

- Og anmelderne har ikke holdt tilbake på superlativene?
- Nei, vi har fått utrolig fine tilbakemeldinger. Jeg var selvfølgelig nervøs før plateslipp, for man vet jo aldri, ikke sant? Så jeg er veldig glad for at folk liker platen. Vi har jo jobbet hardt med den og står veldig inne for hva den ble til slutt, så det er veldig gøy at folk er enige med oss og skjønner hvor vi ville hen.

Platen er forøvrig internasjonalt nok mikset av svensken Michael Ilbert i Hansa Tonstudios, og mastret i legendariske Sterling Sound av Tom Coyne.