Linnea Dale debuterer med stil

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

Først hyperkommersielle Idol. Deretter litt mer kred med Donkeyboy og blodsbrødrene Cato og Kent. Nå fullstendig kred produsert av de musikalske Bigbang-brødrene Øystein Greni og Nikolai Eilertsen på hennes debutplate – det er veien 21-åringen Linnea Dale har tatt siden 2007.

Med debuten "Lemoyne Street" har Linnea Dale fått til dels svært gode kritikker fra en samlet musikkpresse, som alle er imponert over det musikalske nivået – og lettet fordi den ikke har blitt mer kommersiell.

Vi tok en Skype-prat med Linnea – med video (!), ulikt mange andre Skype-intervjuer undertegnede har gjort. Hun er på besøk hos foreldrene, og det første man skjønner via visuelle medier er at hun smiler bredt og ler mye. Vanligvis bor hun i Oslo, men er altså på hjemtraktene utenfor Tinn i Telemark.

Samarbeidet med Øystein og Nikolai fra Bigbang (som forøvrig feirer 20 års-jubileum) har vist seg å gi platen en varm og analog softrock-aktig lyd fra amerikansk østkyst, blandet med litt norske influenser og toner.
– Øystein og jeg spilte veldig mye skiver for hverandre før vi satt i gang med hovedinnspillingen. Det gikk nesten et helt år fra vi hadde den første låtuka våren 2010 til vi gikk i studio i januar 2011, så i mellomtiden hadde vi... planleggingsmøter? Hehe. Vi bare spilte musikk vi likte for hverandre, og Øystein la vel merke til låter, lydbilder og vokalsound jeg synes var bra, og hvilke felles referanser vi hadde. Så han satt sammen mitt sound ut i fra begges smak. Og det har jo sikkert mye med LA-studioet vi har spilt inn i også.

– Hvilke skiver spilte du for ham? Var det plater du har hørt på siden du var 12 og ennå digger vilt?
– Hm! Akkurat på den tiden hadde jeg hang-up på "IRM" av Charlotte Gainsbourg [forøvrig skrevet og produsert av Beck, journ. anm.]. Det gikk også mye i Cat Power-ting, Feist, Lykke Li... skandinaviske og sikkert noen amerikanske også. Av eldre ting er det vanskelig å vite akkurat hvilke låter og plater som har influert meg, men jeg tror kanskje "Closing Time"-albumet til Tom Waitz og "Blue" av Joni Mitchell. Og mange av de tidligere til Neil Young – de var favorittene til foreldrene mine som jeg likte da og ennå hører på, heh.

Så i løpet av prosessen kom Linnea kom med materialet hun hadde, mer eller mindre fullstendige låtideer, og spilte det for Øystein. Han kunne da f.eks. si at et parti var bra, men at et annet parti manglet kanskje en del, eller at noe som var en bridge passet bedre som refreng.
– Og på delene hvor det kanskje manglet noe kunne han komme opp med noen akkorder som igjen trigget en melodilinje hos meg. Jeg tror kanskje halvparten av låtene ble til sånn, mens den andre halvparten var ferdige på forhånd.

– Hadde du sett for deg på forhånd hvilke låter som kunne trenge hjelp på den måten?
– Nei... og det var egentlig ganske nyttig for meg, for jeg tror ikke jeg helt skjønte selv at de var ufullstendige. Det er nok en egen låtskriverkunst som jeg er litt dårlig på, det å kunne gjøre ting ferdige Så det var veldig veldig fint og nyttig å ha noen jeg kunne kaste ball med, noen som kunne bidra i den prosessen. Og jeg har veldig mange utkast til låter som ikke er ferdige ennå, så jeg har lyst til å samarbeide slik med noen andre også videre. Men jeg har ikke sett meg ut noen ennå, jeg vil gjerne forklare for plateselskapet hvordan jeg ser for meg ting, kanskje de kan komme opp med noen forslag.

Linnea forteller at Øystein hjalp henne å redigere tekstene hennes også, noe hun opplevde som både veldig givende – og litt skummelt.
– Det var første gangen at jeg har jobbet med låtene mine sammen med andre, og det i seg selv var jo nytt. Vi har satt sammen tekstene og redigert en del, byttet ut enkelte linjer som kunne gjøres bedre, sånne ting. Men Øystein var veldig flink til å ikke forandre på det som lå der. Selv om låtene ble forbedret, forandret de ikke karakter. Det er jo det som er skummelt når man gir fra seg låtene til noen andre, man er så sårbar på hvilke endringer som gjøres.

– Dette ble jo litt som en slags Kate Bush-debut, altså at folk ikke forventet det helt av deg – har du en musikalsk utvikling i tankene allerede?
– Jeg føler jo at jeg er veldig i startfasen og en nybegynner i låtskriverfaget. Det har skjedd mye på veldig kort tid, og sånn sett har dette blitt et ganske tilbakeskuende førstealbum, med ting jeg har skrevet opp til nå. Og nå lærer jeg veldig mye i studioprosessen og har for første gang jobbet med en annen låtskriver, så jeg tenker nok annerledes når jeg skal sette i gang med nytt materiale.

Naturlig nok lyder Linneas stemme radikalt forskjellig på Donkeyboy-låter som "Ambitions", i forhold til f.eks. hennes egen radiohit "Children Of The Sun". Hva synes hun selv om sitt nye vokalsound?
– For det første var det jo totalt ulike måter å jobbe i studio på. Donkeyboy var veldig perfeksjonistisk popproduksjon, med mange flere takes som ble klippet sammen og produsert til en viss sound. Stemmen min var mye mer produsert der, mens her gjorde vi det omvendt, at vi strippet alt ned, tok opp analogt og brukte veldig lite effekter på stemmen min. De aller fleste av takene på plata, både instrumentalt og vokalt, er jo fra de første takene, og vi tok sjelden mer enn tre-fire takes av instrumentene og kanskje noen flere på noen av vokaltingene. Mens andre ganger var det one-takes. Så det var helt forskjellige måter å jobbe på.

Når jeg spør henne om hvilke tekster som er mest personlige, blir hun ettertenksom.
– Tja... det er vel kanskje "Lost Highway" eller "Forest", som er de eneste nye låtene, skrevet da jeg var 18-19. De er knyttet til opplevelser som står nærmest i tid for meg, de formidler hvor jeg var på akkurat det tidspunktet, som var en litt vanskelig periode... Men det var veldig deilig å kunne lage låter som føles ut som akkurat det, at jeg fikk det ut på den måten.

– Hva er den største forskjellen på de tidligste tekstene du skrev, til det du kommer opp med nå?
– Jeg har vel blitt mer selvkritisk siden sist, hehe! De gamle tenåringstekstene skrev jeg mer for moro skyld, og nå som det er litt mer på avstand kan jeg sikkert sette mer pris på den litt naive stilen. Men kanskje det er noe fint med å si ting på en enkel måte, selv om det kan virke som klisjeer? Det kan hende jeg har blitt litt skadet av å gå på litteraturstudiet mitt også...

Debutanten har skrevet mange nye låter det siste året og sier selv hun begynner å ha en god oppsamling av demoer.
– Og jeg fikk et MIDI-keyboard til jul for et år siden, så jeg har begynt å skrive musikk på det, det er veldig gøy. Jeg lager halv-crappy ideer i GarageBand på Mac'en, og nå kan har jeg plutselig andre instrumenter tilgjengelig også, ikke bare piano slik det var før. Så det er et kjempekick å komponere ting på en annen måte, jeg vil gjerne lære mer om hvordan jeg lager ting digitalt. Og nå prøver jeg å skrive låtene med mye mer luft, altså med plass til ting som skal komme senere. Før var jo ikke låtene skrevet for å gis ut, så jeg la ubevisst alt i arrangementet – melodistemmer, bass, akkorder, alt lå i pianoet fordi jeg tenkte at det skulle fremføres på piano alene.

Det blir ikke noen stor Norgesturne for Linnea, og hun har et bookingbyrå som heller holder igjen litt enn å overbooke henne. Og andre land står heller ikke på tapeten ennå.
– Men hvis det går bra i Norge kan det jo hende at vi tenker utover. Det er jo ikke så veldig ambisiøst, og det blir ikke så mye konserter ennå. Jeg tror det blir noen festivaljobber til sommeren, så får vi se litt ut i fra det.

– Så du fortsetter å studere som om ingenting har hendt?
– Hehe. Jeg liker jo å studere, så jeg skal fortsette på Blindern så lenge det lar seg gjøre. Jeg tar en estetikk-bachelor med hovedfordypning i litteratur, og foreløpig går det veldig greit. Hvis man er flink til å jobbe mye med studiene i perioder hvor det er mye musikkfri, går det helt greit å ikke være på skolen på en måned. Og store deler av pensumet mitt er jo skjønnlitteratur, så det er perfekt å ha med seg rundt omkring på reiser. Jeg har nettopp vært på ferie og fått lest masse på stranda!

Plata er hovedsaklig akustisk/elektrisk og ikke elektronisk, så du vil sannsynligvis ikke høre moderne remikser av Linneas låter. Eller?
– Ralph Myerz ville faktisk gjøre en remiks av en låt, og jeg skulle skaffe ham et sånn "remiks-kit" – og da skjønte jeg at det er sånt man må lage mens man mikser ned, og at det er mye mer tungtvint å lage det etterpå. Så det har ikke vært så lett å få til ennå!

– Men det er jo en god ide med remikser, siden du har fine låter og sikkert en crossover-appell med en annen lyddrakt? Og det forlenger jo albumets levetid, hvis du hele tiden er aktuell med nye versjoner eller live-EPer.
– Ja, og jeg kunne vært veldig interessert i å gjøre det, men det kom litt overraskende på oss, og Øystein og Nikolai tenkte vel heller ikke på det under prosessen, siden de ikke er vant til å gjøre remikser av sine ting. Men det er en veldig god plan – kanskje jeg må skaffe meg noen remikser og gi ut en EP?

Til sist – var det bra for Linnea å bli stemt ut av Idol?
– Jeg var faktisk veldig takknemlig på det tidspunktet. Jeg følte meg litt ukomfortabel både med å synge og spille, så det var veldig behagelig å gå ut på det tidspunktet. Jeg hadde fått promotert meg nok, men ikke for mye, og jeg var absolutt ikke klar for å gi ut noe album på det tidspunktet. Det var fint å få være litt i fred etter det.

Og hvem vet, kanskje fremtiden bringer samarbeid med musikerkjæresten Mathias Stubø? Og hvis hun har tenkt til å kalle opp også sitt neste album etter navnet på gaten studioet ligger i (denne gangen altså Lemoyne Street), hadde det vært fett om hun fant seg ett i Oslos beryktede Dops gate.