Kristin Asbjørnsen skinner i natten
Intervju av Per Christian Frankplads for TONO-nytt, mars 2009:
Du kjenner henne kanskje fra Dadafon, Kvitretten, Krøyt eller i samarbeid med Nymark Collective? Kristin Asbjørnsen har vært med i alle disse konstellasjonene, men fokuserer for tiden mest på musikk under sitt eget navn.
Kristin har hatt mye suksess med sine tolkninger av spirituals på albumet "Wayfaring stranger – a spiritual songbook" fra 2006, som har solgt over 45.000 bare i Norge. Hennes filmmusikk til Bent Hamers "Factotum" samme år skadet heller ikke hennes internasjonale renommé, og siden 2006 har Kristin gjort over 200 konserter rundt om i Europa.
Og i løpet av karrieren har hun plukket opp Spellemannpris, Alarmpris, EDVARD-pris og Kanon-pris (beste filmmusikk) for sitt arbeid.
Nylig slapp hun album nummer to under sitt eget navn (og nummer 15 totalt!), "The night shines like the day". Lydbildet ligger nærmest "rytmisk verdensmusikk", men også fans av sofistikert jazz, pop og til og med blues vil kunne verdsette den nye platen.
Vi snakket med Kristin om hvordan hun tenker og jobber som musiker og låtskriver, og
37-åringen har veldig mye på hjertet rundt dette temaet.
– Jeg komponerer mye ved pianoet mitt. Komposisjonsrommet er viktig for meg, det sentrerer meg. Erfaringen av at en musikalsk idé til slutt forløses og faller på plass, skaper fortettede øyeblikk av mestring og glede som igjen gir motivasjon til å holde på.
Jeg improviserer også frem låtidéer ved å synge til ulike groover og andre musikalske rammer jeg gir meg selv. Sangeren og låtskriveren i meg er nært sammenkoblet.
– Tar det av og til lang tid før forløsningen kommer?
– Det kan ta det, ja. Jeg har ofte en langsom komposisjonsprosess, med mange runder, innover- og utover-bevegelser. Noen ganger kommer hovedidéen lett til meg, andre ganger må jeg sirkle en stund rundt materialet før jeg finner kjernen. Jeg synger mye når jeg komponerer. Jeg er glad i de gangene hvor jeg nærmest synger og spiller meg opp, når jeg jobber frem en låt på mantraaktig vis. Det gir meg en sterk opplevelse av god tilstedeværelse.
Det er mange veier inn i sangene. Tekstene er ofte med å gi retning. Hvis jeg tonesetter et ferdig dikt ligger det allerede noen føringer mht struktur og form. Lager jeg alt selv er prosessen en stadig dialog, en slags ”call and response”-bevegelse mellom tekst og musikk. Utarbeidelse av arrangementer og valg av lydbilder er også en viktig del av skapelsesprosessen.
VEST-AFRIKA I NORGE
Kristin er glad i forskjellige måter å gå komposisjonen i møte, og på den siste platen har hun integrert inspirasjon fra Mali, et vest-afrikansk land hun har besøkt mye og har en spesiell interesse for.
– Låtene jeg har skrevet til den siste platen bærer på subtile vis spor av Wassoulou-groover fra Mali, spesielt av artister som Oumou Sangare og Nahawa Doumbia. Men det var samtidig viktig at disse pianobaserte visene ikke skulle bli ballader med vest-afrikansk farge trædd over seg. Det måtte komme innenfra, fra låtene selv.
Hun valgte å ikke lage en "Spiritual songbook vol. 2".
– På sikt lager vi nok en oppfølger av spirituals-materialet. Noe av det mest spennende i arbeidet med disse gamle åndelige sangene har vært å prøve å utvide og skape inkluderende rom. Gjennom musikalske arrangementer og en type tilstedeværelse har jeg ønsket å la sangene skinne som sterke universelle livsuttrykk, også fri fra trosvokternes grep.
Etter spirituals-plata hadde jeg noen tanker om ny musikk jeg ønsket å lage, men så kom det noe annet - som ble til "The night shines like the day".
- Det åpnet seg plutselig en kreativ åre som jeg kjente jeg måtte gå i møte og undersøke hva var. Det var som om sangene krevde meg. Jeg tenker ofte på musikken jeg lager som åretak i livet mitt. Ofte tunge åretak, men som holder meg flytende, i bevegelse. Å komponere, skrive tekster og å synge er for meg alltid som en slags undersøkende bevegelse, en søken etter å ”avskrelle” for å tydeliggjøre en kjerne, samt et ønske om å gjøre den musikalske situasjonen til et uttrykkssted for meg selv.
– Så når inspirasjonen åpnet seg, kom det rennende låter på strak hånd?
– Nei, det fungerer ikke sånn for meg. Det er få sanger som bare kommer flytende til meg. Jeg kjente på en rik kreativ tilgang, men jeg jobber alltid over tid og det er friksjon underveis. Jeg må alltid kjempe litt med det jeg står i. Men det er også det sammensatte som interesserer meg. Ønsket om å uttrykke noe enkelt som favner mye.
HÅP OG MØRKE
Tekstmessig handler de nye sangene om håp og bevegelse, sier Kristin.
– Når tilværelsen faller fra hverandre, og det virker som om alt lukker seg, opplever vi noen ganger et glimt av håp, eller lys i mørket, som skaper konturer av et nytt landskap, en ny retning. Det å lage disse sangene har vært en prosess gradvis forankret i et håp om at noe ødelagt og istykkerrevet kan omdannes til noe vakkert.
– Du ser etter rommet mellom håp og håpløshet?
– Jeg er opptatt av spennet mellom å bære og å briste – når faller vi og når flyter vi? Ofte er det en parallell bevegelse.
Sangene bærer sterke avtrykk av tap og lengsel etter tilhørighet. Jeg liker tanken om at mørket også rommer lyset, tilliten til at noe vakkert kan oppstå, også i vanskelige faser. Jeg har ønsket om å si noe allment om disse erfaringene, jeg liker å kalle disse sangene "bæresanger".
På den nye platen har Kristin for første gang skrevet alle tekstene. Sangene har en personlig inngang, men Kristin er opptatt av det universelle i musikken.
– Alt jeg jobber med som sanger og komponist har selvsagt utspring i egne erfaringer i livet. Selv min estetiske sans bærer jo preg av mitt eget liv. Jeg berøres og gjennom dét kan jeg skape og uttrykke meg, med håp om at det skaper gjenklang hos andre. Jeg håper folk kan komme til sangene mine med ulike sider i seg selv. Det er frigjørende å få oppleve at musikk gir gjenklang i ulike menneskers erfaringer. Hva jeg har erfart er aldri viktig i seg selv, men at det skal kunne få bli transformert til noe som kan gi nye åpninger i andre. Midt i alt hardt arbeid ligger det alltid en lengsel i meg etter hellighet i musikken.
BLANDET LYD
Albumet kunne lett ha blitt en singer/songwriter-plate á la tidlig Tori Amos, men Kristin ville det annerledes. Ikke bare har musikken blitt til i hennes hjem ved Bunnefjorden utenfor Oslo, men hun har også komponert i Mali og under konsertreiser i Europa. Hun har jobbet veldig tett med sin egen "Spirituals"-trio; Jostein Ansnes (vokal/lap steel og også produsent), Olav Torget (gitar/vokal/vest-afrikansk konting) og Knut Aalefjær (perk). Og i tillegg har hun fått med seg Tord Gustavsen på flygel, svenske Svante Henryson på cello og den sør-afrikanske sangeren Sizwe Magwaza.
Med et slikt ensemble har Kristin & co. fått en unik samklang, hvor arrangementene er preget av vestafrikanske gitarrytmer, piano, cello, vokalharmonier og Kristins hypnotiske ru sangstemme og melodier.
– De nye sangene har referanser til mye jeg har gjort før; til lyrisk jazz, gospelhymner, blues og vestafrikanske mantra-aktige motiver. De bærer spor av den samme metodiske tilnærmingen som vi jobbet frem i møte med spirituals-materialet. Det er en stringent groovebasert tilnærming, med fokus på gode melodier og det dansende bevegelige, men denne gangen i en mer stillferdig singer/songwriter-tradisjon.
Mye av utfordringen har vært å få den akkordbaserte musikken til å føles mindre vertikal, en sammensmeltning ved å finne ostinater som kan gå i gjennom akkordene i en slags repeterende horisontal bevegelse.
FRA ENKELT TIL ORGANISK
Kristin forteller at hun hørte hele tiden noe mer i hodet sitt mens hun jobbet frem melodiene.
- Jeg måtte spørre meg selv hvor jeg ønsket å ta sangene denne gangen, hvilke musikalske dialoger jeg ønsket for dem. En sang kan jo kles på så mange måter. Det som ble til ved pianoet var melodiske, enkle viser, samtidig hørte jeg tydelig lyden av noe mer. Både lyden av musikerne jeg ønsket å ha med meg og lyden av en type rik tekstur. Sangene måtte få ha noe sildrende i seg, en transparent strøm. Jeg ønsket et organisk flettverk. En inngangsport til arrangeringen av sangene var å gi musikerne pianodemoene mine fra øvingslokalet, samt 40 låter fra Mali som musikalsk referanse. Jeg formidlet at jeg ønsket å finne et sted mellom disse ulike uttrykkene.
– He he. Da fikk de vel litt sjokk, kanskje?
– Det virket nok ikke så opplagt ved første gjennomlytting.
Men så begynte vi å utforske og det ble en veldig fruktbar, morsom og kreativ ferd. Det var små marginer mellom å oppleve at en sang kunne skinne eller lukke seg, både med hensyn til arrangementer, opptaksversjoner og under miksing. Jeg elsker å jobbe med små nyanser og stor detaljrikdom. "The night shines like the day" er nok tegnet med noe tynnere penselstrøk enn "Wayfaring stranger" både når det gjelder syngemåte, arrangementer og lydbilde.
UNG I SYSTEMET
TONO-medlem har hun vært i mange år, og har siden ung alder skrevet tekst og musikk, enten med andre eller helt alene, som på hennes seneste album. Og i sin tid var hun kanskje TONOs yngste medlem.
– Jeg var bare 16 år da jeg meldte meg inn, etter at jeg sang en selvskrevet låt på NRK Frokost-TV. Det ble urframføring på TV i beste sendetid, og det føltes veldig stort å skrive søknadsskjema med sang, melodi og akkorder. Det var andre musikere som fortalte meg at det var viktig å bli forvaltet av TONO. Det er jo heldigvis litt mer "digitalt" nå enn før, nå kan man jo fylle inn det meste via nettet. Jeg føler meg godt ivaretatt i TONO, jeg har tillit, spesielt nå i disse endringstider med mye ulovlig nedlasting etc.
– Du har jo mottatt noen TONO-stipender over årene også?
– Ja, de er jo aldri veldig store, men de bidrar og er viktig for å muliggjøre tid til låtskrivingen. Jeg bruker lang tid på alt jeg gjør, arbeidet med den nye platen tok to år. Noen komponerer for andre og får betalt for selve komponist-oppdragene, men jeg holder bare på med mine egne ting.
PLATEKJØPENDE PUBLIKUM
Fremover blir det mye turnering for Kristin og hennes ensemble, og hovedsaklig kommer hun til å spille materialet fra den nye platen.
Men på sikt kan det hende at hun blander inn mer materiale fra tidligere i karrieren – hun har jo tross alt 15 plater og mange forskjellige konstellasjoner å ta av. Og hvis platesalg en dag forsvinner kommer nok fortsatt folk for å se henne live.
– Det har vært rørende å få oppleve så god energi rundt denne nye utgivelsen, både gjennom så mye fin respons og mange platekjøpere. Men platesalget generelt har jo gått ned og det er en urolig tid med store omveltninger i musikkbransjen. Viktigheten av å betale for musikk kan aldri gjentas for ofte.
– Til slutt – siden du er så glad i Mali, kunne du tenke deg å bo der?
Veldig mange av yndlingsartistene mine er derfra, jeg blir rett og slett glad av malisk musikk og det er et sted jeg stadig vender tilbake til. Både som påkobling og ”frikobling”. Og jeg har tenkt på å flytte dit for en periode, men det er ikke realistisk ennå.
– Og hvis du kunne velge deg én artist å gjøre duett med?
– Da må jeg si Salif Keita, det ville vært et spennende møte.
|