Hva gjør du nå, Eggum?

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

År 2011 tilhørte på mange måter nasjonalinstitusjonen Jan Eggum, som ikke bare fylte 60 år, men også ga ut 60 nyskrevne låter, fordelt på tre meget forskjellige dobbelt-CDer. Og i 2012 dominerer han TV-skjermen din. Vi tok en lang prat med trubaduren om et liv i musikken, og hvor veien går videre med en musikkbransje i store endringer.

Denne vinteren har du sett mye av Jan Eggum. Ikke bare har han vært en del av de syv artistene som har sunget hverandres låter og intervjuet hverandre på TV2-programmet "Hver Gang Vi Møtes", men han vant også hedersprisen på Spellemannsutdelingen i januar. Og selv om han ikke vant noen albumpriser fremførte han med KORK et potpourri med tre låter fra hver av de tre platene, bundet sammen av "På 'An Igjen", noe han synes var en fin anerkjennelse for det harde arbeidet.

Tidlig i 2011 spurte bergenseren seg selv retorisk hvor mye det norske folk kunne tåle av ham i løpet av et år, og svaret viste seg å være "ganske så mye" – hans tre dobbeltalbum "Kjærlighet & Ærlighet" volum en til tre har til nå solgt ca. 10.000 eksemplarer, og han gjorde en rekke utsolgte konserter i løpet av året (bl.a. med Halvdan Sivertsen), i tillegg til en mengde TV-opptredener. Plateselskapet skrev humoristisk at trilogien var "det endelige beviset på at Eggum skriver sanger fortere enn vi klarer å høre dem."

I det vi kommer på hjemmebesøk på Frogner viser Eggum oss et rom som huser deler av hans enorme arkiv med bilder, klenodier og memorabilia om seg selv (resten er i Bergen). Hans musikerkone Kaia Huuse er ute et ærend, og deres to små barn på 2 og 6 løper rundt, spiller Angry Birds eller ser på tegnefilmer på DVD. Musikerparet har altså ikke lenket dem fast foran flygelet eller gitaren i håp om å skape vidunderbarn, kanskje de regner med at deres felles musikalske gener vil gjøre jobben.

ET STORT PROSJEKT
Først og fremst – hvordan ble 2011 for Eggum? Gikk prosjektet hans så bra som han hadde håpet?
– Det var et bra år. Slitsomt, men bra. Alle fra bussjåfører til politikere gratulerte meg med sekstiårsdagen, så den fikk i hvert fall folk med seg. Og jeg er veldig glad for at vi kom i havn med prosjektet, spesielt avslutningen med to fulle hus i Grieghallen 10. desember ble en varmende og festlig avrunding. Terningkast fire i snitt på tre dobbelt-CDer med 60 nye sanger er jeg veldig fornøyd med, det er ikke alle anmeldere som orker å høre 60 låter flere ganger, bare for å skrive en liten anmeldelse. Og noen klaget jo da også over at det var for mye, hehe.

De tre forskjellige albumene hadde forøvrig ulike konsepter bak seg – vise/pop-platen (volum 1) ble produsert av Arvid Solvang i Viagram, jazz/ensemble-platen (volum 2) hadde Jan Erik Kongshaug i Rainbow ansvaret for, og volum 3 var en liveplate. Men de var ikke delt opp etter tekstinnhold, kun lydmessig. Og med så mange plater under beltet, var det forøvrig ikke merkelig at han ikke hadde brukt tittelen "Kjærlighet og Ærlighet" før?
– Jeg turde vel ikke bruke et så opplagt og sviskete rim, nå tør jeg det meste...

Selv om kanskje flere kunne kjøpt platene, konstaterer Eggum at han i hvert fall (snart) har fått tilbake innspillingskostnadene, og ser på platesalget som et "work in progress". Han lar det sakte rulle og gå, og er fornøyd med at "Kompiser" fra volum 1 var en av de 30 mest spilte låtene på norsk radio i fjor, inkludert all utenlandsk musikk. Og i hvert blant de 10 mest spilte av norsk på norsk.

IDEENE KOMMER
Noen låtskrivere ville, etter å ha "brukt opp" 60 låter på ett år, ha tømt ideskuffen fullstendig og muligens fått panikk/skrivesperre. Ikke så med Eggum, som kontinuerlig kommer på nye melodier og tekstideer, som han gjerne spiller inn med diktafonfunksjonen i sin iPhone, eller til og med godt gammeldags papir.
– Å ja, jeg har alltid nye ideer på gang, men jeg vet ikke om de vil bli brukt til noe i nær fremtid eller om 20 år. Masse ideer er jo ikke ferdige låter ennå, og noen tekster blir kanskje Twitter-meldinger. Jeg begynte å skrive der på bursdagen min 8. desember, og fikk 1500 followers på to-tre dager. 1500! Det er et flott medium, fordi begrensningen på 140 tegn er på en måte det samme måte som å skrive tekster, at man må få sagt mye med få ord. Så jeg er svært aktiv der og skriver nok mer enn de fleste.

Selv om Eggum har opplevd stor suksess over mange år, blir han aldri helt vant til hvor mye folk investerer emosjonelt (og forhåpentligvis finansielt også) i det han har å tilby. Som da det kom 1400 mennesker to kvelder på rad på Rockefeller en gang på 90-tallet.
– Enda jeg har spilt inn plater siden 1975 var det første gangen jeg trakk så mange mennesker i Oslo. Vi satt backstage og så på videokameraet fra inngangen at det kom folk gående inn i over en time. Og da tenkte jeg kanskje at "klart de kommer" eller noe sånt, selv om jeg ikke sa det direkte til noen av musikerne. Men samtidig sa jeg heller ikke at "fy faan, dette er fantastisk". Men nå gjør jeg det, altså. Det var helt utrolig at jeg f.eks. i 2009 kunne fylle Grieghallen tre kvelder på rad og lokke 4.500 mennesker inn for å høre mine låter i en setting de ikke aner hvordan vil låte, spilt sammen med 60-mannsorkester fra Bergen Filharmoniske Orkester i 2009.

Og når nesten hele salen synger med på nesten alle låtene og nesten overdøver bandet, noe som skjedde på Hulens 40-årsjubileum i 2009, blir faktisk låtene som nye for Eggum.
– Ja, det er ikke noe jeg bare sier. Når så mange mennesker synger låta di for deg, hører du noe som du ikke har skjønt eller oppdaget før. Hulen var også det eneste stedet i Norge jeg trakk fulle hus på slutten av 70-tallet, så at så mange kom så mange år etterpå var litt av en hyllest.

De siste par årene har Eggum begynt å signere plater igjen, og tar gjerne på plass ved bordet umiddelbart etter konserten. ("Folk blir jo helt forvirret – 'men han var jo akkurat på scenen!?'") Han erkjenner at det kan være litt slitsomt å gi av seg selv på den måten rett etter konserten, men mener det er verdt det som artist.
– Spesielt når du skjønner hvor mye musikken din kan bety for folk. F.eks. en ektemann som ber deg signere "til Tove" og peker på en sjenert dame som står litt unna, og forteller at Tove har alle platene dine og vært på masse konserter. Eller da jeg møtte en mann som var på min aller første betalte konsert i 1970. Eller som i Kragerø da en kom bort og sa at "nå har du spilt 20 år på rad her, men jeg har dessverre bare fått med meg 19 av dem". Sånt er ganske sterkt! Men så har du de som prøver å bløffe og sier de har alle platene dine, og hvis jeg spør – bare for å være ekkel – hvilke favorittlåter de har, kan de ikke nevne noen, hehe.

VOKSTE I LONDON
Selv kan han huske hvor mye heltene hans betydde for ham i ungdommen, spesielt konsertene han var på i London da han bodde der fra 1972 til 1974.
– Jeg fikk masse musikalsk utbytte av det, helt klart. Jeg så f.eks. The Band, Beach Boys, Carole King... hun spilte så og si hele "Tapestry", det var saker! Og en Joni Mitchell-konsert jeg var på fant jeg faktisk på YouTube her om dagen, helt utrolig.

The Beatles brynte seg på Hamburg, mens Eggum hadde London. Det var nemlig i metropolen at han for alvor ble dyktig til å skrive låter og spille gitar, av ren og skjær nødvendighet. I 1972 overbeviste impresarioen Brian Hudson ham til å flytte over, men vel innkvartert innså pur unge Eggum at han hadde blitt forespeilet luftslott, og at Hudson ikke hadde de musikkontaktene han hadde skrytt av. Så han begynte som så mange andre å spille på puber for å overleve.
– Så jeg måtte lære meg 50 coverlåter av de artistene jeg likte og fikset å spille, og lærte enormt mye av det. Jeg skrev låter hele tiden også, f.eks. "Mor Jeg Vil Tilbake" og "En Natt Forbi". Det var i London jeg lærte å fungere alene på en scene, og det siste året spilte jeg på faste steder og fikk bygget meg opp. Men det var også da jeg så at mange andre ble stuck der med å spille år etter år for noen få kroner på små steder, og det ville ikke jeg. Så jeg dro hjem til Bergen, uten egentlig å ha noen plan. Men så skjønte jeg også at jeg hadde skrevet masse låter i løpet av de to årene.

Fra han begynte å skrive låter som 17-åring ("samme dag som jeg tok i en gitar") var hans store helt alltid Paul McCartney, men også andre ikoner som Joni Mitchell, Paul Simon, Donald Fagen, Yes, The Kinks, Chicago, The Band og James Taylor gjorde sterke inntrykk. Inspirert av alle disse navnene skrev han naturlig nok på engelsk i begynnelsen, men senere utvidet han med en og annen norsk tekst, etterhvert som han også hørte mer på Prøysen, Richard Rodgers og Gershwin. Og etter at han kom tilbake fra England i 1974 har han nesten bare skrevet på norsk.

TEKSTER PÅ ENGELSK
Selv om han da altså har en stor katalog av låter skrevet på engelsk, har han allikevel aldri selv gitt ut disse, kun de som er skrevet på morsmålet. Har han tenkt på å f.eks. bruke sine ganle engelske låter, evnt. oversette noen av sine mest beste/kjente til engelsk – for så å selge dem inn til internasjonale artister?
– Det spørsmålet dukker faktisk opp med jevne mellomrom, som regel med at noen sier at "En Natt Forbi" burde vært lansert på engelsk i utlandet. Og mange av låtene mine kan sikkert også funke på engelsk, men det hadde vært en liten omvei og ganske krevende. Men jeg har ikke slått det fra meg, det er mange som har foreslått det. Noe annet er at Kaia har skrevet en masse tekster på engelsk som jeg har gjort melodier til. Vi har kanskje 25 låter liggende og hadde en nedpå-ballade med i Grand Prix for noen år siden, "Creator". Så det er klart vi kan lansere dette som et internettprosjekt eller plateprosjekt, og/eller selge det som låter til et forlag som leverer låter til store artister.

Et annet aspekt for Eggum er at han allerede har så mange ideer liggende som etter hvert kommer til å bli sanger, så det viktigste er ikke å gå på oppdagerferd i gammelt materiale. Men han er ikke fremmed for å bruke låter på andre arenaer, f.eks. skrev han musikalen "Antons Villfaring" med Erlend Loe.
– Og det ga mersmak. Så hvis det blir tid og mulighet har jeg lyst til at mange av sangene mine skal brukes av andre eller på scenen.

Og selv om norske DJer av og til spiller "Heksedans" på utenlandske klubber, er det helt utenfor Eggums interessefelt å skulle bli en artist som satser på utlandet.
– Å nei, jeg har ikke jo en gang prøvd å gjøre noe i Sverige eller Danmark i løpet av hele karrieren min. Når du hører a-ha fortelle om de første årene sine... Jeg har rett og slett ikke lyst til å bli en artist som skal lanseres internasjonalt, det blir for mye promotering og reising. Men det er jo noen som har klart seg i utlandet, Kaizers er en, og Kari Bremnes spiller vel like mye i Tyskland og resten av Europa nå som hun gjør i Norge. Hun forteller på engelsk om sangene sine, og så synger hun dem på norsk. Det er kult.

SPILLER ALENE I NORGE
Snarere bruker han tid på å spille rundt i Norge, hvor han stort sett reiser alene og gjør kanskje 100 solokonserter i året, i tillegg til diverse eventjobber. Han har gjort livet relativt enkelt for seg selv ved å ofte bruke den samme gitaren til alle jobbene og de samme lydfolkene i hver by, som vet akkurat hva slags lyd de skal sette. Og på eventjobbene trenger han ikke lydsjekk og knapt lydmann, kun en mikrofon og en PA å plugge gitaren i. En sånn jobb varer kanskje i 20-40 minutter, og han kan komme med et fly noen timer før han går på.

Store band vil på mindre spillesteder ofte slite med logistikken og økonomien, mens Eggum har levd av å være solo visesanger siden 1972, og er vant til å tenke logistikk.
– Og det å spille alene er veldig anvendelig og lønnsomt i grisgrendte strøk. I f.eks. Kragerø har jeg et favorittsted som heter Amadeus, som egentlig tar 70 mennesker, men vi presser inn 90. Så spiller jeg tre kvelder på rad, og det er nesten alltid fullt hus, tre fulle konserter på en bitteliten scene uten plass til PA eller noe. Så siden jeg ikke trenger noe band får jeg alle inntektene, og jeg selger CDer etter konserten også. Det har jeg sagt i alle år, visesanger er det man skal være, hehe.

– Din metode har fungert godt for deg. Er det noe annet du synes er viktig å formidle til dagens unge musikere?
– Det er vel ingen jeg føler jeg kunne gitt noen råd, men jeg tror mange som synger på engelsk kunne gjort utmerkede ting på norsk, det hører man når de tar en norsk låt av og til. Jeg vet ikke om det gir mer suksess, men det er mer anvendelig i en norsk verden. Men for all del, musikken til veldig mange nye norske artister er helt i toppklasse, mange av dem er jo mer enn 35 år yngre enn meg. Og jeg tror de unge i dag har hatt mye mer å bli inspirert av og har kunnet velge mye friere når det gjelder sjanger, så de slipper å begynne med en dårlig singelplate, for å si det sånn. Samtidig som det kanskje krever mer å være unik og enestående i dag, med så mange artister om beinet.

NÅR CD FORSVINNER
2011 ble av flere i bransjen erklært som det siste året det gikk an å selge CDer i noe særlig volum. Vår mann er relativt enig.
– Geir Luedy som produserte min "President" sa det samme. Han satt det jo på spissen for å få oppmerksomhet, men det er jo litt derfor jeg ga ut 60 låter og tre CDer, for det var kun i fjor. Nå er det jo liksom slutt, hehe. Så det var litt kult å gå ut med et smell og slippe tre fulle dobbelt-CDer, ikke sjele til hvordan man vanligvis gir ut plater.

På 80-tallet slet Eggum i perioder både kunstnerisk og økonomisk, men det tok seg kraftig opp på 90-tallet, og han solgte ca. 150.000 plater totalt i løpet av tiåret. Nå er hans nåværende salg kanskje 1/3 eller 1/4 av dette. Solojobbene hans landet rundt holder til salt på maten og mye mer enn det, men allikevel – hvordan skal det gå med artister som ham, som tidligere tjente gode penger på salg av plater?
– Vel, jeg har for det meste tjent mest på å spille live, også i "gullalderen" for platesalg. Og jeg selger uansett veldig bra med CDer etter livejobbene, gjerne 40-50 stk etter en konsert med 2-300 mennesker. Så det blir min platebutikk, og vil nok for oss som trekker mange til konserter i Norge være viktigere enn de egentlige butikkene fremover. Og jeg vil nok også gjøre fremstøt digitalt, f.eks. ligger jeg på WIMP med egne anbefalinger av 15 av fjorårets seksti nye låter, jeg har en bok ute på Norsk Noteservice med alle seksti sangene med besifring, og selvsagt finnes jo alle platene mine til salgs både på CD eller nett.

– Har du tenkt på å slippe "Deluxe"-utgaver med bonusmateriale på CD og/eller vinyl av noen av nøkkelplatene dine, slik bl.a. deLillos har gjort?
– Det kan godt hende på sikt. Jeg ble smigret når førsteplaten min fra 75 ble med i kåringen av Norges 100 beste i Morgenbladet. Sånt er inspirerende som artist.

Arkivet til Eggum vil også hjelpe til å holde ham unna gjeldsfengselet, all den tid han har gitt ut over 360 låter, og nyter mye radiospilling og påfølgende TONO-inntekter.
– Nå har det jo blitt færre graderinger, fra 11 til tre, tror jeg? Men sist jeg sjekket for 10-15 år siden var det 15 kroner minuttet på å bli spilt én gang på radio. Så selv om selvsagt ikke alle låtene mine blir spilt hele tiden er det kanskje 100 av dem som blir spilt av og til, og det blir ganske mange kroner av det til slutt. Det er på en måte en slags TONO-pensjon, en trygghet der.

HVORDAN SKRIVE LÅTER
Det er ikke mange låtskrivere i Norge – og for den saks skyld i verden – som har gitt ut så mange låter. En slik produktivitet innebærer selvsagt at Eggum kontinuerlig får ideer til melodier eller tekster (og sørger for å få tatt dem opp eller skrevet dem opp), men også at han også vet hvordan han skal få skrevet ferdige låter ut av råideene. Og det er det sistnevnte elementet som pleier å skille klinten fra hveten når det kommer til musikkmaking.

Eggums arbeidsmetode er at han før hvert album setter seg ned og kombinerer disse ideene, parrer melodier med tekstideer og så jobber med å få dem ferdig. Ofte kommer han ikke videre eller det blir ikke bra nok, og da lar han heller ideen ligge til en annen gang. F.eks. forteller han at en av låtene hans ble til først på 80-tallet, med melodiriffet og fire akkorder. Men først mange år senere kom han på å koble riffet til et vers han hadde skrevet. Og etter en stund igjen skjønte han riffet måtte hete "På 'An Igjen" (fra "Dingli Bang" i 1997).

Så i hans bibliotek ligger det altså mange forskjellige melodier og tekster fra 70-, 80-, 90– og 00-tallet, som alle er veldig forskjellige både musikalsk og tekstmessig. Det betyr at hver plate får en helt annen variasjon enn låtskrivere som gjør f.eks. 12 låter i løpet av én høst.
– Da kan både tekst og melodi bli veldig monotont og ligne på hverandre alt for mye. Akkurat det opplevde jeg veldig mye da jeg "brukte opp" nesten alle låtene mine på slutten av 70-tallet.

Slik har alle Eggums plater låter fra forskjellige epoker, men låtene er nye fordi tekstene er enten helt nye eller skrevet om.
– Og melodien er beholdt, men justert opp til f.eks. 2011. Jeg setter meg nesten aldri ned for å skrive både musikk og tekst. Og hvis det er en låt jeg har prioritert, så har jeg jo tenkt på det lenge, så jeg kan melodien utenat. På den måten er disse 60 låtene er skrevet i 40 år, helt siden jeg begynte å skrive låter samme dagen som jeg fikk gitar som 17-åring.

– Tenker du av og til på hva som fungerte bra i en låt og bruker bevisst/ubevisst samme strukturen/trikset igjen?
– Nei, men jeg har etterhvert fått et prinsipp som handler om å fokusere på god melodi, avansert akkord-bruk, logiske bassoverganger og det at vanskelig musikk kan høre lett ut. Det er idealet.

Mye av skrivingen skjer på forskjellige hotellrom, og Eggum har også oppdaget at han liker å skrive på mer eksotiske steder som f.eks. Venezia.
– Det er fantastisk sted for å skrive både tekster og musikk. Jeg oppdaget det seint, men godt, og nå kan jeg gå rett på en kafe ved en kanal og begynne å skrive, eller gå på hotellet og lage musikk.

OPPDELTE KARRIERER
Artister som Eggum har langstrakte karrierer, og han synes det bare er naturlig at fansen fokuserer på forskjellige epoker og kanskje ikke er så interessert i de andre.
– Jeg tror kanskje en av grunnene til at artister skriver dårligere, mer uinspirerte eller annerledes låter er at de kan bli skuffet over bransjen. F.eks. Gilbert O'Sullivan gjorde mye bedre plater på begynnelsen av 70-tallet enn senere. Jeg har også fans som er skuffet over at jeg har forandret meg, og jeg tror det er fordi du møter en artist som treffer deg så bra i en viktig periode av livet ditt. Jeg trodde kanskje jeg var unntaket fra den regelen, at jeg hele tiden fornyer meg og liker nye artister like godt som gamle – men så viser det seg at nesten all musikken jeg liker best er fra da jeg var 15 til noen og tjue. Haha! Så det måtte jeg krype til korset og innrømme.

Han vet ikke ennå hvilken epoke av karrieren hans de yngste barna vil like best, men registrerer stolt at begge er ganske så musikalske og synger "gullende reint". Og som Arve Tellefsen må han hele tiden svare på om det var rart å bli småbarnsfar (igjen) som 55-åring.
– Jeg er nok litt på siden i forhold til mor, det må jeg innrømme. Det er både moro og slitsomt, samtidig som de to minste er mitt blikk inn til nytt liv. Men min første datter Frida er 31 år og har blitt filmarbeider. Hun har bl.a. regissert en musikkvideo for meg i fjor, og klippet "Nokas" og "Into The White", den siste Petter Næss-filmen. Hun var enebarn, men hadde mange venner rundt oss i Bergen. Så jeg er veldig stolt av at det har gått så bra med henne.

– Som observatør av den norske folkesjelen over lang tid, synes du den har forandret seg mye siden du var ung?
– Tja... det har blitt bedre på at man kan har større valgfrihet i forhold til hva man vil mene, si, gjøre og spille. Men det er en rebell inne i meg som tenker at det har blitt verre i forhold til at man ikke stiller de store spørsmålene, som f.eks. om vi vil være en koloni av USA, som det av og til kan virke som vi er.

– Og helt til slutt – hva er det rareste du har gjort i løpet av karrieren?
– Jeg reklamerte faktisk for kylling en gang. Det ble helt ok, det. Sangene overlevde. Jeg også.

Og som svar på spørsmålet i overskriften? Det som skjer nå er at Eggum fortsetter å skrive låter, fortsetter å spille live, fortsetter å være småbarnsfar, og etter at trilogien har fått satt seg fortsetter han nok å gi ut plater også. Og nytt av året er at han har et uttalt mål om fokusere mer på å skrive tekst og musikk for andre også. Det skal mer til enn CDens død for å ta knekken på denne dinosauren.

-*-*-*-*-

Spalte: Eggums musikere.

På "Kjærlighet & Ærlighet"-trilogien brukte Eggum musikere som har betydd mye for ham i løpet av karrieren. Her er en del av dem, listet på hvert volum:

1) Frank Hammersland: kor, Jojje Wadenius: akk-gitar/el-gitar, Pitsj: kor, Helge Sunde: brass, David Wallumrød: Rhodes/flygel

2) Knut Reiersrud: diverse gitarer, Nils Petter Molvær: trompet, Bendik Hofseth: saxofoner, Bugge Wesseltoft: Flygel/orgel/elpiano, Paolo Vinaccia: trommer/perkusjon, Bjørn Kjellemyr: bass, Audun Erlien: bass, Helge Sunde: diverse arrangementer.

3) Bergen Filharmoniske Orkester, Jojje Wadenius: gitar, Stein Inge Brekhus: trommer, Bendik Hofseth: saxofoner, Magne Tormodsæter: bass, Mats Grønner: gitar, Kåre Sandvik: keyboards, Anders Bitustøyl: bass

-*-*-*-*-*-*-

Spalte: Albumdiskografi (unntatt samleplater)

"Kjærlighet & Ærlighet 3" (2011)

"Kjærlighet & Ærlighet 2" (2011)

"Kjærlighet & Ærlighet 1" (2011)

"Hjerteknuser" (2007)

"Alle Gjør Det" (Blåtur m/Jan Eggum) (2004)

"President" (2002)

"Deilig" (1999)

"Dingli Bang" (1997)

"Nesten Ikke Tilstede" (1993)

"Underveis" (1991)

"E.G.G.U.M." (1985)

"Alarmen går" (1982)

"En Sang Fra Vest" (1979)

"En Natt Forbi" (1979)

"Heksedans" (1977)

"Trubadur" (1976)

"Jan Eggum" (1975)