Gluecifer:
Punk med stoppeklokke

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2004:

I del 2 av vår intervjuserie med "hardtarbeidende rockeband som har holdt på i en årrekke før de signer med majorlabelen Sony", har vi i herværende kulørte magasin denne gangen kommet frem til den lystige kvintetten Gluecifer. Del én (for et år siden) var med Motorpsycho, og som sine trønderfettere har Gluecifer gitt ut forskjellige singler og album på forskjellige små og store plateselskaper og holdt på i nær et tiår. Akkurat som Snah & co har også bandmedlemmene artige tilnavn som Biff Malibu og Captain Poon. Og som sine undergrunns karskbrødre, har også Gluecifer turnert store deler av karrieren utenfor Norge.

Det var med deres forrige album "Basement apes" at de fem virkelig fikk eksponert gladpunk og røff rock for platekjøpende unge mennesker, med radiohits som "Easy living" og opptredener på fjortisprogrammer på NRK og TV2. Samtidig var ikke plata noen sellout-manøver, bare et stykke feit rawk som også appelerte til andre enn trofaste etablerte fans. Nå er Gluecifer tilbake igjen med "Automatic thrill", rett og slett mer av det samme, og igjen produsert av Kåre Vestrheim og mikset av Ulf Holand, samme teamet som også gjorde det forrige albumet. Disse to er definitivt ikke kjent for å jobbe med hard rock, så noen fikk seg vel en overraskelse da de så navnene på "Basement apes"-omslaget. Og et like så stort sjokk da de hørte plata.

5+1=7?
"Automatic thrill" er spilt inn i studioet Propeller Music Division rett over Grünerløkka i Oslo, hvor vi en slapsete januardag møtte gitarist Arne "Captain Poon" Skagen, trommis Danny Young og gitarist Rolf Yngve "Raldo Useless" Uggen. Og selv om vokalist Frithjof "Biff Malibu" Jacobsen og bassist Stig "Stu Manx" Amundsen ikke er tilstede, er det fortsatt :sterke meninger i rommet. Oppført på skiva som produsent er altså Vestrheim, en fyr som i tillegg til å ha jobbet med jazz (Silje Nergaard), pop (Erik Faber, Anne Grethe Preuss, Jan Eggum) og rock (Amundsen, Furia, Elvin Friendly) også spiller tangenter i progjazz-trioen Kiruna - og har permisjon fra fast stilling som universitetslektor i klaver på Norges Musikkhøgskole i Oslo.
- A: Da vi ble hooka opp med Kåre var vi ganske skeptiske før vi skjønte hva han var god for, og at han fyren her har et øre for musikk som er helt fantastisk. Så om han jobber med jazz eller rock har han definitivt noe å tilføre uansett, fordi han er så jævlig musikalsk.
- Rolf Yngve (R): Også kom han jo med helt subjektive oppfatninger av hva vi var musikalsk også. Vi slapp hele det "action rock"-stempelet.

- Folk har kanskje en oppfatning om at det er dere best til?
- A: Vi lar oss ikke prege så jævlig av det, vi kjører på med det vi vet vi er flinke til.
- R: For vi er bedre til å kjenne vår egen styrke nå enn det vi var tidligere, tror jeg. Flinkere når vi skriver låter til å skjønne hva vi er i stand til å gjøre på en overbevisende måte.

- Hvis man skal si litt om produksjonen, hvordan er det å jobbe nå i forhold til før?
- R: Det er jo mye morsommere, først og fremst. Mer plass til eksperimentering og større muligheter for å gjøre låtene mer interessante og få et bredere uttrykk...
- A: ...innenfor en kort tidsramme!
- Kåre (K): Jeg kom inn på den forrige plata, egentlig som tekniker, men så ble det mer produsentansvar etterhvert. Da var gutta veldig keen på å eksperimentere med forskjellige ting, og der er det jo veldig mye forskjellig. Så vi prøvde å ta essensen av det vi syntes var mest vellykket fra den plata og ta det videre i enda mer kompromissløs retning, uten at man mistet detaljer. Vi var vel enige om at det var den mørke siden som skulle dyrkes.
- Danny (D): Mørk, mørk, brun!
- A: Uten at det blir dystert...men at ting innimellom er litt kaldt og hardt, det kan være ganske effektfullt. Vi hørte på materialet i sommerferien etter at vi hadde spilt inn basic'en på kanskje 16-17 låter og var litt frustrerte, for det låt kanskje ikke som om vi hadde truffet spikeren på huet, eller at ting bare hørtes litt kleint ut. Så for vår del falt mange brikker på plass da vi møttes etter sommerferien og snakka med Kåre, for det virka som han hadde gjort seg opp en klar formening om hva vi burde fokusere på. Så da kjørte vi på 100% med låtene vi hadde tro på og hvor det var en nerve, og bare dreit i resten.

- Dere drepte noen darlings?
- A: Ja, på noen ting. Og da var det mye morsommere å fortsette og jobbe også, siden vi skjønte at det lå en plate her, vi måtte bare finne ut hva vi skulle konsentrere oss om.
- K: På den forrige skiva gjorde vi ferdig 17 låter og valgte etterpå hva som skulle på skiva. Men det er nok smartere å velge ut låtene som skal på skiva først, og så gå hele veien.
- A: Så var vel du litt sikrere på deg sjæl denne gangen, Kåre, og hva du kunne si og ikke kunne si. Synes du noe var dritt så kunne du si i fra, i stedet for å liste deg rundt og hinte om at noe kanskje ikke funka så veldig bra.
- K: Ja, nå var jeg involvert fra dag 1.
- Så du er nede for den neste skiva også?
- K: Det veit jeg ikke noe om. Hehe.
- A: Det får vi se...hvis denne skiva går jævlig bra bruker vi Kåre en gang til, hvis ikke får vi tenke nytt.

TILLSAMMANS
Selv om Danny deretter spøkefullt foreslår Brian Eno eller Daniel Lanois, tyder de første ekstatiske anmeldelsene av plata på at Kåre og Propeller kan regne med nok en produsentøkt. Det synes å være konsensus om at bandet har fått til målsetningen om rendyrke de mest vellykkede og mørke elementene fra "Basement apes", og i månedene fremover vil bandet turnére i Norge og utlandet. På spørsmål om hvordan låtene blir til, mener bandet at de har blitt mer og mer demokratiske med årene. Mens det før ofte var Arne og Frithjof som kom med en nesten ferdig grunnidé, har prosessen forandret seg litt over årene.
- A: I stedet for at man sitter hjemme hver for seg og prøver å lage en låt fra A til Å utifra et riff, så kommer man heller sammen, Rolf og Biff og jeg. Så prøver vi å få satt en stemning og finne ut hva slags låt man skal gjøre ut av den idéen. Og når vi har fått et eller annet clue om det tar vi det med på øving og spiller det sammen med trommisen og bassisten vår. Og så tilfører de ting som de synes styrker låta, deretter bruker vi tid på å pelle og plukke. Vi prøver å få alle hodene til å dra i samma retning. Og ofte kan det være en jævla nedtur å ta med noe på øving som du synes var jævlig fett da du satt hjemme med det i kåken, og så blir det radbrekt av det faktum at det var kanskje ikke så jævlig bra for oss allikevel. Så da gjør man om på det eller så bare kaster man det.
- R: Vi prøver i hvert fall å gjøre det sånn at folk skal få slippe å spille en låt de synes er helt jævlig.
- A: Og det hører man veldig godt på spillinga også.
- D: Og de aller verste tingene som ikke funker, de sender vi da til Manowar, så de kan bruke det, hehe.

- Så dere er ikke som mange andre band hvor det er én person som skriver de fleste låtene?
- A: Sånn var det før, men da ble bandet mye dårligere også. På de første platene har vel jeg lagd 90% av gitarriffa, og Biff og jeg som starta bandet ble vel litt innkjørt i et slags mønster.

- Hvordan da?
- A: Nei, at jeg kom med noe gitarriff og noe som kanskje var nesten ferdig, og så la alle til noe på det, også ble det en låt. Mens nå på de to siste platene har det blitt mye morsommere å skrive låter, når man er mye mer sammen fra bånn av og oppover. Og da er det også mye lettere å være kritiske mot hverandre og pushe hverandre til å jobbe og tenke så bra som mulig hele tiden.
- R: Også er det lettere å få andre ut av sånne signaturhakk.

- Det er kanskje dét viktigste?
- A: Ja, jeg tror det er ødeleggende for mange rockeband i dag, at de setter seg fast i et mønster hvor de gjør ting på samme måte som førsteskiva, selv på den fjerde eller femte plata. Kanskje bandet har tatt en litt annen retning, men det er fortsatt samma fyren som skriver låtene, og du hører veldig godt at det er det samma hodet som står bak hver eneste idé. Og det kan bli litt kjedelig etterhvert, det er ikke så mange som fikser å være geniale på hver eneste skive.

Gluecifer er jo veldig kjent for riffene sine - "tidlig enere", som Rolf Yngve sier. Men bandet jobber ikke mye med å rendyrke riffene og flikke på dem.
- A: Stort sett er det en basic idé der fra før av, så det er veldig sjelden at vi jammer oss frem til en låt, det har aldri vært vår måte å gjøre det på.
- D: Ofte kommer det et riff som er jævlig fett, men det er kanskje litt for busy under vokalen. Da gjør man en forenkla utgave, og så kan man kjøre det riffet mer busy litt seinere når det ikke er vokal.

- Jeg fikk følelsen av at denne skiva er raskere enn de forrige?
- R: Nei, faktisk ikke. Det er mer luft. Også er låtene litt kortere.

- Hardt inn og hardt ut? Ikke for lange låter?
- A: Det hender ofte at vi rett og slett står med stoppeklokke, for at vi skal klokke inn på riktig tid. For man skal være jævla nøye når man spiller sånn som vi gjør, som jo er en ganske begrensa form for musikk. Det er liksom ikke...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.