Nogo attåt fra Farmers Market

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

Hvis du kjenner noen som på prinsipielt grunnlag ikke liker folkemusikk, spill av Farmers Markets nyeste plate "Slav To The Rhythm" for dem og se om pipa endrer tone. Her finnes nemlig langt mer enn tradisjonelle norske folketoner.

Det femte albumet til Farmers Market er mer kompleks og sammensatt enn noensinne, og er – for å sitere en anmelder – "en hemningsløs og melodisk overskuddsorgie med nikk til både progrock, sigøynertradisjoner, orkestermusikk, country og filmmusikk fra 70-tallet."

Femmannstruppen er ledet an av eidsvollingen og multiinstrumentalisten Stian Carstensen (42), som har holdt på med jazz og folkemusikk i en rekke forskjellige konstellasjoner. Allerede som 12-åring debuterte han på "Halvsju" og studerte senere gitar ved Jazzlinja ved NTNU, hvor han også etablerte Farmers Market, da en kvartett. Han har i alle år vært opptatt av balkanske toner og spesielt bulgarsk polyfoni, og dette har blomstret i full monn i alle prosjektene han har vært med på.

Farmers Markets debut "Speed/Balkan/Boogie" var et liveopptak gitt ut i 1995, og i 2008 vant de Spellemannsprisen i åpen klasse for sitt fjerde studioalbum "Surfin' USSR".

MER ER MER
På årets oppfølger har både utstyrsparken, lydbildet og besetningen blitt enda mer utvidet, og vi tok en prat med Stian om Farmers Market anno 2012.
– Det er flere progrockelementer til stede – orgel, moog, gitarer, fløyter, etc. Mer struktur også, både arrangementsmessig og i orkestreringa. Vi har forska endel på forskjellige former på plata, mange av låtene er som en trip hvor man ikke kommer tilbake til ett tema, men er på en vedvarende tur i assosiasjonens rike.

– Er tittelen "Slav To The Rhythm" konseptuelt inspirert av Trevor Horns produksjon av Grace Jones-skiva ved nesten samme navn?
– Jepp, jeg er stor fan av Horn. Han produserte også to Yes-album på 80-tallet som har vært til stor inspirasjon for meg, både da og nå under arbeidet med plata. Låta "Shiny Happy Gizmos" er veldig Yes-inspirert. Jeg har alltid digga det klare og ryddige gitarspillet til Trevor Rabin, så den låta er en liten hyllest i så måte!

MANGE INSTRUMENTER
Som vanlig på en Farmers Market-plate er det et utall gjestemusikere med, og denne gangen kan man finne bl.a. Jai Shankar på tablas, Sidsel Walstad på harpe, Filip Simeonov på klarinett (som nesten er blitt fast medlem av bandet) og ikke minst den bulgarske kvartetten Ladena, som består av solister fra det legendariske koret Le Mystère Des Voix Bulgares.

I tillegg kan man høre gitar, horn, fiolin, cello, synthesizer, orgel, bulgarsk gadulka, chordofon (et strengeinstrument med tre hovedstrenger og 11 resonnansstrenger), og mye pedal steel og barytongitar.

Låtene blir som regel til ved at Stian kombinerer egne ideer med mye låning/stjeling av tradisjonelle komposisjoner, gjerne fra balkanområdet. Og innspillingen har foregått over en viss periode både i Ocean Sound på Giske og hjemme hos vår mann, pluss diverse studioer i Bulgaria og Romania. Idealet har ikke vært ren og pen ECM 24/96-lyd, men heller mer 70-talls, litt skitnere og mer livepreg.

NORSK ELLER BALKANSK
Noe man kan lure på når skandinaver driver med balkanskinspirert musikk, og for å sette det litt humoristisk og på spissen – hvor autentisk kan det egentlig bli når man er norsk? Eller har det ikke noe å gjøre med hvor man er vokst opp?
– Hm. Jeg har vokst opp med far og farfar som alltid har vært svake for sigøynermusikk, og østeuropeiske klanger generelt. Og min famile har faktisk østeuropeiske røtter, så for mitt vedkommende er det et visst genetisk preg over balkanfetisjen, hehe. Men man kan jo aldri bli bulgarer om man ikke er født og oppvokst der, og det er heller ikke poenget. Personlig blir jeg mer berørt av folkemusikken fra Øst-Europa enn den norske, og slik har det alltid vært.

– Du har jo jobbet en del med Elias Akselsen, men han er vel også av taterslekt?
– Ja, han er på den måten et hederlig unntak, og hans musisering er mer i slekt med det østlige, siden taterne reiste fra India for over 1000 år siden. Jeg tror ikke musikksmak har ikke så mye med hvor man har vokst opp å gjøre, hvis man da ikke er fra tjukkeste Setesdal og kun har spilt i spellemannslag. Bare tenk på hvor amerikaniserte vi er i Norge uten å tenke over det! Det hadde vært interessant å se den alternative musikalske virkeligheten dersom sovjetsamveldet hadde kulturimperialisert oss på samme måte som amerikanerne. Østkanten balalaikaklubb med glisne hestehaler, kosakkluer og skinnvest, liksom.

SELVLÆRT
Som en av landets mest kjente multiinstrumentalister kan man lure på hvordan Stian har lært seg å beherske alle disse? Noe av svaret er at han har vært mye rundt i Europa og jobbet med musikere, bl.a. har han besøkt Bulgaria årlig i over 20 år.
– Jeg begynte med trekkspill i niårsalderen, så det er det jeg føler meg mest hjemme på. Ellers studerte jeg jo jazzgitar, men etter 1995 ble jeg interessert i andre instrumenter også, som f.eks banjo og kavali, og lærte meg å spille dem ved å oppsøke det geografiske arnestedet for hvert enkelt instrument. F.eks. dro jeg til Kentucky i 99 for å lære banjo av David Talbot, som nå spiller med bl.a. Dolly Parton. Og like etter dro jeg til Bulgaria for å lære kaval av gamle mestere fra Philip Koutev-ensemblet og av diverse sigøynermusikere. Pedal steel har jeg lært meg på egen hånd, men det var en hard nøtt å knekke, og det vanskeligste instrumentet jeg har prøvd meg på. Ellers har jeg lært meg sekkepipe, mandolin, samt litt fiolin på egenhånd.

– Er det noen drømmesamarbeid du kunne tenke deg å gjøre? Dere har jo allerede spilt med bl.a. Michael Brecker.
– Jeg spiller i grunn med mine favorittmusikere, så det er ikke no' brennende ønske om å spille med noen spesielle. Men jeg kommer til å samarbeide mer med Mike Patton i framtida, det er lystbetont! Han er en knakandes trivelig kar og en framifrå sanger/improvisatør. Og hvis vi først snakker om drømmeprosjekter håper jeg veldig å få samarbeide med KORK igjen, de er fantastisk bra!

– Men filmmusikk har dere ikke gjort ennå?
– Nope.

– Når dere blir booket til jazzfestivaler, føler du at dere er litt malplassert, eller glir dere inn under det utvidede jazzbegrepet?
– Tja, det finnes vel band som er mer malplassert enn oss på jazzfestivaler, vi spiller jo rytmisk improvisatorisk musikk. Så jazzfestival er helt inne det, men det er jo ikke sikkert at jazzpublikummet syntes. Hehe.

EN DANS PÅ ROSER?
Med diverse støtteordninger rettet mot kulturlivet, er norske musikere mer skjermet mot kjipe fenomener som finanskriser og andre ting som andre land føler mye mer på kroppen. Det betyr selvsagt ikke at alle norske musikanter lever livets glade dager og kan chille på stranda dagen lang, særlig ikke i smalkulturmarkedet som Farmers tross alt befinner seg.
– Nei, for oss har det hele tiden vært livespillingen som har vært levebrødet. Og nå for tiden har jo ting snudd, nå er plata mer et slags visittkort eller et bevis på at du fortsatt lever. Da jeg vokste opp hadde folk et annet forhold til musikk, da kjøpte man LPer du satt på og måtte snu selv. Men det som er bra med Internett er jo at nå kan folk i Uganda og Malaysia sjekke ut skiva di, det er en mye større variasjon i musikktilgjengeligheten. Jeg husker faktisk at jeg fikk høre at "den plata finnes ikke" i platebutikker, og det var noe de hadde fått beskjed å si til kundene, for å slippe å ta inn små kvanta av titler, en slags sensur.

– Men jeg regner med Spotify og Wimp ikke har gjort dere rike ennå?
– Nei, det økonomiske aspektet med streaming er en vits, foreløpig.

– Hva synes du om at Platekompaniet solgte den nye skiva i en periode for 33 kroner på MP3-format?
– Hva? Det var jeg faktisk ikke klar over. Tja. Det gjør i hvert fall ikke situasjonen bedre for oss som holder på med musikk som ikke er pop.

– Dere har nå holdt på i over 20 år, hvordan klarer dere å fornye dere musikalsk?
– Vel, det tar lang tid å dykke ned i et sånt rytmisk univers som vi driver med. Og nå føler jeg at vi etter å ha pirka i skorpa noen år begynner å få høl på snerken!