CINEMATIC ORCHESTRA

Intervju av Per Christian Frankplads for Mute, 2002:

September 1999. Engelske Ninja Tune slipper Cinematic Orchestras debutalbum "Motion". Blandingen av jazzsamples, liveinstrumentering, intrikate melodier og eklektisk programmering blir godt mottatt, men det er ikke før senere og en del remikser at folk går tilbake til skiva og virkelig lytter til de syv sporene. Nå, nesten tre år og en remiksplate senere er Jason Swinscoe klar med album nummer to, "Everyday".

På et hotellrom i Paris sitter vår mann og er på promoturné for sin nye plate. Dagen etter skal han til Brüssel, hvor han blant annet skal være DJ etter Jaga Jazzists konsert. To ting han ble spurt om, men aldri fikk gjort for ti-manns bandet: a) å produsere "A livingroom hush" og b) å DJ'e etter konserten deres på Cosmopolite i Oslo forrige sommer. Siden begge deler gikk i vasken er han glad for DJ-sjansen denne gangen.

Cinematic Orchestras nye album "Everyday" er om mulig enda mer organisk enn "Motion" fra 1999. Jason har trukket sitt femmanns-band mer inn i selve låtskrivings- og arrangeringsprosessen, men er fortsatt udiskutabelt i kreativ kontroll, selv om han har med seg Patrick Carpenter (PC fra DJ Food) på elektronikk og vinyl, en jazztrio på bass, tangenter og trommer, pluss en saksofonist. Tilsammen har de gjennom livejobber, jamming og nådeløs om-arrangering kommet frem til materiale som så igjen har blitt flyttet på, gjort om og remikset av Jason i studio.

Allikevel er det ikke mer enn syv spor på denne plata, akkurat som den første. Føler han at det legger større press på de enkelte låtene?
- Ja, det tror jeg. "Less is more", på en måte. Jeg skrev mange flere spor, og de som kom med er de som vi følte trengtes for å få til en bra rekkefølge. Og det er jo fortsatt over en time med musikk der, som er en slags grense for hva jeg selv som lytter klarer å takle på et album. Generelt er låtene ganske lange, og faktisk kortet vi også ned de fleste sporene i slutten av prosessen. Så arbeidet bak hver enkelt låt gjør på en måte at skiva ikke trenger flere spor.

Interessant nok fikk plateselskapet det Jason mente var et ferdig album nummer to allerede i april i fjor. Det hadde svært mye med at at kjæresten hans nedkom den måneden, og han ville ha alt ferdig til da. Men Ninja Tune sa at "this is not a record" og sendte Jason tilbake i studio.
- Jeg var litt sjokkert, for å være ærlig. Men jeg innså at jeg kunne drive meg selv litt hardere, og at låtene kunne bli litt bedre. Så jeg tok meg først "pappapermisjon" i seks måneder med datteren min, Mia, og deretter begynte kom jeg tilbake til plata, skrev noen flere spor og pustet mer liv inn i låtene som allerede var skrevet.

Jason hadde i 1999 ingen forventninger til hvordan "Motion" ville bli mottatt, men innser at det er mer press nå foran andreskiva, og sier han var fokusert på å gjøre dette albumet mer utviklet enn det forrige.
- Det morsomme er at jazzkritikere på en måte ikke vil vedkjenne "denne Cinematic Orchestra-greia", selv om røttene våre er i jazz. Men egentlig bryr jeg meg ikke, antar jeg. Det jeg er mest opptatt av er at plata når ut til så mange musikkinteresserte som mulig, så de kan bestemme selv om de liker den eller ikke.

- Du studerte Fine Art på Cardiff College, opplever du at du har bruk for den utdannelsen nå som du lever fulltid av musikk?
- Lærerne våre sa hele tiden "ikke tenk på det, bare gjør det", som var et slags motto der. Noe av hovedpoenget var å først bygge opp en samling arbeider med kreativ visuell kunst de første årene, og senere dekonstruere dem, altså å se hva vi hadde gjort, hva vi faktisk prøvde å oppnå og hva som hadde influert oss. Så på dagene hadde jeg visuell kunst på skolen, og på kveldene drev jeg med lyd og bandet jeg hadde da. Og etter de tre årene visste jeg at det var musikk jeg ble mest inspirert av og egentlig ville holde på med.

Denne sommeren drar Cinematic Orchestra på en haug av festivaljobber, blant annet Sonar i Barcelona, Big Chill i England - og Mount Fuji i Japan, hvor bandet får hengt ut en uke. Alle konsertene blir tatt opp, og det er mulig en av dem vil bli gitt ut som liveplate senere i år. Og i mellomtiden fyller Jason Swinscoe tiden sin med å være far, remikse, skrive nye låter, DJ'e og altså spille live med bandet sitt. Det finnes definitivt verre skjebner.