Briskeby

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2003:

De har blitt stemplet som et posørband, men kvartetten Briskeby er her ennå og slapp for litt siden sin andre plate, "Tonight, Captain?". Vi tok en dybdeprat med Bjørn "Bulle" Bergene, som skriver de aller fleste låtene og spiller gitar i Larvik/Tønsberg/Oslo-bandet.

Siden gjennombruddet med "Jeans for Onassis" i 2000, med låter som "Propaganda" og "Cellophane eyes", har mye skjedd rundt Larvik-guttene og -jenta. Over natta ble de medieyndlinger, mye takket være vokalist Lise Karlsnes og hennes sceneutstråling. Debutalbumet vant en Spellemanns-pris og har til dags dato solgt ca. 120.000, og etter endt Norges-, Europa- og Japan-turnéring og promovirksomhet tok bandet en lang pause fra media og konserter.

Så, etter lang tid i øvingslokalet og over et år siden siste konsert i 2002, sto bandet igjen på scenen. Med mange nye låter innabords spilte de på Gloppstock Festival i Førde i mai i år, og fikk så bra følelse av det hele at de i sommer dro til Syd-Frankrike for å spille inn plate. Som mange andre i musikkhistorien leide de seg et hus i Bordeaux, tok med seg et tonn med utstyr og 75 kg svensk produsent, Michael Ilbert - og resultatet av prosessen kan du høre på den nye platen fra kvartetten, som teller Lise Karlsnes (23) på vokal, vår mann Bjørn Bergene (26) på gitar, Bård Helgeland (30) på bass og Claus Larsen (28) på trommer.

Når vi på telefonisk vis får tak i Bjørn Bergene er Briskeby i Kabelvåg og i starten av en svært ekstensiv Norges-turné. Bandet har hatt fri dagen før for å se på naturen og fiske torsk og sei, og samme kveld skal de spille for ca. 500 mennesker. Turnelista deres er drøy og lang, og dekker omtrent det som er av relevante tettsteder her i landet.
- Det er hektisk, men vi har gleda oss veldig lenge til å spille mye, så det var det vi hadde ønska. Det er liksom turné etter gamlemåten hvor man bor i bussen i to måneder, og da blir det jo å være på tur, å treffe nye folk og vise bandet for nytt publikum. Nå skal vi seinere til studentfestivalen UKA i trondheim og spille i Dødens Dal for 5000 mennesker, så det er nok av kontraster i konsertsammenheng, da. Vi får prøvd ut konseptet i litt flere formater.

Og konseptet er rett og slett tre gamle guttevenner fra Larvik og en litt nyere jentevenn fra Tønsberg som henger sammen det meste av tiden, skal man tro Bjørn rett. De tre guttene flyttet til Oslo i 1996, kalte seg "Cosmic Debris", skiftet senere navn til Briskeby og slapp deres første singel på det lille selskapet Forward Records i 1999, produsert av Espen Berg. Her sang deres første vokalist, Liv Einarson Eidspjeld, som imidlertidig ble gravid og ikke ble så lenge i bandet. "Song to whisper" er mer café/lounge-aktig og er veldig annerledes enn Briskeby slik vi kjenner dem i dag, men fikk allikevel litt oppmerksomhet av radioer, nok til å generere interesse hos Universal Records. Og etter litt omrokering på vokal - Liv ut, Lise inn - skrev de platekontrakt med giganten, og fortsatt produsert av Espen Berg spilte de inn debutalbumet "Jeans for Onassis" i klassiske Polar Studios i Stockholm. Som nytt band med ny vokalist tok de ikke engang med "Song to whisper" på plata, og CD-singelen er litt av en sjeldenhet for Briskeby-samlere den dag i dag (i den grad de finnes).

- Hvordan er det å jobbe med musikk og skrive låter nå i forhold til før?
- Altså, før vi ga ut den første skiva var det å skrive låter noe jeg gjorde på lesesalen mellom forelesninger på Blindern, hvor andreverset ble skrevet på 17-trikken på vei ned til byen og låta var nesten ferdig i det jeg kom inn i øvingslokalet. Nå har vi hatt mye bedre tid til å jobbe og arrangere låtene til den nye skiva, så denne gangen har vært veldig annerledes. Etter alt det som skjedde med "Jeans for Onassis" så konsentrerte vi oss om å være band igjen og ikke glemme hvorfor vi begynte som band i utgangspunktet. Da var det nettopp det å være fire kamerater i et øvingslokale og spille låter, og det er jo det som er hverdagen for de aller fleste band.

- Var dere på vei mot noe annet en stund?
- Nei, men det skjedde veldig mye veldig fort rundt bandet i forbindelse med debutskiva. Det tok mye fokus og det var masse annet som skjedde. Jeg skal ikke si at det var problematisk på noen slags måte, men det var veldig mye å fordøye.

Den forrige Norgés-turnéen var en introduksjon til det norske folk, og bandet spilte godt over 100 konserter - spredt over et langt tidsrom. Denne gangen ville de effektivisere det litt og turnére i en periode og så gjøre noe annet resten av tiden. På denne måten slipper de å spille fra torsdag til lørdag, for så å tvinne tomler resten av uka.
Live denne gangen har de med seg ekstrahjelp på gitar og litt tangenter, spilt av Ola Fløttum fra The White Birch og Salvatore.

- Så dere trenger ikke flere lydkilder fra scenen for å gjenskape lydbildet fra platene?
- Greia er jo at konsert er et annet format enn CD, og album har en annen funksjon enn det en livekonsert har, jeg synes det skal være en forskjell. Jeg vet med meg sjøl at hvis jeg hører et band gjøre alle låtene rett opp-ned som de gjør på skiva, da lurer jeg på hvorfor jeg i utgangspunktet gikk på konserten. Så vi gjør en del med arrangementene og lydbildet. Konsert gir ikke like stort rom til alle mulige finurlige detaljer, det er et mer "her-og-nå"-uttrykk som gjør det mer rocka på en god del av låtene.

- Er det rom for improvisasjon?
- Noen låter er friere enn andre, og det er litt av spenninga for oss. Vi vil ikke spille de samme låtene klin likt hele tida, vi vil holde energien oppe så vi kan spille de samme låtene kveld etter kveld. På noen låter er det rom for å leke litt, f.eks på "The mess we are in", en veldig annerledes Briskeby-låt, hvor vi har valgt å ha en veldig åpen og lett tilnærming til låta. Den kan følge publikum i større grad enn andre låter som trenger litt mer struktur. Men det er noen låter man ikke vil fjerne fra hvordan folk husker, om du skjønner.

- Gi folk litt av det de vil ha?
- Eller å gi folk noe de ikke visste de ville ha. Og så er det jo det at de gamle låtene er morsommere å eksperimentere med, de har folk uansett et nærmere forhold til. Den nye skiva kom nettopp ut, så da har vi lyst til å presentere de låtene ganske tett opptil skiveversjonen. Mens eldre låter føler vi har større rom for å lekes med

- Hvordan ser dagliglivet ut etter dette turnéen?
- Det er tristeste med turnéer, at de alltid tar slutt. Da går en rundt og klør seg i huet og lurer på når det er soundcheck og hvor backstagen er.

- Det er kanskje derfor sånne som Dylan tilbringer hele livet på veien?
- Akkurat, jeg tror det er ganske vanskelig å bare gi slipp på det. Det er noen veldig, veldig bra sider med turnéring, fordi det å være på veien er et godt, bekynringsløst liv hvor en kan gjøre det en har aller mest lyst til. Men man må prøve å finne tilbake til det man gjorde før man dro på turné, og tenke på at det en savner når en er på veien, er jo selvfølgelig folk rundt seg, venner og kjente og sånn. En må jo prøve å komme tilbake til den virkelige verden etter at den siste akkorden er slått an og det ikke er noen nightliner som venter.

Hvis du skulle slumpe til å se Briskeby live vil du se at de er store fans av Gibson. Bjørn spiller mye på en ES-335 gitar, og på skiva ble hans gamle og kjære Fender Twin-amp brukt mye, i tillegg til en annen amp fra Vox, AC-30. Bassist Bård spiller gjerne på gamle Gibson-basser som Ripper, en litt obskur 70-tallsmodell som i følge Bjørn låter veldig kult, f.eks koblet opp til en Vox Foundation-bassamp fra samme tidsperiode. Eller andre bassamp'er fra f.eks Hiwatt, noe han er stor fan av. På trommene sitter Claus foran et Star Classic-sett fra Tama, men på plata spiller han forskjellige sett, blant annet fra Ludwig, Tama og Gretsch, men på denne turnéen bruker han et.

Den nye plata er spilt inn i en liten by i Bordeaux-regionen i Sør-Frankrike, en region hvor klassiske skiver som Rolling Stones "Exile on Main Street" og Elton Johns "Yellow Brick Road" er blitt unnfanget. Briskeby var fast innstilt på å komme seg ut av Oslo med sine vante gater og telefonregninger, og etter å ha prøvd å spille inn noen låter i Medley Studios i Danmark, leide de seg et stort hus i St. Caprais og gjorde det om til et provisorisk studio. Med seg på lasset hadde de med seg produsent og Norgesvenn Michael Ilbert, en svenske som tidligere har jobbet med band som Bigbang [intervjuet i forrige nummer], Ulf Lundell, The Cardigans, Roxette og Soundtrack of Our Lives.
- Vi hadde med oss alt stæsjet vi kunne finne på øvingslokalet og Michael tok med seg det han hadde. Så vi fylte opp huset med mikrofoner, preamp'er, kompressorer og en Mac. Det tok litt tid å finne ut hvor det kunne bli et bra vokalrom, hvor en kunne gjøre trommer...men de begrensningene som det ga var en utfordring og ga oss...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.