Anne Grete Preus er tilbake - og møter Cold Mailman

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2013:

En av de kvinnelige nestorene i "norsk på norsk" er Anne Grete Preus, og hennes nyeste album heter "Et Sted Å Feste Blikket". Preus ville gjerne snakke om platen - og også ha med Ivar Bowitz fra bandet Cold Mailman, som et møte mellom to musikere, en ung og den andre ikke fullt så ung.

Kort om Preus er at hun er født i 1957, var med i de legendariske bandene Veslefrikk og Can Can, og har gitt ut soloplater siden 1988. Storsuksessen hennes var "Millimeter" fra 1994, men hun har kommet med album jevnt og trutt, og turnerer fortsatt Norge rundt (når det passer henne).

Preus fikk et slags uønsket rampelys på seg i 1997 da musikkskribenten Harald Grenne i Natt&Dag anmeldte en EP med soundtrack fra den norske spillefilmen "Blind Gudinne", der hun synger på det første sporet, "Hvitt Lys I Natten". Han skrev simpelthen "Hold kjeft. Drittkjerring." Til Grennes forsvar må det sies at det var i en singelspalte med forholdsvis løse kriterier, og at han i etterkant selv har sagt han "var ung og lei gamle".

Hennes seneste album før årets var "Nesten Alene" fra 2009, en slags nedstrippet og mer akustisk affære. Mens den nye platen er laget i tett samarbeid med produsent Kåre Vestrheim, og er ikke helt rock, ikke helt pop, og mye mer produsert enn forgjengeren.

Da vi skulle snakke med Preus var det hennes ønske å gjøre intervjuet som en samtale mellom henne og Ivar Bowitz. Han er hovedmann i Cold Mailman, et fortsatt "up-and-coming" band opprinnelig fra Bodø. De har gitt ut tre plater og fikk svært gode kritikker for sin "Heavy Hearts" som kom tidligere i år.

Vi lar ung møte eldre, og gjengir herved en relativt lang samtale fordelt på temaer.

DET FØRSTE SØTE MØTET
Anne Grete Preus: - Ivar og jeg kjenner hverandre fra kaffebaren rett rundt hjørnet fra meg hvor jeg går veldig ofte. Han har stått bak disken og jeg har kjøpt kaffe av ham, og vi har egentlig snakket ganske lite musikk, aldri sittet ned ved samme bord før nå. Men så gikk jeg på releasekonserten deres på John Dee og ble veldig imponert; superbra, originalt og veldig bra spilt. Samtidig som jeg gjorde min plate har de også spilt inn mye av sin, i Malabar Studio med folk jeg visste litt om. Så vi har holdt litt øye med hverandres arbeid.

HVORDAN STARTER MAN OPP ET BAND
Ivar Bowitz: - For min del begynte jeg alene, deretter spilte jeg i et par band for ca. 10 år siden som ikke ga meg så mye, det var litt for mange kompromisser. Så jeg begynte å skrive låter på egen hånd. I Bodø er det veldig mye "gjør det selv", og jeg satt hjemme med en gammel PC og et lydkort som så vidt fungerte og bare lagde demoer på den måten. Broren min begynte etter hvert å hjelpe meg, og vi ble et band på den måten. Men ellers har det gått veldig sakte, det har gått over en tiårs prosess - hele tiden riktig vei, selv om vi aldri har hatt noe gjennombrudd. Mange gir opp hvis de ikke får til noe i løpet av en seks-syv år, mens vi har veldig troen på det vi gjør, vi har bare ikke vært så flinke til å selge oss selv.
AGP: - Vi ga ut de første platene våre på et veldig idealistisk selskap hvor alt var på musikkens premisser, ingen skulle liksom tjene penger på det - det var nesten tabu å snakke om det.

HVORDAN MAN FÅR ET PUBLIKUM I 2013
AGP: - Da jeg begynte å gi ut musikk med bandene mine fantes det jo ikke listing, ingen radioformattering, og det var bare én kanal, nemlig NRK Radio. Du fikk kanskje spilt låtene dine i visse musikkprogram, og radio var mye mindre forretningsmessig. Vidar Lønn-Arnesen hadde mange programmer, men han var altfor glatt for oss. Men han som drev "Pop Spesial" var en veldig viktig og bra fyr i NRK, han var nok opptatt av ungdomskultur generelt og spilte mye norsk. Så på godt og vondt var det ikke så mange spor som var tråkket opp, mens nå er det jo egne selskaper og folk som tar seg av promoen for plateselskapene. Det fantes ikke da, for meg er det merkelig å høre om sånt.
IB: - Den forrige skiva vår fikk et par anmeldelser i nasjonale aviser, det var vel første steget for å bli tatt inn i varmen. Men det var først med plata fra i år at folk vet hvem vi er, i hvert fall noen, da. Nå har vi vært C-lista ganske lenge på P3, så vi sniker oss inn i bevisstheten til folk. Det er mulig vi gir ut flere singler, men det er litt vanskelig å slippe singler fra en plate som allerede er ute. Men vi har en kar som hjelper oss med en musikkvideo nå. Vi har ikke noe med produksjonen å gjøre, han gjør en kortfilm som delvis er relatert til elementer i teksten. Men det kan slå begge veier - blir det en dårlig video er det like greit å ikke ha noen i det hele tatt.

OM HVORDAN MAN BLIR ET BRA BAND
AGP: - For en stund siden startet jeg en Facebook-side, og jeg ser at du nå får umiddelbare tilbakemeldinger på det du gjør, og hvor lett det er å la seg styre av det - singler, salg, "likes" osv. Ivar, du sier at dere har vært litt for langsomme og kanskje til og med litt for tilbakeholdne, da tenker jeg at det kan være nøkkelen til at det har gått så bra for Cold Mailman og kommer til å gå så bra. For det tar faktisk litt tid å bli et skikkelig bra band også. og når man da får A-listing på P3 og sånt, da skal bandet være så bra som det kan. Og jeg tror dere vet at dere har masse å lære, det går ikke fort å forstå bredden av musikk og referansene man bør ha inne, og også stå på en scene og spille riktig... disse tingene tar generelt veldig lang tid å utvikle. Men noen få unntak som f.eks. Dylan som skriver fantastiske låter som "God On Our Side" som 23-åring... det er er nesten litt vanskelig å forstå at det er mulig, man blir nesten religiøs av det.
- Jeg tror grunnen til at en del band har kortere levetid i dag er at den umiddelbare responsen gjør at man søker bekreftelse, søker mest mulig oppmerksomhet og uttelling for det man har. Og så har man ikke dybden til å kunne lage en plate nummer tre, fire, fem og seks, fordi man har brent av alt kruttet når man så vidt har begynt. Hvis man er så heldig å kunne jobbe langsomt, men samtidig kjenne seg oppmuntret, se fremgang kunstnerisk og få gode tilbakemeldinger, det tror jeg er det beste.

OM Å VÆRE MUSIKKFAN I 2013
AGP: - Det er så masse bra ting som har skjedd med musikk de siste ti årene, alt fra streamingtjenester til å få hørt om nye artister, alt er tilgjengelig. Så det er fett å være musikkfan i dag. men det er også akkurat som å komme inn på en bar med masse gode drikkevarer - man kan jo ikke teste ut alle tingene første kvelden? Haha! Så da må man ta ting litt piano og prøve én ting av gangen. Streaming og økonomi for artistene er en annen sak, der er det grunn til å stille en del spørsmål.

OM Å LEVE AV MUSIKK (OG IKKE)
AGP: - Som ung jobbet jeg i bokhandel noen uker, studerte og var litt lærervikar, men etter det har jeg levd kun av musikk. Det er 25 år siden jeg ble soloartist og signerte med Warner, da hadde jeg hatt nok erfaring med selskaper som ikke var så... kontinuerlig drevet? Så jeg har hatt veldig bra år og arbeidsforhold og fått gitt ut 10 plater, hvorav noen har kommet tettere enn andre.
IB: - Vi føler at vi har vaka i overflaten ganske lenge, så nå er vi veldig klare for å leve av musikken. Det er ganske slitsomt å jobbe i kaffebar åtte timer og så labbe over til øving. Vi er kreativt sultne og er veldig klare for å komme i gang med arbeidet med ny plate, og det er inspirerende å høre fra Anne Grete at vi bør ta oss god tid med å lage platene.
AGP: - Jeg har hatt perioder hvor jeg har solgt fryktelig mange plater, blant annet slutten av 90-tallet. Det var kanskje helt unaturlig til å ha såpass mye egenart som jeg har. Men jeg tok ikke helikopter til spillejobb selv om jeg hadde noen veldig gode år, da satte jeg heller penger til side. Og jeg føler på mange måter at jeg har levd veldig likt de siste 20 årene, selv om jeg ikke er noen puritaner, altså. I dag lever jeg like mye av de få konsertene jeg gjør hvert år, som jeg gjør av backkatalogen min, TONO, Gramo og sånt. Så lenge du kan spille i et kulturhus og det kommer 400 hundre mennesker som betaler 300 kroner per billett, da lever du godt av musikk. Jeg spiller heller ikke så mye, jeg gjør kanskje 30 konserter på et aktivt år, fordi det er mest interessant å gjøre ting på den måten.
IB: - Bransjen har jo forandret seg mye også. På slutten av 90-tallet var det noen få artister i Norge som kunne selge veldig mye plater, og det skjer jo ikke lenger. Det vi gjerne vil se er livehonorarer som det går an å leve av - det er rett og slett ikke så mange kroner vi sitter igjen med etter en konsert. Men vi får jo litt igjen fra TONO, og lager man en låt som kan bli spilt mye på radio over tid er det en bragd i seg selv. Vi tenker vel i bandet at når vi endelig får inn noen få kroner må vi spare dem så vi har råd til å spille inn den neste skiva. Så hvis vi får inn kanskje 10.000 kroner sparer vi heller de pengene i stedet for å betale 1500 kroner til hver i bandet.
AGP: - Jeg er litt bekymret hvor dyrt det er å bo i Oslo nå. Da jeg flyttet hit som 20-åring kostet det så lite, jeg betalte 300 kroner i måneden i husleie for en 50 kvadratmeters leilighet midt på Majorstua med kaldt vann og do i gangen. Men det spilte ingen rolle når du er 20 år og har flyttet inn fra Romeriksbygdene og går på Club 7 og hører band hver kveld. Det var alltid noen som hadde en pakke makaroni, ikke sant? Mens i dag kan det koste 6-7000 kroner for et rom i et kollektiv, det er helt sjukt! Så jeg tenker at det ikke er noe bra for det kreative livet eller å finne seg en livsvei. "Jeg lurer på om jeg skal studere juss, eller starte band?" Den setningen er svært sjelden uttalt! Jeg begynte jo på en måte å leve av musikken lenge før jeg kunne det. Fordi vi levde fra hånd til munn og hadde så få utgifter, at du bare tok sjansen på det og så kom økonomien etter hvert. Og i begynnelsen kjøpte man jo bare utstyr, da TONO-pengene kom i desember var det bare å løpe rett ned til en musikkbutikk og få med seg et eller annet.

OM KREATIV FORANDRING
AGP: - "Nesten Alene" i 2009 var et slags vendepunkt for meg. I forkant hadde jeg følt at ting sto veldig stille og det ikke var så mye kreativitet, det var liksom dødt både i meg og rundt meg. Så jeg ville finne ut av hvor jeg var og hva jeg holdt på med, og booket to uker i Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug. Vi hadde nesten ingen musikere med bortsett fra litt trommer med Erland Dahlen og bittelitt stryk, men i all hovedsak var det en soloplate i ordets rette betydning. Jeg hadde lyst til å ta bort alle tingene som ikke var meg og alle de fantastisk flotte musikerne som har bidratt gjennom årene, men som kanskje gjorde at jeg at jeg ikke helt visste hvem jeg var.
- Og det som hang igjen etter den plata var at jeg skjønte at jeg vil utforske strømgitaren. Så det har jeg holdt på med og øvd masse, hørt på mange gitarister. Fordi før har jeg spilt elgitar bare som en litt bråkete versjon av akkgitar, men nå har jeg blitt kjent med instrumentet som den utrolig delikate innretningen det er, det kan jo spille veldig kraftfullt men også veldig delikat. Da jeg traff Kåre Vestrheim sa han bare at "sånn skal vi gjøre det, du er platas gitarist."
- Jeg tror faktisk jeg ikke er et gram mindre kreativt sulten enn Cold Mailman, fordi jeg ga meg selv nye startkabler med å spille så mye elgitar - det er så mye å øve på og en så ny verden å gå inn i, så mange muligheter. Så som dem føler jeg også at jeg definitivt ikke har laget min beste plate, og det er alltid den neste plata du har drømmer for.

OM Å UTFORSKE STUDIO
AGP: - Denne plata har vært en veldig langsom prosess. Jeg har hatt lange kvelder med Kåre og jobbet nesten tre måneder før vi så snurten av en annen musiker. Jeg ville at plata skulle være mer ferdig tenkt og strukturert før trommer og bass kom inn, at jeg kom mye mer ut med mine musikalske ideer enn jeg har gjort tidligere. Jeg er jo ikke noen sessionmusiker som kan lire av meg ting raskt, jeg må jobbe mye mer med tingene. Men jeg har i mange år jobbet med en gitarist som heter Hallgrim Bratberg som har vært en slags mentor for meg i forhold til lyd, å finne bokser. Han spiller nå i bandet.
- Vi har med én gitarist til på noen "hyl", og det er rett og slett Lenny Kaye fra bandet til Patti Smith. Han var i Oslo under by:Larm og endte opp i studioet og la igjen noen vræl på min SG 1965-modell. For meg er det litt touchdown med moderskipet, for jeg er jo stor fan av Patti Smith. Så det har blitt en slags gitarplate, en rockeskive med noen låter som er forholdsvis enkle, noen litt mer kompliserte. Og vi har brukt en del studioteknikker som f.eks. at jeg har spilt gitar gjennom en Vox AC30 og så har vi bearbeidet det så det nesten høres ut som keyboards. Og det blir da mer organisk enn om jeg bare skulle lagt labben på en Nord Lead-synth. Så det er masse forskjellige gitarlyder der, og vi har jobbet masse med å få feedback-ting til å høres ut som "pads" - vi har måttet klippe det til etterpå, fordi det er veldig vanskelig å kontrollere feedback tonalt. "The greatest guitar track I never played", sa Lenny etterpå. Haha!
- Av og til har jeg prøvd å spille noe på nytt igjen fordi lyden kanskje ikke var helt perfekt på skissene jeg hadde spilt inn i hjemmestudioet mitt, men så blir det av en eller grunn ikke like fint, så da har vi brukt det originale. Vi har ikke vært puritanske på noen som helst måte. Og jeg skjønner godt hvorfor Kåre har fått så stor suksess, han jobber så intenst og gir seg ikke, han er veldig selvstendig og har masse egne meninger. Og for min del er det bra, fordi enn så lenge har jeg ikke skrevet noe musikk her som er "sånn skal det være, ferdig med det, skrevet i stein, for evig og alltid."

OM Å OVERFØRE PLATE TIL LIVE
IB: - Vi er veldig glade i å jobbe i studio og har med masse detaljer, så det er alltid en utfordring å spille live. Vi vil ikke bruke tracks og samples live, jeg har sett noen skrekkeksempler på det, f.eks. Mew som har veldig fine plater, men å se dem live er som å høre en vegg av ferdigproduserte ting som ikke føles ut som om det spilles live. Vi har prøvd å gjøre det sånn at de andre i bandet spiller mest mulig, så jeg er frigjort til å synge. For det har ofte vært sånn at jeg spiller noe som er litt for vanskelig for meg på gitar, samtidig som jeg skal huske masse tekst og kommunisere med publikum, det kan være litt for utfordrende.
AGP: - Jeg så Nick Cave and the Bad Seeds på Norwegian Wood i sommer, og de brukte loops på en forbilledlig måte, Warren Ellis trigget noen trommemaskin-ting fra platen med teatralske fakter. Og da tenkte jeg at jeg kan gjøre det samme med noen av elementene fra min plate, jeg har også f.eks. noen trommemaskin-ting som kanskje bare kan trigges for de seksten taktene den spiller og så ferdig med det. Men å ha clicktrack på scenen for alle låtene tror jeg tar bort for mye dynamikk, så det vil jeg ikke gjøre. Og folk må nok forvente at vi spiller de gamle låtene litt forskjellig fra albumversjonene, for de musikerne jeg jobber med nå spiller jo ikke sine instrumenter akkurat som de jeg jobbet med før.
IB: - Neste gang skal vi prøve og lage den plata vi vil, og deretter tenke på hvordan vi vil gjøre den live.
AGP: - Ja, for det går jo ikke an å lage en kjedelig plate bare fordi man ikke tror man klarer å spille kompliserte ting live, liksom? Og det å spille konserter er jo uansett fantastisk, den rusen det gir er verdt all strevet.