Turbonegro

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

23 år inn i karrieren er dongeriherrene i Turbonegro tilbake, etter en lang pause. Deres niende studioalbum heter passende nok "Sexual Harassment" og er det første med ny vokalist og trommis – men soundet er fortsatt umiskjennelig Turbo.

På ærverdige Grand Hotel møtte vi vokalist Tony "The Duke Of Nothing" Sylvester og gitarist Knut "Euroboy" Schreiner for en prat om Turbos nye skive og livet etter Hank von Helvete, og som vanlig med band som faktisk kan sin rockehistorie er det vanskelig å stoppe praten når de først har blitt varme, uansett hvor mye plateselskapets representant prøver å avslutte intervjuet og få gutta videre.

– Har vokalistrollen i bandet forandret seg i forhold til den Hank hadde?
– Tony: Jeg tror det er en litt annen dynamikk... så vidt jeg forstår pleide Tom og Knut å skrive alt og sette an tonen, men med både Tommy ["Manboy" Akerholdt] og meg som nye medlemmer har det blitt mer komfortabelt å bringe oss inn som co-låtskrivere og utveksle ideer med oss. Skiva er sikkert 50/50, halvparten er definitivt låter som Tom og Knut har skrivet og gjort nesten ferdig, og resten er ting vi alle har vært med på. Og når det gjelder arrangementene og resten av tingene har alle vært med på det også.
– Knut: Turbonegro handler også mye om lyd, det er ikke tradisjonelle komposisjoner man bare kan utgi i et notehefte. Det er mye annet som er vel så viktig som låtstrukturen; produksjonen og holdningen i fremførelsen, små instrumentfraseringer og hvordan man synger en vokallinje, og alt det er ting alle er med på.

– Tony, du har jo vært med i forskjellige hardcore band før, bl.a. The Dukes Of Nothing. Der var kanskje ikke låtskriving det viktigste, sammenlignet med "attitude"?
– T: Å ja. I sånne band handler det mer om å kna hva folk spiller til noe som faktisk henger sammen. Men med Turbo er utgangspunktet som regel en komposisjon, og så blir sluttresultatet noe alle har tatt del i. For meg er dette en mye mer givende prosess å være med på, og dette er definitivt den platen jeg er mest fornøyd med av alt jeg har vært med på å gi ut. Alt annet har føltes som et kompromiss, av forskjellige grunner... tid, utstyr, visse bandmedlemmers musikalske evner – inkludert mine egne. Og nå er jeg helt fornøyd med en plate, noe som føles veldig lite rock'n'roll å erklære. Haha!

HVORDAN SYNGE TURBO
Da nyheten om Tonys inntreden i bandet ble annonsert var det intens aktivitet på mange fanfora på nettet, og Turbo-fans diskuterte i det vide og det brede. Og blant alle de absurde tingene folk lurte på, var det et legitimt spørsmål som kom opp igjen og igjen – siden Tony har et mye mørkere vokalregister enn Hank, hvordan skulle han synge Turbo-klassikere? Lite ante de at Tony om mulig hadde vært enda mer bekymret enn dem.
– T: Akkurat det var faktisk min første og eneste bekymring, da jeg ble bedt om å være med i bandet. Jeg har jo sunget i 10-15 år til Turbo-låtene, så å kunne tekstene er ikke noe problem, men det er noe helt annet å faktisk være vokalisten i bandet [som en hver karaokedeltaker har erfart, journ. komm.]. Det jeg gjorde var å finne ut av på hvilke låter Hank hadde sunget i bunnen av hans register, og når vi satt oss ned for å spille sammen foreslo jeg liksom helt tilfeldig at vi tok de låtene først, som om jeg ikke hadde tenkt noe særlig på det. Og etter at de låtene satt sa jeg at "Hei, jeg er litt bekymret over at han sang så mye høyere enn meg, hva skal vi gjøre med det?" Jeg forventet at de kom til å takke for tiden, si at det hadde vært interessant og si ha det bra, men de sa bare at "Ikke noe problem, da bare tuner vi ned på de andre låtene." Så det var ekstremt smigrende, at bandet var villige til å forandre måten de spilte låtene på, bare for min skyld. Og det har fungert overraskende bra, til og med balladelignende låter som "Fuck The World".

– Og du føler ikke at fansen av og til ønsker at du egentlig var Hank?
– T: Nei, fordi Turbo var fem-seks veldig sterke karakterer på scenen, som alle tok plass og ga av seg selv. Så det er mulig å forandre noe av den energien uten å miste noe. Det er ikke mange band som fungerer sånn, tror jeg. Og reaksjonene har vært gode også, folk ser ikke ut til å ha noe problemer med det. Og det er jo den perfekte måten å entre et band på – ingen ble kastet ut, det var ingen konspirasjon. Bandet var slitent og fed up av forskjellige grunner, og bestemte seg for å ta en pause uansett. I den pausen bestemte vokalisten seg for å forlate bandet, og etter en stund fant de en ny vokalist. Så jeg trår ikke på noens tær, alt er helt åpent.
– K: Og selv om det er en ny vokalist i Turbo er det fortsatt et image og et konsept som fortsetter, den ekstra dimensjonen vil alltid være der. Litt likt da Rob Halford skulle komme ut av skapet, og han sa "Folkens, jeg har en veldig viktig kunngjøring... jeg er homoseksuell." Og folk var bare "OK OK, men hva er kunngjøringen?!" Haha!

AMERIKANSK PRODUSENT
De 10 låtene på skiva er alle tatt opp i legendariske Electric Lady Studios i New York, og håndtert av produsent og gitarist Matt Sweeney, som tidligere har jobbet med vidt forskjellige folk og genre, bl.a. Bonnie 'Prince' Billy, El-P og Neil Diamond. I tillegg er han veldig god kompis med rockeren Andrew W.K., en mann også Turbonegro har kjent en stund og pleier kontakt med.
– K: Vi spurte faktisk Andrew om han visste om noen som kunne være et godt produsentvalg, og det var han som foreslo Matt. Og selv om Matt har vært involvert i mange innspillinger som kan være relevant i forhold til Turbo, har vi aldri krysset stier før. Men det viste seg at han er fan av Turbo, og han har også litt lik smak og tilnærmingsmetode i forhold til det å lage rockemusikk. Og han er musikkfan med masse referanser, han kjenner til den historiske siden av rockemusikk, han skjønner hva det handler om.
– T: For meg har det alltid føltes veldig unaturlig å være i studio. Jeg har aldri likt det, det har aldri føltes produktivt, og det har alltid vært et et dårlig kompromiss å få livesoundet ned på plate. Men Matt var utrolig flink sånn sett, fordi han nærmest bor og lever i studioer, han hopper fra studio til studio og jobber med forskjellige folk. Og han er kjempeentusiastisk, nesten som en cheerleader.
– K: En fotballtrener, en "vibe master". Han var utrolig viktig i det å få oss til å føle oss mer avslappet, spille litt raskere og litt villlere. Bare å få frem essensen av låtene, det vi faktisk ville si med denne platen. Og det er det produksjon handler om av og til.

Å spille inn de ti låtene var en intens prosess som bare tok 13 dager, men det var en høyst sosial greie, og diverse folk droppet innom studioet for å henge ut med Matt og bandet.
– T: Han er nesten som en energikilde, en mann som får ting til å skje. Han har en attraktiv personlighet, i en bokstavelig betydning. Det var alltid noen som kom innom, kanskje hans favorittbartender eller noen andre, og selvsagt musikere. F.eks. kom Andrew innom nesten hver dag, så han spiller på skiva. Det beste må ha vært Benmont Tench fra Tom Petty & The Heartbreakers. Han er også er en venn av Matt, som foreslo at Ben kunne komme innom. Vi hadde selvsagt allerede en ide om hva han kunne spille på, og Matt overtalte ham bare ved å spille en låt, være i rommet og skape en avslappet stemning. Så han spilte inn noen ting, mens vi satt der måpende og bare så på hverandre – "Ben spiller på låta vår! Herregud!" Haha! Det var virkelig kult.

TO MUSIKALSKE RETNINGER
Et viktig mål var å få til den rette blandingen mellom Turbos forskjellige musikalske retninger – av Happy-Tom beskrevet som en "kombinasjon av kanpsport og fotball-hooligans".
– K: For selv om musikken kan være superaggressiv og veldig negativ til tider, er det også litt "glossy" og polert. En annen måte å beskrive det på er som en saloonslåsskamp i en høybudsjetts westernfilm fra 70-tallet. Det som pågår er ganske vilt, men det er tatt opp og gjort i høy kvalitet. Det er to retninger der – en som går tilbake til 80-talls hardcore punk og en annen til klassisk rock fra 70-tallet,

Denne miksen av stilarter var ikke minst viktig for Tony, som kanskje følte han hadde litt å bevise som ny vokalist.
– T: For meg var det det vanskeligste å få til. Selv om jeg er en stor musikk– og rockehistorie-nerd, er det første gangen jeg har vært med på noe som har en så høy faktor av gloss og glans. Så jeg brukte mye tid på å få til den rette miksen av en naturlig aggresjon og røffhet, og en den melodiske følelsen som er en grunnleggende del av Turbo. Vokalmessig måtte jeg på en del låter virkelig holde tilbake en del og ikke kjøre på med full styrke. Låter som "Mister Sister" eller "Rise Below" trenger en annen slags tilnærming, llitt mer menneskelig. Og live lærer jeg meg fortsatt å ikke gi 100% hele tiden... det har å gjøre både med låtene og at det krever en annen type utholdenhet. Alle bandene jeg har vært med i før spilte 17 minutter lange konserter, fire band i et lite rom med korte sett hver. Men det krever noe helt annet å være trekkplasteret og holde fulle konserter. Folk har visse forventninger og vil ha valuta for pengene sine, det er en stor tilvenning.

Siden Matt og hans svenske tekniker/produsent Gus Oberg hadde tatt opp skiva, var det naturlig å la dem mikse den ned også. Men interessant nok funket ikke det i praksis.
K: – Nei, vi måtte faktisk mikse plata to ganger. Først gjorde Matt og Gus den på egen hånd i New York, men deres miks hørtes bare ikke riktig ut, vi kjente på en måte ikke igjen musikken vi hadde spilt inn. De trodde antageligvis at vi ville ha en veldig skitten og primitivt lydende plate, men det er flere dimensjoner ved Turbonegro... og for å få den rette balansen trengte vi en miks som hørtes mer profesjonell ut. Så vi gikk til en veldig dyktig engelskmann bosatt i Oslo, Nick Terry. Han er en veldig interessant fyr som lager sitt eget studioutstyr og har ekstremt peiling. Han og jeg gjorde en ny miks sammen.

KUN ÉN VOKALIST
Før ideen om en ny fast vokalist ble introdusert, vurderte Turbo å gjøre noen konserter for å feire seg selv. Planen var å invitere diverse gjestevokalister, og de spurte Tony om han hadde noen forslag. Nå er jo resten historie, men interessant er det at navn som kom opp i prosessen var blant annet Damian fra Fucked Up, Mike Patton og Jello Biafra.
– T: Alle er folk som har vært Turbo-supportere opp gjennom tidene, men selvsagt forandret hele situasjonen seg når vi tenkte på å fortsette som et fulltidsband.

– Det blir vel det samme dilemmaet som Massive Attack har hatt, de må jo alltid erstatte de originale sangerne med diverse gjestevokalister når de turnerer. Men dere kan jo fortsatt gjøre Turbo-konserter med andre vokalister også, bare for moro skyld?
– T: Hehe, not on my watch. Send Biafra opp på scenen, and I'll kick his ass. Hehehe!