Supersilent + 1/4 Led Zeppelin = dynamitt

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2013:

Fra aggressiv støy til sart ambient - Supersilent dekker hele spekteret. De har ingen ny plate på gang i nærmeste fremtid, men vi har snakket med dem i anledning deres konserter med Led Zeppelin-legenden John Paul Jones, senest på Øyafestivalen i august.

Trioen Supersilent driver kun med improvisasjon og øver aldri. Opprinnelig var de en kvartett, et resultat av at frijazztrioen Veslefrekk møtte Deathprod, alias Helge Sten.

Deres trippelalbum "1-3" fra 1997 var den første utgivelsen på det lille/store selskapet Rune Grammofon, og markerte deres inngang på impro/støy-scenen. Senere har de gitt ut "4", "5" osv. opp til "11", og heller ikke noen av låtene deres har titler, kun f.eks. "11.1".

Ganske kompromissløst, altså, men også en vellykket tilnærming til musikken som har gitt dem mange fans, og de gjør (u)jevnt og trutt konserter over hele verden.

EN UT - NÅ TRIO
Jarle Vespestad (trommer) forlot bandet i 2009, og etterlot Ståle Storløkken (tangenter), Helge Sten (audiovirus) og Arve Henriksen (trompet). Alle jobber også med datamaskiner og bedriver utstrakt lydprosessering i sanntid.

For to år siden begynte trioen å jobbe av og på med multiinstrumentalisten, produsenten og Led Zeppelin-legenden John Paul Jones, en musikalsk "tour de force" som har gjort veldig mye etter Zeppelins siste studioalbum "In Through the Out Door" i 1979. For øyeblikket er Jones med i supergruppen Them Crooked Vultures med Dave Grohl og Josh Homme.

Noen dager etter Øya-konserten fikk vi tak i Ståle Storløkken, som hadde tatt med familien på en velfortjent ferie i de sveitsiske alper. Han er altså hovedsaklig tangentist og spiller i tillegg til Supersilent i mange andre konstellasjoner og band - prog/jazz-trioen Elephant9 (med Torstein Lofthus og Nikolai Eilertsen, og i det siste med Reine Fiske), BOL (med Tor Haugerud og sin kone Tone Åse), samt duoen Humcrush (med Thomas Strønen). Du kan av og til også se ham på scenen med Terje Rypdal og Paolo Vinaccia, som han har spilt med siden midten av 90-tallet.

Ståle fortalte Desibel om hvordan Supersilent jobber for tiden, og litt om samarbeidet med John Paul Jones. Og aller først, hvordan var konserten på Øyafestivalen?
- Jeg hadde faktisk litt tekniske problemer for min egen del, det var noen greier jeg hadde med som ikke funka. Men jeg spilte på det jeg hadde, og det var bra med folk og super stemning, veldig deltakende publikum. Veldig inspirerende for oss, med tilrop både her og der. Det perfekte publikum er jo de som er med på reisen - vi har også spilt konserter hvor folk egentlig ikke er på konsert, da er det ikke så kult. Heh.

- Har dere en slags fast "rytme" som konsertene gjerne går i, f.eks. rolig/oppbygning/crescendo/avslutning?
- Nei... det er forskjellige kurver for hver konsert. Alt er jo helt improvisert, så det blir aldri den samme konserten og kurven fra konsert til konsert.

MED 1/4 AV LED ZEPPELIN
Supersilent blir med John Paul Jones på scenen altså en kvartett, og trioen gjør av og til det samme med gitaristen Stian Westerhus, og skal gjøre noen jobber med ham rundt om i Europa i september. Og de fortsetter også å spille med Jones nå og da.
- Bookingen av konsertene med John går faktisk via hans management, så det er litt tilfeldig når det skjer. Men det er alltid veldig artig å spille med ham, så vi håper på flere jobber med ham. Men det er ikke noe fast, sånn sett.

Med Jones har Supersilent gjort en del livejobber, men det er allikevel ikke noen plate på horisonten helt ennå, forteller Ståle.
- Vi har generelt tatt opp mye ting opp gjennom årene både studio og live, og når vi er i studio improviserer vi så lenge vi orker hver dag, så det blir fort masse materiale. Så vi har et arkiv, og det er Helge som gjør en kjempejobb med å plukke ut og finne materiale som passer til en eventuell ny plate. Men faktisk med John er det ikke så mye opptak, og vi har ikke snakket ennå om å gjøre en skive med ham, men det får vi se på.

- Har dynamikken i bandet forandret seg mye fra da Jarle sluttet?
- Tja... man kan vel si det. Da Jarle valgte å slutte var vi litt i villrede om vi skulle ta med en fjerdemann til, men vi fant vel ut at det var bedre å ha basisen på trio og kanskje ha med én person ekstra fra tid til annen, slik vi har gjort med John og Stian. Det var jo vanskelig å finne en som kunne erstatte Jarle, og det har jo forandret musikken, fordi en person med et sterkt uttrykk ikke er der lenger.

- Og nå spiller altså Arve trommer?
- Ja, trommer og trompet. Det morsomme er at han spiller helt annerledes trommer enn en "ordentlig" trommeslager ville ha gjort. Han har en enorm musikalitet som funker på trommesett også, rett og slett.

- John har jo gjort mye, også etter Led Zeppelin - men hører du av og til hans sound/musikalske særpreg hvis du var Zeppelin-fan da du var yngre?
- Jeg ble faktisk Zeppelin-fan da jeg ble litt eldre, jeg... Men det han og vi gjør sammen er nok ganske langt unna Zeppelins verden, kan du si. Hehe!

VERKTØYET I ORDEN
Som mange andre i improverdenen bruker Supersilent datamaskiner på scenen, men det var faktisk "oldingen" John Paul Jones som fikk bandet til å bruke det systemet de nå benytter mest på scenen, det svært modulære og avanserte programmet Kyma.
- Arve bruker vel litt Ableton Live, men det er takket være John at vi nå bruker Kyma. Det er et digitalt audioprosesseringssystem som styres fra datamaskinen, du kan lage egne synther og effekter og gjøre det aller meste, det er bare fantasien og evnene som setter begrensning. Så Helge, John og jeg kjører instrumentene våre gjennom det, og bruker også litt Kontakt, Ableton Live og andre ting. Men det var altså John som var misjonær for Kyma, og Helge og jeg ble frelst.

- Når dere spiller og alt jo alltid er helt live, hender det at det kommer inn noen "bourgeois" konsepter som dissonans eller unoter som ikke burde vært der?
- Hehe! Nei, det er faktisk ganske sjelden med Supersilent, dissonanser og ulyder er jo på en måte en del av uttrykket vårt, alt er bare pur musikk. Så det er sjelden jeg tenker at "oj, det skulle jeg ikke gjort", og det er ganske unikt med det bandet, det er nok en ekspertise som vi har opparbeidet oss gjennom langvarig samarbeid. Arve og jeg har jo jobbet sammen i 25 år nå, så vi begynner å kjenne hverandre og kurven, hvor folk vil gå hen. Vi føler oss veldig på hjemmebane i bandet.

- Har dere blitt enda mer avanserte og djerve over tid?
- Kanskje ikke avansert, men mere mangfoldige, vil jeg si. "1-3" hadde et enhetlig uttrykk, ganske aggressivt og støybasert. Nå kan vi gjøre det også, men samtidig dra inn alle andre elementer som alle har med seg, alt fra aggrostøy til veldig lyriske ting.

OFTE OG AV OG TIL
Supersilent er satt sammen av musikere som ofte er svært opptatt med andre prosjekter også, som betyr at livevirksomheten reguleres litt av hva folk rett og slett har tid til.
- Noen ganger er det ganske stille perioder med Supersilent, andre ganger har man noen rykk. Men vi snakker ikke 150 konserter i året akkurat. Og når det er litt stillere går vi kanskje i studio og spiller inn litt. Vi skulle sikkert gjerne spilt mer, men jeg tror ikke det er noe vi tenker på noen av oss, for Supersilent er et band som nok kommer til å eksistere enten vi gjør to jobber i året eller 50.

- Jeg kan tenke meg at selv om dere har gode rutiner på å improvisere tar det en hel del energi, i forhold til det å spille materiale man allerede kan og har øvd inn?
- Å ja, det er alltid en påkjenning både fysisk og mentalt. Man blir ganske tappet etter en konsert, men på en positiv måte.

- Siden du har spilt så mye, hender det at du hører noe musikk og har glemt at det er deg selv som spiller?
- Ja, ikke så ofte, men det har faktisk hendt. Litt sånn "jøss, det ligner litt på meg", så var det meg. Hehe! Men jeg har heldigvis stort sett oversikten...

- Du er 44 år nå, og holder deg ung gjennom musikken?
- Ja, jeg prøver som regel å gjøre prosjekter, workshops og sånt med yngre folk. De har ofte den energien man håper man ennå har, og som man i hvert fall opplever da. Man husker man hadde en sånn energi selv og nysgjerrigheten for musikk. Alle burde prøve det.