St. Thomas:
Fra demo til helgen

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2002:

Han har solgt over 10.000 eksemplarer av sin lavmælte "I'm Coming Home", jobbet på Posten, lært seg å spille fra Lillebjørn Nilsens gitarbok, blitt beskyldt for primadonna-nykker i Milano, og mener han driver med folkemusikk. Møt 25-årige Thomas Hansen, bedre kjent som St. Thomas.

Thomas vil intervjues på Oslos nye og hippe café/pub/klubb for indiesjeler som kanskje har vokst fra So What!, nemlig Mono. Her samles folk som liker Nick Drake, Elliott Smith og Will Oldham, tilfeldigvis også Thomas' egne musikalske helter. Og det betyr selvsagt også at han kjenner hele lokalet og at vi blir avbrutt hele tiden av fans, venner og folk som vil låne penger.
- Jeg skulle egentlig blitt intervjuet av P4 i dag, men jeg kansellerte det. Jeg hadde liksom ikke noe å si dem, de er så langt borte fra det jeg holder på med.

Nei, det er vel ikke så overraskende at Thomas velger bort kommersialisme og heller setter av tid til først Musikkpraksis, senere på kvelden en skoleavis fra en videregående skole. Helt siden julen 1997, da han som 21-åring med jobb på Posten kjøpte seg med en Fostex firesporer og en halvakustisk gitar, har han laget små og rare sanger med "dårlig lyd" i et jevnt tempo, inspirert av forskjellige helter som også begynte i det små. Og som mange andre sluttet han på Posten, og satt et halvt år på rommet og skrev låter mens han var arbeidsledig.

Thomas valgte å flytte til Bergen høsten 1998 for å studere, men selvsagt tok musikken overhånd også her.
- Jeg kjente ingen der, så det første jeg gjorde å sette opp oppslag overalt om at jeg trengte spillekamerater. Så fikk jeg svar fra en sju-åtte stykker, og det var spesielt en fyr jeg likte som spilte 12-strengs gitar og tverrfløyte.
- Likte du ham fordi de instrumentene passet inn i soundet du så for deg, eller?
- Nei, jeg inviterte ham hjem, også drakk vi øl og spilte, og han likte sangene mine veldig godt og vi fikk en fin kommunikasjon. Så begynte vi å øve sammen, og etterhvert ble vi fem stykker og kalte oss Emily Lang.

Emily Lang fikk en del lokal oppmerksomhet, og fortsatte å øve jevnt og trutt, mens Thomas hele tiden skrev nye låter, og ikke bare for bandet.
- Mens jeg holdt på med Emily Lang lagde jeg andre låter som St. Thomas, og en dag fikk jeg en mail fra en fyr i Frankrike som hadde hørt rykter om Emily Lang og ville gi ut et album med oss, så jeg sendte ham en demo og la ved noen St. Thomas-låter. Også valgte han å gi ut St. Thomas-låtene på et album som heter "Surfer's Morning". Det er vel noen få her i Norge som har den, sikkert bare hardcore fans.

I juni 2000 flyttet Thomas tilbake til hovedstaden, og etter en siste Emily Lang-konsert på Øyafestivalen samme måned oppløste han bandet.
- Hva gjør de andre nå?
- De studerer og spiller i ukjente band. Jeg følte vel at kjemien ikke var helt tilstede i det bandet, det var mange musikalske uenigheter. Det var liksom mest for det sosiale. Og dessuten flytta jeg tilbake til Oslo, så...
- For å satse på karrieren? Var du ferdig med studiene?
- Det gikk vel aldri noe særlig bra med studiene, jeg drev så mye med musikk. Men det ser jeg jo resultatene av nå. Så jeg har fått noe tilbake.

Senere det samme året fikk Thomas sin første "ordentlige" platekontrakt, med det knøttlille og uavhengige Racing Junior, startet opp av folk i indiemiljøet i Oslo, spesielt Claes Olsen, daglig leder av So What! Albumet "Mysterious Walks" kom ut, og selv om...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.