RUNE GRAMMOFON

Intervju av Per Christian Frankplads for Mute, 2002:

Avantgarde-plateselskapet Rune Grammofon feirer i disse dager sitt femårs-jubileum, og hvem skulle ant at en trippel-CD med uforståelig musikk skulle kunne føre til noe slikt?

For noen mennesker har begreper som "å starte forsiktig" eller "å teste markedet først" ingen betydning. F.eks. Rune Kristoffersen i Rune Grammofon, som valgte intet mindre enn en trippel-CD som første utgivelse på sitt nye plateselskap. Supersilents "1-3" kom i januar 1998, og etterfulgt av Arne Nordheims "Electric" virket det som om selskapet hadde funnet sin nisje. Dvs. en blanding av impro, jazz, elektroakustisk og elektronisk musikk få eller ingen hadde hørt maken til før, i hvert fall her til lands.
- Når man kommer fra et lite land som Norge er det viktig å ha særpreg, enten man driver med jazz, pop, klassisk eller hva som helst. Amerikanere og engelskmenn trenger ikke fra oss det de har i bøtter og spann fra før av, sier Rune.

Men Rune Grammofon startet på en måte lenge før, da Per Øystein Sørensen og Rune Kristoffersen leste Robert Brownings dikt "Fra Lippo Lippi" og med det som gruppenavn hadde en ti-års popkarriere fra begynnelsen av 80-tallet. Her lærte Rune (la oss kalle ham det) seg mye om musikkbransjen, og etter at bandet hadde tonet ut begynte ham smått om siden i Grappa Musikkforlag, et plateselskap med blant annet Jan Eggum, Annbjørg Lien og Lillebjørn Nilsen på repertoiret. I tillegg ga han ut et par soloplater med elektronisk musikk i løpet av 90-tallet under navnet Monolight.

I Grappa overtok han etterhvert ansvaret for norgesdelen av tyske ECM Records, og med dette som base så altså Rune Grammofon lyset i 1998, med utgivelser fra artister som Chocolate Overdose, Tove Nilsen - og kanskje den mest kjente utgivelsen så langt, Biosphere/Deathprods "Nordheim transformed", ambient-remikser av Nordheims verker fra 1974.

Senere har det gått slag i slag med artister som Jazzkammer, Phonophani, Alog, Information, Arve Henriksen og selvsagt kvartetten SPUNK. Siden 2000 har selvskapet vært distribuert av ECM internasjonalt, som - sammen med The Wires grundige profilering og redaksjonelle omtale av hver utgivelse - har gitt Rune Grammofon en utvidet mulighet til å nå utover Norges grenser.

Musikken pakkes inn i digiback-omslag som alle har en strengt minimalistisk profil utformet av Kim Hiorthøy - "no plastic, ever" som det står på websidene. Og til neste år er det altså femårs-jubileum, og det snikfeires med Supersilents "6", som kommer ut i januar.
- Men det som egentlig markerer jubileet er en dobbel-CD med eksklusive bidrag Rune Grammofon-artister og en del andre. En slags "Love comes shining over the mountains vol. 2", men jeg har ikke tittelen ennå.

- Du ga ut ting som Tove Nilsen og Chocolate Overdose i begynnelsen, blir det mer pop og rock hos deg?
- Det har blitt littegrann viktig for meg å holde en profil. Og tyngden i den profilen vil nok helt sikkert ligge innen improvisert musikk, elektronika og sånt. Men jeg sier jo ikke konsekvent nei til pop eller rock hvis noe bra dukker opp. Men jeg tror den type band er bedre tjent med å være på et selskap med større ressurser og muskler enn det jeg kan tilby.

Noen vil si at Rune Grammofon og Smalltown Supersound har dratt til deg kremen av artister som jobber med ny elektronisk og improvisert musikk.
- Føler du som en slags syvende far i huset noen forpliktelse for å fortsette og hjelpe denne bølgen?
- Både ja og nei. Ansvar for hva? Hvis du mener å gi ut mer musikk av samme type, så ja, det føler jeg. Men på den annen side er det så innmari mye ting som skjer, og jeg kan jo ikke gi ut alt. Min kapasitet er sprengt, og jeg har allerede sagt nei til flere ting jeg gjerne skulle gitt ut. Så på den måten føler jeg ikke et ansvar. Er det god musikk der så får det dukke opp andre selskaper.

Så kan man diskutere om Jono el Grande lager god musikk, han skal nemlig ut med sitt andre album til neste år hos Rune. Enkelte surmagede kritikere karakteriserte Jon Håtuns debutalbum som tullete?
- Haha! Tullete er et fint ord. Nei, det er vel en blanding av Zappa og Residents, tenker jeg. Forskjellen på den nye og den forrige er at den gamle er gjort av Jono selv på et kjøkken, og den nye er spilt inn med et åttemanns-orkester. Jeg har sansen for ham fordi han har et element av humor i musikken som på en måte er dødssynd for de alvorlige og seriøse, en gruppe jeg forsåvidt også faller inn under. Men Jono gjør dette humorelementet på en riktig måte som ingen andre i Norge gjør, så da tiltrekkes jo jeg av det.

Rune får inn haugevis av demoer fra inn- og utland, men er ikke imponert over kvaliteten på mesteparten av det han hører. Så har du noe bra å komme med, kanskje en liten Rune Grammofon-utgivelse i magen, er det ingen grunn til å holde tilbake, bare send i vei en demo. Bare vær klar over at det kan ta et år eller to før plata di kommer ut!

Det er en del år siden Rune kunne leve på TONO-penger alene, og i fremtiden håper han på å holde på med Rune Grammofon og kun det.
- På websidene deres står det fortsatt at selskapet "is a new record label".
- Haha! Kan vel ikke skrive "old record label", da! Nei, jeg føler vi er kjempenye, det er bare tida som går så fort. På mange måter er vi i oppstartningsfasen, og tanken min er å holde på med dette lenge.

Og i fremtiden kommer det kanskje eksklusive vinylopplag av ting som ikke vil komme ut på CD, men siden "det er så dyrt å trykke god vinyl, og jeg kan ikke gi ut ting av dårlig kvalitet", får Rune Grammofon-fans smøre seg med tålmodighet. I mellomtiden kommer det ut CDer med nyskapende norsk musikk, og det er verdt å vite at Rune personlig ikke har tatt ut lønn fra Rune Grammofon siden han startet det for fem år siden, men kanaliserer pengene tilbake til utgivelsene for å bygge opp en fin katalog, som han sier.

Offisielle websider.