Rebekka Karijord blir seg selv

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

Musiker og tidligere skuespillerinne Rebekka Karijord er snart ute med sitt fjerde album, "We Become Ourselves", og vi tok en prat med damen, som har bodd i Stockholm de siste ti årene.

35-åringen er nok ikke særlig kjent for menigmann, men har allerede under beltet tre album, musikk til 30 teaterforestillinger, filmer og danseoppsetninger, samt roller i bl.a. "Izzat", "Reprise" og "Torpedo".

Hennes "The Noble Art Of Letting Go" fra 2010 var hennes første "ordentlige" soloalbum, og ble kritikerrost for sine mørke og minimalistiske soniske kvaliteter, kombinert med sterk låtskriving og en pur, særegen stemme. Alt dette har gjennom årene skaffet henne en europeisk fanbase, samt rotasjon på bl.a. BBC Radio.

FRAGMENTERT BARNDOM
Vanligvis er artisters presseskriv og mediabiografier spekket med store ord og ambisiøse termer, enten de beskriver Idol-artister eller Kate Bush. Men én ting vi bør viderebringe om Rebekka er at foreldrene hennes var hippier som ble separert da datteren var tre år. Musikerfaren forsvant ut av livet hennes og inn i tung dopavhengighet som varte i 25 år, og med en kunstnermor vokste Rebekka opp på et utall steder i Norge, med kun sporadisk farskontakt – som oftest fylt av forventninger som ble til skuffelser.

Som 13-åring på Nesodden fant hun en notisblokk på loftet, full av farens sanger, tegninger og dikt han hadde skrevet til henne og moren da Rebekka kun var baby. Dette gjorde henne mer oppsatt på å møte ham igjen på ordentlig, og etter en tid fikk hun lov av moren til å dra til Bergen. Det ble et trist og smertefullt møte, forteller hun.
– Han var veldig syk da, og jeg så ting en ung tenåring ikke burde bli utsatt for. Men han var genuint lykkelig over å se meg, og siden han ikke hadde noe annet å gi meg fikk jeg to store plastposer med alle tekstene hans. Jeg dro hjem med denne skatten og begynte på en årelang prosess med å lese om hans kjærlighet for mamma og meg, jeg fikk lære ham å kjenne gjennom disse tekstene. Vi begynte å sende hverandre kassetter med sanger, jeg skrev melodier til hans tekster, og til slutt også mine egne sanger som jeg lagde demoer av.

DEN SKAL TIDLIG KRØKES
En slik barndom setter ofte i gang intense kunstneriske aktiviteter – som 12-åring var Rebekka barneskuespiller i NRK, hun hadde fem ulike band i tenårene, lærte seg lydteknikk og produksjon og utdannet seg først innen musikk i Oslo, deretter kom hun inn på Teaterhögskolan i Stockholm. Der gikk hun i tre og et halvt år før hun hoppet av utdannelsen for å satse på musikken.

I 2003 slapp hun sitt første album, "Neophyte", etterfulgt av "Good Or Goodbye" i 2005, men sier i dag at de to første platene kun representerer tidligere eksperimenter for å finne hennes eget uttrykk, og at hun gikk seg litt bort.

På "We Become Ourselves" fortsetter hun derimot tendensene hun viste på forgjengeren fra 2010, og albumet er på samme tid både hennes mørkeste og lyseste verk så langt. Interessant nok hadde hun spilt inn nesten hele platen sommeren 2011, da hun tok med seg en håndfull musikere til et lite hus på den svenske landsbygda. Men etter seks intense innspillingsuker kjente hun at noe manglet i innspillingene, og så seg nødt til å kaste alt og begynne helt på nytt.
– Det tok meg ytterligere tre uker med søvnløs kontemplasjon, men jeg innså at sangene ikke var ferdig utviklet. Jeg hadde prøvd å utfordre meg selv i studio, som var idiotisk, siden jeg egentlig vet at jeg må være alene når jeg skriver.

EN GANG TIL
Så hun leide Gig Studio i Stockholm der hun bestemte seg for å spille inn alle låtene helt live, også all vokal. Målet var å fange den dynamikken som fantes i sangene, avintellektualisere prosessen og i så stor grad som mulig få låtene til å nærme seg sin opprinnelige demoform.

Med Tobias Fröberg som produsent (som på forrige album) spilte de i løpet av åtte dager i desember 2011 inn "skjelettet" til platen, det vil si helt live grunnspor med trioen Rebekka på sang og tangenter, Erik Nilsson på trommer og Anders Scherp på gitar/bass/trommer. Rebekka forteller at Fröberg er spesielt god på intense og "tribal" trommer, noe som kan høres på f.eks. singelen "Use My Body While It's Still Young".

Deretter ble resten av instrumentene og vokalen sakte lagt på over en periode på to måneder i Rebekkas eget studio – orgel av alle sorter, strykere, gutte– og mannskor, piano, gitar, diverse perkusjon, etc.
– Jeg tok også opp et ekte kirkeorgel i en norsk kirke, og mye av de mørke subfrekvensene man hører er fotpedaler, de dypeste tonene i orgelet. Jeg forguder akkurat den organiske basslyden.

Det blir alltid mange lag med lyd i løpet av en slik overdubbingprosess, noe Rebekka anerkjenner og ser utfordringen i.
– For meg blir den vanskelige delen å holde igjen – å finne den rette balansen for å formidle sangens essens. Så jeg tar opp lag på lag med lyd og instrumenter, for deretter å skrelle vekk det meste av det før nedmiks.

DYPT LYDBILDE
Rebekka forteller om lydbildet at hun søkte etter noe nesten hedonistisk og religiøst samtidig.
– En hyllest til det hellige i seksualiteten og naturen, og ikke minst – i kjærligheten. Jeg ville skrive en voldsom, romantisk, livsbejaende plate som også rommer melankoli og skjørhet, en plate om "livet og døden", dyptfølt og alvorlig.

– Du har også med mye mannlig stemmer, bl.a. Stockholm Gosskör og et mannskor?
– Som den første platen handler denne også mye om mitt forhold til menn, derfor ville jeg dra inn mannstemmer og guttekor rundt min egen stemme. Jeg vokste opp med bare sterke, skandinaviske kvinner rundt meg, og ble kjent med min fraværende far først som voksen. Menn har alltid vært veldig mystiske og uforståelige for meg, men samtidig utrolig interessante. I sangen "Oh, Brother" førsøker jeg å hylle og forstå det andre kjønnet fra et likestilt perspektiv, og mye av platens teksttematikk handler om denne dialektikken, og om tosomhet.

"We Become Ourselves" er faktisk første del av et dobbeltalbumkonsept, forteller hun.
– Konseptet handler om mannlighet og kvinnelighet, forgjengelighet og natur. Den første plata er en ren kjærlighetsplate, men med dødsangst som undertekst, kan man si. En mørk og massiv kjærlighetsplate, bestående av ti låter som alle sirkler rundt det å møte et annet menneske, det å bli forelsket, å våge å vise hvem man er. Euforien og sårbarheten hånd i hånd. Mens del to... muligens kommer til å handler mer om kvinnelighet og ensomhet.

LÅTSKRIVERPROSESSEN
– Hvordan kommer sanger til deg, generelt sett?
– Jeg skriver ganske kontinuerlig tekster i dagbøkene mine, og tilslutt demrer det seg opp i så stor grad i meg at jeg føler jeg kanskje sitter på en plate. Da setter jeg av en fokusert skriveperiode på noen uker av gangen. I de periodene er jeg ekstremt isolert og asosial. Da jobber jeg låtene helt ferdig, men fortsatt på demonivå når det gjelder instrumentering. Men formen, teksten og melodien er alltid helt ferdig når jeg går i studio.

Siden hun hele tiden skriver musikk til film og teater "smitter" en del av ideene over til hennes egen musikk, og omvendt.
– Så det er heldigvis en slags konstant strøm av musikk jeg er i for tiden, men det å skrive ferdig tekstene og lage helhetlige låter er mye mere krevende for meg enn å skrive for andre prosjekter. Da trenger jeg uforstyrret, fokusert tid. Jeg er veldig nøye med at det skal kjennes helt rett, ingenting får være bare "ok". Og det er bare en magefølelse, som lett kan forstyrres om andre kommer med meninger og innspill for tidlig. Men når låtene er ferdig for innspilling er jeg derimot superklar for innspill.

En annen norsk og kvinnelig artist som har bodd mye i Stockholm er Ane Brun, som er en veldig god venninne av Rebekka.
– Vi delte også studio i tre år, men etter hvert som utstyrsmengden økte vokste jeg helt ut av det lille rommet, så jeg satt opp mitt eget studio. Ane er en fantastisk venn, kollega og musiker, og vi har samarbeidet mye fram og tilbake – men ikke på denne plata, faktisk.

OM Å VÆRE MUSIKER
Og hvordan er det å leve av kunstneriske aktiviteter for noen som Rebekka, som har holdt på en god stund, men ikke er som "superstjerne" å regne?
– Det synes jeg er et litt merkelig spørsmål. De fleste indiemusikere jeg kjenner turnerer hele året og skriver og produserer kontinuerlig, ingen av dem er "superstjerner", men hardt arbeidende folk. Det der med å være superstjerne tilhører liksom en helt annen musikalsk verden enn hva jeg befinner meg i, og har aldri vært et mål for meg.
– For meg er det en kontinuerlig kreativ prosess på et helt annet nivå, som går parallelt med alt annet i livet. Jeg er veldig takknemlig over at jeg får lov til å leve 100% av min egen musikk, at jeg har publikum rundt om i hele Europa og kan spille konserter og fortsette å slippe plater. Det var akkurat det jeg drømte om da jeg var yngre! Det er også fint å kunne komponere for film mellom mine egne plater, for å komme litt unna meg selv i perioder, og for å samarbeide mere kollektivt.

Singelen "Use My Body While It's Still Young" inneholder forøvrig en remiks av Kim Hiorthøy, og i musikkvideoen kan man se den 75 år gamle tidligere Cullberg-danserinnen Siv Ander samt damen selv ved et kirkeorgel bygget av kunstneren og designeren Gustaf Von Arbin, et instrument som dominerer også platecoveret.
– For meg er orgelet en metafor for hjertet. Gustaf bygde det med kvister, eksosrør og slike ting, og jeg føler det symboliserer den romantiske siden av platen, i tillegg til naturens nærvær i tekstene.

Denne høsten vil det være mulig å se Rebekka med femmanns-band live over hele Europa på en intim, men intens turne, og du kan også høre musikken hun har skrevet til Margreth Olins nye film, "De Andre".