MOONFLOWERS

Intervjuet av Per Christian Frankplads for Mute, 2002:

Som presseskrivet meget presist beskriver Moonflowers: "dette er historien om journaliststudenten som avbrøt studiene for å lage dansemusikk og om musikkstudenten som avbrøt studiene for å skrive om dansemusikk". Eller historien om Rune Lindbæk fra Tromsø og Gaute Drevdal fra Grimstad.

Det kan muligens kanskje ligne litt på Safariari, men egentlig ikke så mye. Brygget som elektronika/trip-hop/house-bestefar Rune og Natt&Dag-redaktør Gaute har kokt sammen ligner mer på tidligere prosjekter fra stallen til etiketten Drum Island, f.eks Alanïa og Those Norwegians. Sistnevnte er forresten også d'to herrer, selv om de ikke gjør så mye under det navnet for tiden.

Den hypermelodiske disko/synth/elektronika-skiva "All watched over by machines of loving grace" (Drum Island/Universal) skal være ute når du leser dette, og vi snakket med Gaute om plata.
- Hvor lenge har dere jobbet med låtene til plata?
- Det er hemmelig, haha. Enten veldig lenge eller veldig kort.

- Så vi kan gå utifra at hele greia er hastverksarbeid gjort på en måned eller to? Hehe.
- Neeeei, vi jobba vel i overkant av et halvt år med skiva, det er faktisk ikke så lenge siden vi bestemte oss for at det skulle bli en plate. Vi har jobba sammen veldig lenge som Those Norwegians, men bare på remikser. Og vi har laget egne spor, men de har vi ikke gitt ut noe sted.

For mange er det kanskje overraskende at den relativt profilerte redaktøren av gratisavisen Natt&Dag også er musiker, men han er faktisk utdannet også, med et nesten avsluttet hovedfag i musikk på Institutt for Musikkvitenskap. I tillegg har han tatt en del fag på Musikkhøyskolen, og har sogar fått pianotimer fra nåværende rektor der, Jens Harald Bratlie.
- Jeg kan vel si at jeg er en klassisk skolert pianist, uten at jeg er en konsertpianist av den grunn.

Albumet ble spilt inn i sin helhet i Gautes leilighet på Alexander Kiellands plass, "antageligvis Oslos mest skitne og rotete studio". Og selv med kjipe naboer som forlanger ro presis kl. 22.00 har det blitt ganske mye nattejobbing på de to, ihvertfall nok til at Rune har økt drosjebudsjettet sitt kraftig etter mange turer til Frogner sent på natten etter endt session.

Gaute var forøvrig med på fire låter på "Søndag"-albumet Rune ga ut i fjor på engelske Paper Recordings, og det er tydelig at de to jobber godt sammen.
- Når vi er i studio er det vel jeg som gjør det meste av programmeringen av musikken, mens Rune sitter ved siden og leser matoppskrifter fra Dagbladet og sånn, hehe. Nei, det hørtes feil ut...altså, han er veldig viktig på den kreative siden, samt produksjon og miks, og hans styrke er at han klarer å fokusere på sluttproduktet, det som kommer på skiva. Mange som sitter og lager musikk er helt ufokuserte og bruker for mye tid på ting som ikke har noen relevans, og for lite tid på ting som har relevans.

På Moonflowers sluttprodukt er det referanser til mange av guttas (mennenes?) influenser, og fra Gautes side spesielt Herbie Hancock og litt George Clinton'esque P-Funk. Han mobber Rune litt for å like Jean-Michel Jarre og Vangelis, men når man lytter til skiva hører man mer Hancock og Clinton, enn svulstige synther badet i klang.

Vi lever i 2002, og hele produksjonen er gjort i ét rom i en leilighet med hjelp av en Mac og ikke så rent lite hjelp av synther i maskinen, ikke fysiske og digre keyboards. Faktisk solgte Gaute sitt gamle Rhodes elpiano og brukte et virtuelt et istedetfor, men Moonflowers er opptatt av at resultatet skal høres "ekte" ut.
- Det som er kunsten sånn som vi jobber er jo å få ting til å høres ut som om det ikke ligger inne på en harddisk. For selv om det er veldig mye virtuelle instrumenter som aldri har vært i nærheten av en mikrofon eller en analog båndopptager, skal det høres sånn ut. Men vi er ikke redde for å blande, vi prøver snarere å få frem det menneskelige i maskinen, og det maskinelle i mennesket. Det er liksom mottoet vårt.

"All watched over by machines of loving grace" er også tittelen på et dikt i fra en 60-talls diktsamling av amerikanske Richard Brautigan, og i akkurat det diktet skriver han bl.a.:
"I like to think (and / the sooner the better!) / of a cybernetic meadow / where mammels and computers / live together in mutually / programming harmony / like pure water / touching clear sky."

Det skal bli morsomt å se om vi noensinne kommer i nærheten av det scenarioet, eller Kubrick og Spielbergs "AI"-visjon? I mellomtiden kan man ihvertfall lytte til musikken som kanskje spilles i bakgrunnen på engen Brautigan skrev om.