Martha Wainwright hyller mamma

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

At noen kvaliteter går i arv er åpenbart, enten man heter Gerhardsen (strategi) eller Wainwright (kreativitet). Vi snakket med Martha om hennes nyeste album "Come Home To Mama", hennes første etter å ha blitt mor – og selv ha mistet sin mor.

Den kanadiske singer/songwriteren Martha Wainwright tilhører altså en prominent musikerfamilie, som datter av Loudon Wainwright III og Kate McGarrigle, og søsteren til Rufus.

36-åringen studerte drama ved Concordia University i Montreal (og ga også ut en kassett i 1997), og flyttet deretter til New York for å etablere seg som sanger og låtskriver. En av kontaktene hun knyttet til seg var musikkprodusenten Brad Albetta, som gjorde hennes ordentlige og selvtitulerte debut i 2005.

Hvor møter man forøvrig kjærestene sine, statistisk sett? På skole eller arbeidsplassen. Så også med Martha og Brad, som etter å ha jobbet sammen giftet seg i 2007 og deler nå tiden mellom Brooklyn og Montreal.

Den tospråklige damens mest suksessfulle album så langt var 2008-oppfølgeren "I Know You're Married But I've Got Feelings Too", hvor hun fikk god hjelp av musikere som bl.a. Pete Townshend (The Who), Donald Fagen (Steely Dan) og Garth Hudson (The Band).

ENDELIG TILBAKE
Etter en hyllestplate til Edith Piaf i 2009, fødselen til sønnen Arcangelo samme år og morens død av kreft i 2010, tok hun seg en god pause for å sakte jobbe med platen "Come Home To Mama" som kom ut tidligere i år.

Vi møtte henne i Oslo rett før hun holdt en minikonsert med signering på platebutikken Big Dipper, og spurte henne bl.a. om albumprosessen, hvorfor hun valgte Yuka Honda fra Cibo Matto til å produsere – og hva en mors død og en sønns fødsel gjør med den kreative prosessen.
– Lyden er litt annerledes, hovedsakelig på grunn av Yuka. Jeg ønsket å jobbe med en annen artist som også var en kvinne, og jeg ønsket å lage en plate som var mer basert på keyboard og mindre på gitar, selv om Nels Cline er over hele albumet fordi han bare er en utrolig dyktig gitarist. Det var faktisk Brads idé å jobbe med Yuka. Vanligvis produserer han platene mine, men vi bestemte oss for å ikke gjøre det denne gangen, fordi... vi sikkert ville ha tatt livet av hverandre? Vi har en sønn og har vært gjennom så mye, så ingen av oss ønsket å lage en plate sammen.

– Og Yuka er også en gammel venn av deg.
– Ja, vi har kjent hverandre i sikkert 15 år, og jeg lyttet jo til Cibo Matto da jeg var yngre, så det var egentlig en perfekt match. Jeg lagde demoer av fire-fem sanger som jeg sendte til henne, og hun jobbet litt videre på dem og lagde virkelig mye av lydlandskapet. Og da skjønte jeg at hun kunne gjøre ting som jeg ikke kunne komme opp med selv. Det er ikke elektronisk musikk eller jazz jeg gjør, det er stemme og gitar, og hun skjønte raskt greia og beholdt essensen av sangene ved å basere dem på mine bidrag.

For det meste la Martha ned vokal og gitar aller først, uten klikkspor, for å få ned grunnsporene. Så tok Honda inn materialet i datamaskinen og la møysommelig ned et mekanisk grid til hver av låtene.
– For hun liker datamaskiner og kan sitte foran dem i timevis, og sånn kunne hun jobbe strukturert med keyboards og elektronikk over mine grunnlåter. På den måten var det min originale fremføring som la føringen, og hun kunne legge til alle sine ting og få det til å høres produsert ut.

– Så du tok opp det meste av dine ting i begynnelsen av prosessen?
– Ja, det stemmer. Jeg mener, jeg lyttet kontinuerlig til hva hun gjorde og fortalte henne hva jeg likte og ikke likte. Men jeg kunne være borte i mange timer eller dager, og da jeg kom tilbake hadde hun skapt hele denne lydverdenen jeg ikke hadde sett for meg.

REMIKS ELLER PRODUKSJON?
– Det blir nesten som hun remikset deg, vil jeg si?
– Ja, selv om hun ikke restrukturerte sangene. Og jeg tror denne prosessen var det jeg trengte, fordi jeg hadde gitt så mye av meg selv i skrivingen av disse sangene. Så jeg ga henne alt jeg kunne og lot henne så gjøre hva hun ville med det, så jeg kunne gå på kino eller noe. Haha! Det var perfekt for meg, fordi det ikke var noen lang og komplisert prosess med beslutninger. Hun tok virkelig tyren ved hornene, og jeg satt veldig pris på det.

– Og hun er jo også gift med Nels Cline fra bl.a. Wilco.
– Ja, det funket veldig bra for platen min også. Når de ønsket å tilbringe tid sammen og han ikke var på turne, kom han inn i studio og la ned masse gitarspor. Så kunne jeg komme tilbake dagen etterpå og ha 25 Cline-spor å velge mellom.

– Har morskapet endret musikken? Dine lyriske temaer?
– Jeg vet ikke om det har gjort det ennå, men det vil sannsynligvis forandre noe. Denne plata handler mest om min mor som jeg kjente i 33 år, men sønnen min har jeg jo bare kjent i tre... Men det er én sang på plata om morsrollen. Jeg begynte å skrive sanger til denne plata når jeg følte at jeg kunne plukke opp gitaren uten å falle fra hverandre følelsesmessig, på grunn av min mors død. Og når sønnen min begynte å veie nok og virket å være ved god helse, da kunne jeg leie inn en barnevakt for et par timer og sette meg ned i et rom, bli den personen og låtskriveren jeg var da jeg var yngre.

– Så du utsatte en del av sorgreaksjonen?
– Jeg var veldig sint over hva som hadde skjedd. Men i stedet for å være deprimert og gråte foran babyen mens jeg matet ham, valgte jeg heller å være veldig kapabel og få til livet mitt. Og når jeg begynte å skrive sanger igjen ble det mitt utløp for alle disse følelsene. Jeg holdt ikke så mye tilbake, men det gjør jeg sjelden uansett. Forhåpentligvis klarer jeg å redigere meg selv som kunstner og som poet, fordi det er jo poenget med det jeg gjør. Det skal være både selvbiografisk, men også poetisk.

– Din mors siste sang var "Proserpina", som du har med på albumet. Hva betyr det ordet?
– Vel... du må slå det opp. Du er jo journalist! Hehe! Det er latin for Persephone, den gamle greske myten om død, gjenfødelse, vårofferet og hvorfor vi har årstider.

HYLLESTFILM
Martha og broren Rufus har produsert konsertfilmen "Sing Me The Songs That Say I Love You" som hyllest til deres mor, med Wainwright-medlemmer og andre artister som synger Kates sanger. Tittelen er en linje fra en av morens sanger, og filmen fungerer også som en dokumentar om hennes død og den siste fasen av livet hennes. Den blir vist på festivaler nå, Martha håper også på kinovisninger.

– Vil du gjøre en plate med bare din mors sanger?
– Vel, dette albumet handlet for meg blant annet om å returnere til min egen låtskriving. Og jeg hadde jo gjort "Sans Fusils, Ni Souliers, à Paris" med Piafs sanger i mellomtiden, så det var ikke flere coverplater jeg ønsket å gjøre nå. Men jeg ville ikke bli overrasket om det skulle skje... samtidig ønsker jeg også å lage en coverplate med mine favoritter av Rufus også, så det er mange alternativer i denne familien. Hehe!

– Eventuelle andre ikoner du vil gjøre en musikalsk hyllest til?
– Piaf var egentlig et perfekt valg for meg, selv om jeg ikke egentlig valgte henne selv, det var noen andre foreslo henne for meg. Men når jeg gjør andres sanger... det er alltid en hyllest til artisten, uten å kopiere selve lyden. Så hele låtkatalogen må være interessant også, det handler om den personen eller æraen eller temaene. Peggy Lee kunne vært interessant å covre, og også Anita O'Day, måten hun brukte stemmen som et jazzinstrument. Hun var jo den første hvite kvinnen som jobbet med sorte musikere på en helt likeverdig måte, og har en utrolig historie, hvor hun var dopavhengig og endte opp i Asia på opium i mange år.

OM Å VELGE PRODUSENTER
– Rufus lagde en plate med Mark Ronson, og nå gjorde du dette albumet med Honda. Noen andre produsenter du ønsker å jobbe med?
– Yuka er helt moderne, men hun er også fra en annen tidsalder, det er noe av det som er fantastisk med henne. Hvs jeg skal jobbe med noen andre... gitaren kommer i hvert fall alltid til å være i sentrum, og jeg skriver alltid sangene med et instrument, alene i et rom. Fordi jeg er veldig sjenert.

– Du gjorde også et samarbeid med Propellerheads på Duke Ellington-hyllestplaten "Red Hot + Indigo". Har du hatt lyst til å gjøre flere slike ting?
– Tja, så lenge innholdet er bra. For det er jo det som ofte mangler i elektronisk musikk. Noen ganger sender folk meg elektroniske spor som de ønsker at jeg skal synge på, og låtene går bare i one single fucking chord. Så alt du kan gjøre er å synge-jamme over dem, og de har ikke noen musikalsk utvikling. Melodisk har du som sanger ikke noe valg, det er ingenting å åpne opp eller gjøre noe med. Det er virkelig irriterende, haha!

– Du kan bruke sånne folk som produsenter for dine egne låter, kanskje?
– Vel... kom med noen forslag på navn? For jeg kjenner veldig få produsenter som driver med sånn musikk. Men klart, jeg prøver hva som helst, jeg!