Lorraine

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2006:

Hva skal til for å slå igjennom på det internasjonale musikkmarkedet? Bergensbandet Lorraine har kanskje funnet det ut. Etter en forholdsvis anonym tilværelse med noen vinylsingler og et album som ikke tok av, gikk deres første singel på SonyBMG i England rett inn på 29. plass på listene der, og denne høsten kommer deres andre album ut - med god hjelp fra det norske produksjonsselskapet Waterfall.

Musikalsk driver de med en slags elektronisk rock og lyder som en blanding av sine influenser: a-ha, Depeche Mode, Pet Shop Boys, Kent, New Order og The Cure. Og på sin neste plate har de samarbeidet tett med og blitt co-produsert av Kenneth M. Lewis og Kai Robøle ved Waterfall Production, et samarbeid som utvilsomt har bidratt til bandets internasjonale sound. Waterfall Production har hatt internasjonal suksess med bl.a. M2M og Babelfish, så forutsetningene burde være i orden.

Trioen har holdt sammen siden 1999 og medlemmene er ennå bare i midten av 20-årene. Pål Myran Haaland spiller tangentinstrumenter og gjør all programmeringen. Ole Gunnar Gundersen står for vokal og Anders Winsents trakterer gitarer. Som altså betyr at bandet ikke har noen trommis, men benytter seg mest av programmerte beats.

BANDTILVÆRELSE SOM STREIT JOBB
I en taxi i New York, på vei til flyplassen og London, rett etter innspillingen av musikkvideoen til deres nye singel "Transatlantic flight" som kommer i juli, får vi tak i tangentist Haaland på telefonen. Han har altså ansvaret for det elektroniske aspektet ved Lorraine.
– Det vi gjorde først og fremst i 2000 var å skaffe oss et rimelig rom, et kombinert øvingslokale og studio, i Arnøy utenfor Bergen. Så tok vi bussen ut hver morgen klokken ni og hadde nærmest full arbeidsdag der ute, skrev låter, øvde mye og brukte mye tid på å finne ut hvem som skulle gjøre hva i bandet, sier Haaland.

Etter et intenst arbeidsår praktisk talt i streit jobb med låtskriving og demoing som hovedgeskjeft, begynte bandet kjapt å få seg spillejobber og fikk gitt ut en 7" vinylsingle på det lokale og vel ansette plateselskapet Rec90. Deretter leide de seg varebil, tok med seg singelen og kjørte ned til Tyskland, hvor de gjennomførte en vellykket miniturne med Poor Rich Ones og Sister Sonny, og solgte singler på konsertene for å få nok penger til bensin.

Hele tiden mens de var på turne kjørte de lavbudsjettsvarianten, som mange norske band på europeisk turne har gjort før dem.
– Vi skrapte sammen penger til leie av en bil og tok med oss plater som vi kunne selge underveis og ha råd til bensin. Det fantes ikke penger til å overnatte noe sted, så vi sov i bilen. Og dette var gjerne i februar, så det gikk jo på helsen løs! Det ble et par interessante konserter av det, men det gikk som regel bra.

– Hehe. Morsomt å spille med lungebetennelse og stemmesvikt?
– Vi lærte jo mye av det, hvordan vi står sammen som et band og at vi vet hvordan ting fungerer - ting vi ikke ville finne ut hvis vi reiste på første klasse. For oss har det vært veldig viktig å gjøre det på denne måten. Vi lærer hverandre å kjenne på alle mulige måter, og opplever utallige syke situasjoner sammen. Og vi ser hvordan de andre i bandet reagerer på diverse ting som skjer, så vi kjenner hverandre bedre enn noen andre, egentlig.

Forhåpentligvis vil de tre kunne turnere litt mer komfortabelt i fremtiden, siden de nå gir ut plate på Columbia/SonyBMG og har et mye større apparat i ryggen enn før. Og med sin nye plate har de fått rendyrket lyden sin, med stor hjelp av Waterfall Production og co-produsentene Kenneth M. Lewis og Kai Robøle. Men store deler av plata har faktisk blitt til i et øvingslokale i Bergen, som bandet okkuperte i hele 2004.
– Vi gjorde "skjelettet" til plata og gjorde programmering og synther, ting som ikke krever så gode rom og mikrofoner.

– Hva slags synther bruker du? Er du fan av virtuelle instrumenter siden du bruker Cubase på en PC-laptop?
– Faktisk bruker jeg mest fysiske synther. Bl.a. en Sequential Prophet-5, en Access Virus KC og jeg spiller alltid mye Fender Rhodes. Jeg bruker også en Clavia NordLead II mye, og når vi spiller live kjører jeg den alltid gjennom en analog Roland SpaceEcho RE-150 for å få den rette lyden.

– Så dere programmerte, arrangerte og skrev alt materialet i løpet av 2004?
– Ja, men det finnes vokalting på platen som faktisk er tatt opp i det rommet, bare en Røde NT1-mik som er tatt opp gjennom en FMR Audio Really Nice Compressor rett inn i et lite RME Hammerfall Multiface til Cubase i en PC-laptop. Så det går jo an å gjøre det på den måten.

TROMMER, ELLER?
Til og med plateselskapet har gjort et poeng av at Lorraine ikke har en trommeslager, og skriver i presseskrivet at de heller bruker "en liten sort boks". Men faktisk har bandet en slags trommis - i hvert fall nesten.
– Ja, vokalisten vår Ole spiller en del trommer, og vi har gjort opptak hvor vi har brukt en eller to mikrofoner og mikket opp hele settet. Så har vi tatt opp hele låter og bare klippet det opp i masse små biter med Steinberg Nuendo, og deretter programmert et nytt trommespor med de bitene og loopene av livespilte trommer. Det er en ganske kul måte å jobbe på, for da kan vi ta vare på de beste delene av takene, de med mest følelse, og så bare gjøre de litt strammere.

– Blir det bra nok trommelyd når dere bare bruker to mikker på hele settet?
– Det holder, for det vi gjør er å programmere mer trommer oppå det igjen. Vi finner nye lyder for basstromme og skarp og spiller det i tillegg for å få mer punch.

– Og den lille sorte boksen?
– Det er en gammel Simmons PortaKit, den har vi brukt spesielt mye i livesammenheng. Men live er de fleste trommene programmert på forhånd, og I tillegg spiller vi på en Roland Octapad som...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.