King Midas:
Endelig gull?

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2007:

Fra Oslos beste vestkant kommer silkerampen King Midas med nytt album, deres femte siden de EP-debuterte i 1994. På "Sorry" fortsetter de sin utvikling mot sexy og groovy soulrock med syntetisk tilsnitt, og vi tok en prat med gutta om livet som rockeband og deres nyeste album – kan det virkelig være at alt de tar i blir til gull?

Et eller annet sted mellom 60-tallet og 2007 finner du lyden til King Midas - en blanding av pop, glamrock, mod, psykedelia, soul og mange typer 80-tallsmusikk. Bandet teller fem medlemmer som alle er i snitt rundt de 30, og har holdt på med musikk så lenge de kan huske.

70-tallsinspirasjonen har alltid vært åpenbar helt siden vokalist og gitarist Ando (Anders Woltmann) og bassist Per Schimmel (Per Vigmostad) dannet bandet på ungdomsskolen. Senere kom Sonny Olsen (Sondre Olsen) med på keyboards og Stephen Martin (Sven Martin Jørgensen) på trommer, og bandet kalte seg Moby Dick, som ble endret til King Midas rett før utgivelsen av deres første EP i 1994.

Senere bodde bandet i Berlin og turnerte mye i Tyskland (pilegrimsferden ethvert respektabelt norsk rockeband må gjennomføre...) og slo seg inn på stram kunstaktig rock á la David Bowies Berlin-trilogi med deres to første album i henholdsvis 1997 og 1999, på to forskjellige plateselskaper. I 1999 fikk de også med seg enda en gitarist, DJ Hansi (Hansi Fritzner) og lagde musikk til flere kortfilmer.

EG VE TE BERGEN
Det store gjennombruddet lot imidlertidig vente på seg, og bandet fikk ikke så mye oppmerksomhet før tredjealbumet "Romeo Turn" i 2003, gitt ut på Mikal Tellés selskap Ellet. Dette ble nominert i flere kategorier til Alarmprisen i 2004, og senere samme år ble trommis Stephen Martin erstattet med Louie (Thomas Peterson).

Dessverre gikk Tellé/Ellet konkurs rett etter "Romeo Turn", og bandet befant seg igjen uten plateselskap, før de signerte for to album med Universal og slapp "The Jaguars" i 2005. Snaut to år etter, og med den nye keyboardisten Earl McNorth (Erling Hansen) fra Euroboys, er bandet igjen på banen med "Sorry", 11 låter skrevet hovedsaklig i fellesskap, med Ando som vanlig ansvarlig for tekstene.

Bandet har i mange år nå hatt eget studio, gamle Waterfall Studios lokaler som de overtok rett etter "Romeo Turn". Navnet er The Ballroom, og det har de tatt med seg fra sitt gamle studio, et 10 meter høyt rom i et fabrikklokale på Bryn de også hadde for seg selv. I likhet med flere og flere andre band gjør de mesteparten av innspillingene sine på hjemmebane, før de tar materialet med til et større studio og "foredler" det der.

I ØYEBLIKKETS HETE
Gitarist DJ Hansi forklarer hvordan det nye albumet ble til:
– Vår arbeidsmetode er stort sett at vi egentlig lager låta mens vi spiller den inn. Vi har ofte en grunnidé med akkorder, og så legger vi på trommer, bass og andre ting etter hvert. Så komponering og arrangering gjør vi ofte samtidig, veien fra idé til materialisering er ikke så veldig lang. Og sånn liker vi å jobbe. Veldig mye av tingene vi spiller inn beholder vi også på platene, det blir litt råere og mer umiddelbart sånn. Men vi har spilt inn en del trommer og bass på nytt senere, fordi de to tingene er det som er vanskeligst for oss å få til bra i vårt eget studio.

– Så dere "jammer" fram låtene?
– Det blir vel litt sånn. Ando kommer kanskje med noen akkorder på kassegitar og har ofte en melodiidé som vi spinner ut i fra. Eller at vi programmerer en trommebeat i ProTools og så spiller oppå, og legger på ordentlige trommer etterpå. På f.eks. "West end boys", der hadde vi noen akkorder og noen partier, og gikk gjennom en slags jam med at alle i bandet bidro.

Tidligere har folk som Fred Ball (kjent for å ha produsert Bertine Zetlitz) vært inne som produsenter, men på "Sorry" valgte bandet å produsere helt selv.
– Vi har alltid jobbet på den måten at vi har spilt inn det aller meste av platene selv, i studioet vårt. Og spesielt på denne platen hadde vi alle ideene selv til hvordan det skulle låte, og ville beholde mye av lydene som vi spilte inn hos oss. Så da ville vi liksom ikke... besudle grunnideen ved å ha noen andre som skulle ta bandet i en eller annen retning. For vi hadde så klare oppfatninger om hvordan det ferdige produktet skulle låte. Vi ville ha full kontroll og forfølge grunnideen i musikken. Vi har jo jobbet tidligere med produsenter, men vi har også hele tiden hatt en sterk produsentrolle selv, så det er ikke helt nytt for oss. Uansett tror jeg ikke noen produsent klarer å få oss vekk fra vår King Midas-sound, hehe.

– Dere hadde jo en litt turbulent innspillingsprosess, med "regelrette basketak", i følge presseskrivet. Tror du en produsent kunne fungert litt som en slags megler for dere?
– Kanskje, men siden vi har så sterke personligheter tror jeg det bare hadde blitt forverret med enda en person. Vi har nok med oss selv, alle tar så mye plass at det er ikke rom for at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre. På denne plata har alle bidratt så mye at vi har gått oppå hverandre, og det har vært mye dårlig stemning også. Men resultatet er fortsatt bra, og sånne ting går fort over, vi er gode venner. Selv om temperaturen har vært såpass høy at ruter har blitt ødelagt og en gitar ble knust. Alle har sterke ideer og går nesten over lik for å få den med på plata, og når fem stykker gjør det samtidig... Hehe.

ITTNO TAKSAMETER
Siden bandet har eget studio kan de stort sett jobbe så mye de bare orker, og etter "The Jaguars" hadde de jobbet godt over et år med å lage låter. Men da det ble tid for å dra til et større studio og jobbe videre med det som skulle bli "Sorry" kunne de ikke ta med seg 30-40 låter – her måtte det skjæres ned.
– Det var veldig vanskelig, vi hadde en forhandlingsperiode der. Men vi tok med oss de 13 aller beste låtene, dro til Gula Studion i Malmö og jobbet med Jens Lindgård der, han var vår tekniker og co-produsent. Vi spilte inn mye på nytt, spesielt en del trommer og bass. Resten beholdt vi fordi mye av det hadde en ekstrem energi det ikke var noe poeng å gjøre på nytt. Så vi var der i tre uker og gjorde siste finish. De har forresten en veldig fin Neve-mikser der som vi likte godt.

Til slutt endte bandet opp med 11 låter klare til albumet, og jobben med å mikse ned gikk til Tore Johansson fra Malmö, kjent for å ha produsert og mikset folk som Cardigans og Franz Ferdinand. Han tok med alt til i studioet sitt, The Bubble, sendte over høykvalitets MP3'er til bandet, som så kom med innspill og tilbakemeldinger til nedmiksene. Interessant nok ble mesteparten av miksen...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.