Bjørn Berge:
Blues med mye annet attåt

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2009:

Haugesunderen Bjørn Berge er ute med ny plate, og på "Fretwork" viser han frem en litt roligere side av seg selv og sine akustiske gitarer, med god hjelp fra Vamps Øyvind Staveland på fiolin og bratsj. Dette er med på å gi flere neddempede – nesten cinematiske – øyeblikk, og man kan nesten si at på sitt tiende album er 41-åringen i ferd med å finne frem til en mer melodisk og tilgjengelig versjon av seg selv.

Hans første soloalbum kom for 15 år siden, og siden den gang har han jobbet seg mot det varemerket han er i dag – et enmannsband med 12-strengers kassegitar og ru stemme som hvert år turnerer store deler av Europa.

Vi fikk sjansen til å ta en lang prat, og det viser seg at "machoblues"-herren er en vanvittig hyggelig og saklig fyr som gir av seg selv så det monner. Så – først og fremst, er det blues han spiller?
– Det er jo ikke direkte feil å si det, for jeg har jo alltid gjort ting som har vært bluesa. Men jeg har også hatt plater som har vært rockeorientert, og jeg føler meg av og til litt misforstått av kritikerne. For uansett hva jeg gjør får jeg fortsatt merkelappen bluesmusiker, og hvis jeg gjør noe i en helt annen sjanger blir jeg plutselig "fornyer av bluesmusikken", selv om jeg egentlig spiller noe som allerede eksisterer.

– Hva slags blues er du mest inspirert av?
– Jeg er voldsomt glad i akustisk blues, så jeg har tatt utgangspunkt derfra. Men hvis du spør en bluespurist er han kanskje ikke enig i at jeg spiller det, og har sikkert avskrevet meg for 10 år siden, hehe. Jeg har bare et avslappa forhold til hele greia. På den nye plata har jeg en fot i bluesen, og resten av meg er i andre sjangere, som folk, rock, og noen ting er nesten... country?

EN LITEN FORANDRING
Platen begynte i Bjørns hode i fjor høst, da han prøvde å finne ut hvilken retning han ville gå i. Tidligere har han hatt et litt rocka uttrykk, og denne gangen ville han prøve noe annet.
– Kanskje noe som litt åpnere og mer melodiøst, tenkte jeg. Før har jeg vært mer riffbasert, denne gangen er det mer melodi og akkorder. Jeg inviterte også Øyvind med for å spille på fire låter jeg hadde skrevet med ham i tankene, som har gitt et litt annet sound enn jeg har hatt før.

– Jeg har hørt rykter om at du ikke akkurat kaster bort tiden i studio?
– Nei, siden jeg betaler innspillingen selv prøver jeg jo å bruke næringsvett, hehe. Så jeg brukte tre eller fire dager med Kjetil Ulland i ABC Studio og tok rett og slett opp låtene voldsomt live, dvs. med god lytting i headset og mikker foran gitarene.

Nytt av året for Bjørn er at han også har gjort tekstene til låtene sine. På tidligere plater har han fått hjelp til dette fra bl.a. Tore Jamne og Tim Scott McConnell, men denne gangen har han laget alle låtene selv, inkludert fire instrumentaler.
– Det er med tre covere også, to av dem blueslåter. Så kan jeg fortsatt beholde bluesimaget for de som liker det, men jeg har gjort låtene med andre virkemidler og på en helt annen måte enn originalene.

RASKT FINGERSPILL
De som har sett vår mann live vet at han er en av landets raskeste gitararbeidere (derav tittelen "Fretwork"), og at teknikken hans kommer inn under det som ofte kalles "fingerstyle", altså fingerspill på forskjellige måter.
– Min teknikk har utspring i tradisjonell deltablues, altså akustisk blues fra 30-tallet. Jeg bruker tommelen til å spille forskjellige bassfigurer, og peke- og langfingrene til riff- og meloditing. Og jeg bruker den teknikken uansett om jeg spiller rock, metal, blues eller for den saks skyld country. Det som har vært mitt varemerke er nok at jeg har denne stilen, men mens mange spiller ganske forsiktig har jeg dratt det litt i andre enden, at jeg har mye kraft i fingrene og får ting til å lyde voldsomt stort. Mange synes jeg har dratt fingerpicking mot noe ekstremt hardt på de tidligere platene, men på den nye får jeg vist at jeg kan spille mer tradisjonelt også.

Et triks Bjørn har for å få fetere lyd er å bruke tjukke strenger og å stemme gitaren lavt. Det gir ham en ekstra dybde og dimensjon, i forhold til en vanlig gitar som er stemt vanlig og med tynne strenger. Og til innspillingen av den nye plata oppdaget han enda et lydtriks, nemlig Naga.
– Ja, det er noen vanvittig bra akustiske gitarer. Jeg fikk tips om dem fra Musikksenteret i Haugesund, som fikser og tar service på alle mine gitarer. Typisk nordmann som jeg er pleier jeg vanligvis å like alt som er amerikansk, så da jeg ble fortalt at Naga er et kinesisk merke som er relativt billig og lyder fantastisk, tenkte jeg "ja ja". Men jeg prøvde dem med åpent sinn og ble slått i bakken av hvor fint og fyldig de lyder. Folk må prøve disse, det må du få med.

FORELSKET I AUSTRALIA
Når gitaristen går på scenen bruker han derimot ikke Naga, men har i det siste halve året blitt forelsket i et australsk merke, Cole Clark. Selv om han faktisk vært sponset av Takamine i mange år.
– Cole Clark har et pickup-system helt uten sidestykke. Det er samme prinsipp som Takamine, dvs. seks forskjellige pickup'er under stolen, en for hver streng, men de har også en følemic, en transducer som går nesten hele lengden på oppsiden av gitaren, på lokket, som blandes med signalet fra pickup'ene under stolen. Det gir en utrolig varm trelyd, helt sinnssykt dynamisk og bredt. Mange akustiske gitarer kan lyde nasalt og harde "plugged", men disse er mer naturell og myke. Jeg kjøpte faktisk to av gitarene deres på nettet bare pga. ryktet, men nå er det jo flere butikker i Norge som fører dem også.

Signalet går så inn i en Fishmans nye delay, spesiallaget for kassegitar, og videre inn i en gammal Boss Octave, deretter direkte inn i DI.
– Det gir fin og feit lyd. Så bruker jeg delayen som det passer, og Octave når ting skal understrekes.

Live er altså Bjørn og hans kassegitar helt alene på scenen, og vanligvis ville det gitt assosiasjoner til visesang á la Lillebjørn Nilsen. Men det er langt fra "Tanta til Beate" til det vår mann holder på med, takket være hans unike spilleteknikk, stompbox og effektpedaler – og oppmikking av scenegulvet.
– Jeg tramper takten og mikker opp det, så man får en slags tøff stortromme/golvlyd som fungerer som beatfølelse. Jeg bruker alle ressursene jeg har, og jeg pleier å si at det er PAen som bestemmer lydtrykket, ikke antall mennesker på scenen.

– Og du blir booket enten han har plate ute eller ei?
– Ja, jeg har et bredt publikum, siden jeg spiller det jeg kaller "bruksmusikk", som folk kan høre på ofte. Så jeg trenger ikke presentere en ny plate for at folk skal komme på konsert. Jeg har jo levd av livespilling lenge nå, og etter hvert som jeg spiller mer og blir mer kjent kommer det flere, som også kjøper plater. Så det er en god sirkel.

SJELDEN HJEMME
Bjørn er familiemann, med to barn og samboer gjennom 20 år. Men med hans tette liveprogram kan de ikke regne med å se mye til sin musiker denne høsten, siden han gjør jobber mesteparten av hver måned i Norge, Tyskland, Østerrike, Danmark, Belgia, Nederland og Frankrike. Intensiteten kommer mye av hans manager i Oslo, og et godt nettverk av bookingpartnere rundt om på kontinentet.
– Og jeg har blitt såpass voksen etter hvert at jeg ikke kan hive meg på "rockeruta", jeg må ha ordentlige hoteller og sånt. Da er det mulig å leve godt og trygt av å farte rundt i Europa og spille. Men nå for tiden gjør jeg faktisk bare 80 konserter i året, i motsetning da jeg begynte og det var 200. Og fortsatt må jeg spille "Ace of Spades" på hver konsert, den har vært en publikumsfavoritt helt siden jeg gjorde den akustisk for mange år siden, og den kommer sikkert til å forfølge meg resten av livet, hehe.

Albumet lisensieres ut til Grappa fra Bjørns eget selskap, en forretningsmodell han er veldig godt fornøyd med. Faktisk tilbød Universal i Frankrike ham på et tidspunkt platekontrakt og stor forskuddssjekk, men Bjørn innså at det ville bli betydelig lavere royaltyutbetalinger, spesielt for nedlasting. Så som den ensomme cowboyen han er fortsetter han sitt solokjør, både på scenen og i business.

P.S. Hvis du er nysgjerrig på mer detaljer om utstyret Bjørn bruker, sjekk ut den svært detaljerte hjemmesiden hans.

(Dette er den lange versjonen av intervjuet, en mye kortere versjon var på trykk i Musikk & Media-spalten.)